Dag-Rune sin bloggstad

Et spørsmål om mote - eller ei

2012-02-04T15:54:00.000-08:00

* Illustrasjon av det brukbare satt opp mot mote - det er ikke akkurat snakk om motsetninger som tiltrekker hverandre....fra Nature Photographer.

I en gjennomgang av fotobagger hos "Nature Photographers"-weben, omtaler de forskjellen mellom fritidsvester, fotovester og skikkelige fotovester. Konklusjonen til den siste typen er at dette ikke er noe som er moteriktig (visstnok i motsetning til fritidsvester), av den enkle grunn at dette er en stor fotobag laget for å bæres. Bildet over er et eksempel fra "The Vested Interest", som lager vester for naturfotografer og militærfotografer. Flere bilder og omtale er finnes på lenka Camera Equipment Review.

* Bildet av Sherman Chu er hentet fra pressesidene til TT på Facebook.

Men utfordringen står der, hvordan praktisk og litt diskret få med seg mye utstyr på sikker måte? Think Tank er voldsomt fornøyd med sitt beltebårne system, illustrert av denne karen under et besøk hos NYSE (Børsen i New York). Og de er antagelig inne på noe i forhold til de overstappa greiene til konkurrenten LowePro.

Eksempel på mer om forskjellene finnes på dette bildet, hvor Think Tank sine enheter er til venstre, LowePro til høyre (beltet er fra Think Tank). Det er hentet fra Kent Photography sitt billedalbum på flickr.

Think Tank har FotoVideo.no som hovedforhandler i Norge. LowePro distribueres av Prfoto.no

DLD - Dette blir dyrt!

2012-02-01T14:10:00.000-08:00

Overvåking kan gjøres helt enkelt - men har alltid sin pris (En soldat i USN sender en ubemannet overvåkingsfly avgårde - lisensiert til Public Domain i tråd med US offentlighetslover)

I dag spres lenka om at prisen for overvåkingsdirektivet framdeles er i det blå for de rødgrønne.

Det er ingen tvil om at det blir dyrt. Jeg skrev en sak for to år siden til Computerworld, der bare rudimentære sikkerhetskrav som kryptering og sikker tilgang kom til å koste minst ti ganger det forslaget Regjeringen hadde sendt Stortinget.

Minst 2,5 milliarder

Proposisjonen antydet mellom 200 og 250 millioner. Med andre ord friske 2,5 milliarder med den tidens priser. I tillegg kommer drift av løsningene.

Det lett absurde med utredningen som kom i dag, er diskusjonen om hvem som skal plukke opp regningen for at Staten skal kunne kikke oss alle nærmere i kortene.

Vi kommer til å måtte betale

Uansett hvilken modell som velges, så er det deg og meg i her dette rare, lille kongeriket som skal betale. Om det blir indirekte over skatteseddelen eller direkte i form av prisøkning når vi betaler til leverandører av nett og telefonitjenester spiller ingen rolle. Å sende regninga til Pensjonsfondet ("Oljefondet") er nesten mer uetisk - det er ikke ålreit å sende regninga til de neste generasjonene her heller.

Voksbagger og bikkjetabber

2012-01-28T08:16:00.000-08:00

* Veteranen Domke er kjent for sine bagger for røff og tung bruk - og priset deretter (foto fra "Manbagaholic"-bloggen).

Jada, som fotointeressert er oppmerksomheten rundt bæregreier en bieffekt.

Nå tenkte jeg å lufte en litt artig trend fra en veteran - amerikanske Domke. De er kjent for sine lett diskré, tjukke kanvas-bagger, populær hos pressefotografer. De siste årene har de vært objekt for en oppkjøpsrunde og eies for øyeblikket av Tiffen, som er fotoverdenen sin parallell til Biltema. I Norge blei importøren Interfoto så lei for et par år siden at de skjelte ut den nye eieren i en kunde-dm, og anbefalte Lowepro, som de satser på nå. Best utvalg for Domke i Skandinavia nå finnes hos Scandinavianphoto.no.

Nå har de nettopp introdusert en vri som de kaller "Waxwear". Som navnet sier er det snakk om voksbelagt kanvas.

Mest tydelig forskjell er i denne omtalen som nylig ble postet av en svært begeistret fyr (videoen inkluderer en overraskende sak og en "blooper" helt til slutt) - YouTube - The Domke F-803 Camera Bag Preview. Her er en video av samme F-803, men uten voks-preget.

Så, jeg klarer ikke å bestemme meg: Er det stilig, passer det til en røff stil eller blir det overtydelig, er det kunstig, en riktig videreutvikling eller er det en like overdrevet hype som det siste Mac-verket fra Apple (som også er med i en av videoene, dessverre)?

Kamp om livet til aktive fotografer

2012-01-15T04:58:00.000-08:00

* Smarteste lansering i beltebåret fotoutstyr er denne objektivskiftebaggen fra Lowepro, Lens Exchange 200 AW (foto: Lowepro))

Bæregreier til fotoutstyr er en evigvarende kamp. Et helt nytt sett av produkter for å hekte fotoutstyr rundt livet drar opp konkurransen et par hakk. De siste årene har nemlig en ny spiller tatt seg inn og utfordret Lowepro, som har vært leverandør av gode, alminnelige, fotobæreløsninger i stort utvalg. Og nå møter de utfordreren på brei front.

Utfordreren Think Tank er startet av den tidligere sjefsdesigneren til Lowepro, og utstyret er utformet, designet og priset for semiprofesjonelle og profesjonelle fotografer. Noe som vil si at det er strammere design og noe mer praktisk rettet til en pris som i Norge innebærer fra medianprisen til Lowepro og opp.

Think Tank har spesielt vært flink til utformingen av to løsningssett for beltebårne systemer. Den ene har vært av den godt polstrete sorten, den andre har prioritert kompakt oppbevaring. Lowepro har hatt et system som de siste årene har virket håpløst utdatert, overpolstret og uelegant. Det siste har nok bidratt til at slike bæreløsninger rundtom livet har vært mindre populært. Så ufiks vil man ikke være, selv om det er fotograferingen som er i sentrum.

Lowepro re-vampa

Så smalt det fra Lowepro i september. Under IFA-messen i Tyskland kom det en komplett ny beltebasert serie. Design er fikset opp, og funksjonalitet er tilpasset moderne fotografering, fotografer og fotograferende. Spesielt vi som kombinerer flere disipliner får god hjelp fra Lowepro. Her er tatt hensyn til digitalfoto, plass til pc, videokamera (eller en kombinasjon) og kabelføringer som gjør video- og audioopptak lettere. Og youtube brukes aktivt for å vise fram godsakene, for eksempel denne om det grunnleggende systemet med belter, reimer og vest: Understanding Belts and Vest in the New Street & Field System.

Personlig mener jeg den mest interessante enkeltlanseringen er Lowepro Lens Exchange 200 AW.SDen ser ut til å løse en evigvarende frustrasjon på en smart måte - kjapt og sikkert bytte av objektiv mens man er på farta. Gleder meg til å prøve den i praksis.

Det tok ikke lang tid før Think Tank rullet ut et tilsvar med denne videogjennomgangen av de detaljene i deres belteløsning som er unikt - Think Tank Photo Modular Belt System for Event Photography. Den fleksible måten å flytte om på bagger og utstyr avhengig av hva man trenger, gjør - eller hvilken posisjon man inntar - er et sterkt argument for TT. De åpner også for kryssbruk av det beste fra Lowepro, noe som ikke er mulig motsatt vei uten litt fantasi og en skarp kniv...

Fleksibel og kvalitet for tøff bruk

Mitt første forsøk med TT-produkter var deres "Digital Holster 40". Den er i utgangspunktet en snutebag for beltet, men den har en god skulderrem, beltefeste og mulighet for å utvide plassen for objektiv (-ene) Den har også plass til et pro-hus, eller et standard kamerahus med batteripakke. Med andre ord: Om det er en kort tur med kamerahus og ditt yndlingsobjektiv så passer den perfekt. Den er likevel bare en glidelås unna å ha plass til fullt sett kamera med batteripakke og et 70-200 teleobjektiv med telekonverter. Denne fleksibiliteten kan man ikke la være å like, og fungerer som en post-it for fotografen: Åssen klarte man seg uten før?

Jeg slo til under Foto- og Video sin fotomesse her i oktober og supplerte med et Digital Holster 20, som er en 40 uten plass til batteripakke, for de gangene hvor jeg må ha med reservekamera. Eller forsøksvis være mer diskret. Ambisjoner er gode å ha. Etter to år med DH 40, som har vært med meg en gang kloden rundt og tre ganger interkontinentalt og utallige dagsturer, er jeg også imponert over materialkvaliteten. Det er stødig, vann- og smussavvisende og ingen løse tråder eller revner.

Denne våren var jeg en periode forhindret fra å bruke fotoryggsekker, og prøvde en Think Tank beltebag-løsning. Dette viste seg både å være behagelig og praktisk, og etter at TT-bag-en var solgt har jeg brukt et utvalg av andre løsninger. Det er i ferd med å bli permanent oppsett for praktisk fotografering. Kommer med en egen posting om det etterhvert, men det er gøy at Lowepro drar opp aktiviteten. En kamp rundt livene til fotografene - la oss anta det ikke går på livet løs...

Fotoutstyr ned i vest

2012-01-05T14:26:00.000-08:00

* Nei, dette er ikke riktig. Ingen seriøs fotograf bruker slikt. *)

I serien av ting å bære fotoutstyret i, hører selvsagt fotovesten med. Dette praktiske kledebon deles med fritidsfiskere, japanske turister og nerder kloden rundt. Drivkraften er mye av den samme, det følte behovet for å ha masse småting man kan, kanskje kan, muligens kan, høyst tvilsomt kan og det finnes ikke en sjangs i Ålesund at man kan komme til å trenge, så nær for hånden som mulig.

Om man tar dette mer seriøst, er vistnok vestene fra The Vested Interest for tida det aller beste som er. Produsenten har bakgrunn fra fallskjermproduksjon og tilbyr både standard-vester og tilpassete til kunden sine ønsker og behov. Bildene er definitivt noe for seg selv, men prisene skal være nokså friske. Vi snakker om USD 200, som i Norge skulle bli en utpris på 2500 - 3000 kroner. Men til gjengjeld skal de være tilnærmet uslitelige. Det er også kul umulig å være diskre med en slik vest. Men det er neppe hensikten for den tar en sånn i bruk.

Personlig er det min mening at de beste fotovestene finnes i fiskeutstyrsavdelingen i en god friluftsjappe. En ting er at man unngår overprising og de evinnelige fargevalgene for en ordinær fotovest (samme det, så lenge du liker sjatteringer av khaki). En annen side er at altfor mange fotovester er laget med lommer som er for langt ned på lårene. Da smeller kamera, objektiver og annet mot deg og hverandre. Det er ubehagelig i bruk. Og det er ekstremt dårlig gjort mot utstyr som faktisk skal ta vare på opplevinger og minner. En god fiskevest med store lommer plasser fra beltehøyde er det beste. Og helst uten borrelås: Borrelås bråker, og man skal ikke jobbe mye før de er støvet ned eller er utslitt og ubrukelige.

Det første bildet er fra en motesjappe på internett (pilvid). Det andre er produsenten "The Vested Interest" si heimeside.

*) For få lommer, sjølsagt.

Et spørsmål om mote - eller ei

2012-01-04T04:28:00.000-08:00

* Illustrasjon av det brukbare mot mote....fra Nature Photographer.

I en gjennomgang av fotobagger hos "Nature Photographers"-weben, omtaler de forskjellen mellom fritidsvester, fotovester og skikkelige fotovester. Konklusjonen til den siste typen er at dette ikke er noe som er moteriktig (visstnok i motsetning til fritidsvester), av den enkle grunn at dette er en stor fotobag laget for å bæres. Bildet over er et eksempel fra "The Vested Interest", som lager vester for naturfotografer og militærfotografer. Flere bilder og omtale er finnes på lenka Camera Equipment Review.

* Bildet av Sherman Chu er hentet fra pressesidene til TT på Facebook.

Men utfordringen står der, hvordan praktisk og litt diskret få med seg mye utstyr på sikker måte? Think Tank er voldsomt fornøyd med sitt beltebårne system, illustrert av denne karen under et besøk hos NYSE (Børsen i New York). Og de er antagelig inne på noe i forhold til de overstappa greiene til konkurrenten LowePro.

Eksempel på forskjellen finnes på dette bildet, hvor Think Tank sine enheter er til venstre, LowePro til høyre (beltet er fra Think Tank). Det er hentet fra Kent Photography sitt billedalbum på flickr.

Think Tank har FotoVideo.no som hovedforhandler i Norge. LowePro distribueres av Prfoto.no

Blogger jeg gleder meg over

2012-01-01T14:52:00.000-08:00

Testbilde tatt med Nikon 1 J1 en novemberkveld i Oslo. Dette er ikke et enkelt bilde å få til, men J1 håndterte det på en framifrå måte.

Godt nytt år - tenkte jeg skulle lage en kort sak om blogger jeg følger med spesiell interesse, og som har hengt ved i et par-tre år nå.

Den morsomste er www.antibloggeren.com. Spesielt hennes adventskalender med "realitetsorienteringer" ga daglige flir og ettertanke gjennom desember.

En fascinerende site er www.linniiie.com. Hennes blikk på verden har vinkler som interesserer. Og av og til gir det en støkk.
Et sted for saklig og underfundig informasjon er indregard.no. En ting er at det han finner verdt å kommentere av og til fløyter meg hus forbi, og det er greit å ha en kilde som ordner den slags som ikke de 85 faste nettstedene jeg er innom hver dag ordner for meg. En annen er at vinklingen av og til overrasker og gjør denne bloggen spennende i tillegg til at sakligheten er høy.

En inspirerende er www.oter.net. Jo Christian Oterhals er en fantastisk visuell fyr med gode fotografier, og deler av seg med flust med tips.

Et sted jeg stikker innom fordi jeg må innrømme jeg er en die-hard-Nikonian er Nikon Rumors. Årets mest interessante anskaffelse var Nikon 1 J1, som er sjarmerende krabat som har dem med å henge med meg stadig oftere.

I samme lei er www.ronmartblog.com, men det er alle de svært grundige omtalene han har av utstyr som interesserer, i tillegg til noen gode bilder. Av og til poster han andres foto også, og i sum gir det mange ideer og teknikker.

En side jeg synes blir bedre og bedre, er bloggen til fotograf Drea i Trondheim - www.drea.se. I tillegg til å være en søkke flink fotograf, skriver hun også bra. Også her er deling av tips og teknikker verdt å lese, og av og til lese igjen.

Twitter i praktisk bruk - et par eksempler

2011-07-18T12:14:00.000-07:00

(Trost, Østre Aker kirke, april 2009)
Det er interessant å se hva Twitter er blitt til gjennom de siste årene. I Mumbai og under den arabiske våren har det blitt et reservesamband og mobiliseringsarena. Så til de grader at myndighetene i de autoritære regimene har forsøkt å sperre eller kontrollere tilgangen. Og like sikkert har det vært et mål for opprørerne å komme rundt sperrene.

Så ikke her i kongeriket i nord. Her har Twitter utviklet seg til et nettverk med sosialt samkvem for den som trives med denne formen for informasjon: En kakofoni av informasjon og kryssende samtaler og meldinger som ulike verktøy brukes for å sortere. Det kan brukes som hurtig søkeverktøy når noe nytt skjer og man trenger en ufiltrert reaksjon eller mer informasjon raskere enn nyhetskanaler kan gi. Eller simpelthen litt tyggegummi for hjernen, en pause fra jobben man holder på med, et glimt av sosialt liv før man forsvinner helt inn i pc-skjermen.

Med andre ord er de fryktelig relevant for mediebransjen og andre kreative bransjer. Og for skravlere eller sosialt anlagte eller nysgjerrige. Men også ekskluderende for den som savner entydighet og struktur. Eller kontroll og strake linjer. Og for ordens skyld: De finnes også i kreative bransjer og i mediebransjen.

For min del er sosialsesongen igang, og av alle ting vi prater om er naturligvis bruken av it/pc/mac(sorry, noen trekker fortsatt skillene her) og hva som egentlig ligger i sosiale nettverk viktig. Spesielt Twitter, som er gjeldende prügelknabe for noe nytt og uforståelig som ingen har bruk for? Iallefall inntil Google kom med sistt siste påfuinn for å erobre de sosiale nettverkene. Google pluss e ret forsøk på å strigle informasjonen bedre enn det som er i Twitter, og mer brukervennlig enn det som er i Facebook og Linkedin.

Jeg er imidlertid blant de som har svært stor bruk for twitter. I følge analytikere er jeg også typisk, siden jeg er journalist med it-systemingeniørbakgrunn, og jobber innen it/media/samfunn, hvor twitter er midt i blinken for å få oversikt over og for å hente informasjon.La meg ta et par eksempler: Jeg skriver en del om produkter og trender innen it. Av og til skjer det noe "alle" vil snakke om, og støynivået blir så høgt at det ikke er mulig å få oversikten gjennom vanlig web-surfing og RSS. Spesielt siden nettmedia har en tendens til å gjenta - eller kopiere hverandre - slik at ensidigheten blir også blir høy. Sorry folkens, det er et problem som gjelder nyheter på nett.

Jeg bruker ofte et verktøy som heter Tweetdeck for stikkordfølging. Denne apps'en bruker Adobe Air som rammeverk, noe som gjør at du må installere dette rammeverket før du installerer tweetdeck. Fordelen er at disse to installeres i riktig rekkefølge fra hjemmesidene til den ene eller andre apps-en. Tweetdeck etablerer såkalte paneler, opp til femten stykker, hvor du kan ha den ordinære twitterstrømmen din, alle direktemeldinger og -svar, men viktigst: Søkefilter for dem eller det du vil følge spesielt. Du kan slette og gjenopprette paneler og filter etter smak og behov.

Den andre muligheten er å hente ut informasjon over tid. Om man vil ha en lenke eller en artikkel noen omtalte for flere måneder tilbake nytter det ikke å bruke søkeverktøyene på nettet, fordi de enten er mangelfulle eller overveldende. Om man ønsker noe mer relevant, vil du søke i din egen twitterstrøm, og bare der.

Her bruker jeg et verktøy som heter OutTwit, som sender hele twitterstrømmne min som informasjonselementer til Outlook. For ikke å drukne helt i tvittring, sender jeg dem til en egen mappe som ikke er med i standardmappa mi for å vise informasjon og e-post i Outlook. Der kan jeg bruke søke-, sortering- og andre kraftige funksjoner i Outlook til å bygge de informasjonssamlingene jeg vil. For den som bruker andre informasjonsverktøy som Notes, så finnes det for den klienten også. For den som bruker enkle e-postlesere: Jeg har ikke sjekket :-)

Om noen lurer på hvilken applikasjon som er den beste universalløsningen for tvitring, så er svaret foreløpig: Ingen. Noe som ligger i at Twitter er noen av det aller enkleste som er bygd og sendt til Internettsamfunnet, og det betyr at alt kan bygges på utsiden. Også etter brukeradferd. Og siden adferden er forskjellig, spriker applikasjonene i hytt og dynevær. Det er også mulig at det ikke er noen god idé å samle alt under en apps. Her er jeg nøytral, og tar i bruk det jeg trenger når jeg trenger det innen twittersfæren.

Noen kommentarer til "Hvilket nettsamfunn er best for DEG"

Det er også noen som drar debatten om hva som skal eller bør brukes, som forutsetter at typiske sosiale nettverk som facebook, myspace, twitter, plaxo eller linkedin er konkurrenter. Det er de ikke, de er bare verktøy fra verktøykassa Internett. Og man velger det som egner seg for du har bruk for. Og, ja, analogien om at dersom man bare har en hammer, så ser hele verden fort ut som en spiker, er presis også for bruk av sosiale nettverk. Om man vil ta i bruk slike nettverk, bør man ha to-tre kompletterende. Og investere den tiden som trengs for å få avkastningen.

Dersom tiden ikke gir avkastning, la være å investere mer av den. Men å entre festen og stille seg i et hjørne uten å ville ta kontakt, bidra med noe, eller gi av seg selv, for etter et par timer å si "dette var kjedelig og meningsløst" for så å stikke med et smell: Kommentaren karakteriserer ikke festen.

Bildet er mitt eget - en stolt og hissig redebygger ved Østre Aker Kirke, Oslo

Noe meta: På seminar om Runer – middelalderens blogging

2011-06-18T05:01:00.000-07:00

Blogging i gammel tid ble gjort med furtharken - som hadde sin toppbruk i 1200-1300 (Wikimedia Commons - sist endreet av Tipiac, lisensiert CCA-SA3U)

Morer meg med et seminar på Blindern om hvordan blogging var slik blogging ble gjort i middelalderen.

Perler som at runer ble ristet når det var uformelt, ikke varige meldinger eller dokumentasjon for evigheten som gjaldt. Her er alt fra skryt om seksuelle eventyr mann og kvinne, eller en kostelig en om menn og menn i mellom fra Korskirken i Oslo.

Kilder er sånn som fantes under fire gårder som brant i 1955 fant man 600 runeobjekter.

Prof. Terje Spurkland bruker selv eksempelet om at "jeg elsker (..) kvinnen så høyt at ilden kjennes meg kold" som eksempel på at lyrikken kunne være høy.

Likheten er at den tids skille var mellom det formelle og uformelle - to språk, norrønt og latin, to former, det formelle og uformelle, to skriftmåter - kniv på tre eller bein mot fjørpenn mot pergament.

"Og man tar ikke og slakter en kalv for å fortelle verden at man har hatt flaks med Vigdis" - Spurkeland

Runer – middelalderens blogging

Når: 13:15 - 14:00
Hvor: Georg Sverdrups hus, seminarrom 1

Med:
Terje Spurkland

Gjennom den typiske runeinnskriften fra middeladeren gir Spurkland oss førstehåndskunnskap om middelalderens hemmeligheter!
Den typiske runeinnskrift fra middeladeren er ristet på en trepinne. Innholdet kunne variere fra det dypt religiøse til det mest trivielle. Den gir oss førstehåndskunnskap om hvordan middealdermennesket hadde det med sjela si, følelseslivet, handel og vandel og forholdet til de høyere makter. Her er det virkelig mangfold!"

Gode tips for å utnytte øyeblikket

2011-05-15T08:20:00.000-07:00

* Rett utstyr og rett øyeblikk - her er for eksempel taket og sørøstveggen i den blå moské i Istanbul, oktober 2010 (Foto: Dag-Rune Z. Vollen).

Her er et tips om en foto-blogg som de siste månedene har hyret inn en bredde av folk med forskjellig erfaring og fotoutstyr. Det har dratt en ok blogg for fotointeresserte opp til en super kilde til tips og råd om teknikker og utstyr.

Denne saken her, Advanced Event Shooting Tips: Nailing The Shot Efficiently at The Phoblographer, gir et eksempel på hvordan man kan utnytte mulighetene under arrangementer med mange folk, variert interiør og vanskelige lysforhold. God og konkret lesning.

LinkedIn-kopler til Outlook Office 64-bit

2011-05-08T04:23:00.000-07:00

STØTTER 64-bit: LinkedIn har fått en dedikert innpluggingsmodul til Outlook. (Illustrasjon: LinkedIn)

Integrasjon mellom sosiale nettverk har sine sider. Det verste er ikke at man får enda mer informasjonsstøy. Utfordringen er at det ligger en utveksling av informasjon mellom presumptivt konkurrenter. De får enda mer informasjon om deg, hvem du kjenner og hvordan dere samhandler.

Men av og til spiser f***fluer, og noe er for nyttig og offentligheten er akseptabel nok. For eksempel LinkedIn, som er i ferd med å bli en profesjonell katalog over folk man kjenner eller har snakket med i jobbsammenheng - deres kan, er, er på vei, slutter, mener i profesjonell sammenheng. Spesielt nyttig er det for å finne rett navn og tittel til folk man snakker med og skal gjengi. Nå nytter det ikke å si at det ikke er en god nok kilde for informasjon: LinkedIn *er* den universale jobbkatalogen. Å glemme å oppdatere LinkedIn er ikke særlig profesjonelt, og kan bli temmelig pinlig.

Koplingen inn mot meldingsklienten min har ikke vært på plass en stund. Det skyldes at jeg bruker 64-bit programvare, inkludert 64-bit-versjonen av Outlook. Win7 med 64-bit programvare har fordelen av bedre minnehåndtering, men først og fremst strengere krav til drivere og programmering. Det fjerner en kilde til stopp på grunn av råtten programvare fra enkelte leverandører i det enorme utvalget man får med Windows.

Ingen annen informasjonsklient har styrken til å hente, rydde og sortere informasjon fra så mange kilder som Outlook. Med flere epostkonti, oppdragsgivere, rss-er og selvsagt sosiale nettverk er det desperat nødvendig å automatisere en del. Og integrasjon bidrar til det.

Jeg har hatt glede av LinkedIn-integrasjonen så lenge jeg hadde 32-bits Windows, men den siste av pc-ene forsvant ut i høst. Med bare 64-bit igjen har jeg integrert med Messenger, og latt resten være.

I samband med opprusting av arbeidsstasjonen min kjørte jeg full reinstallasjon av alt. Under oppsett av Outlook tenkte jeg å legge inn ihvertfall Messenger (denne pratekanalen er fortsatt effektiv i jobbsammenheng), men LinkedIn sin egen lenke går kun til 32-bit-versjonen, som ikke fungerte i min 64-bit-versjon. Ett nettsøk lenka meg til en fresk artikkel fra denne våren om at LinkedIn Developer Network: 64bit Outlook Connector var tilgjengelig. Den kan lastes ned her.

Jeg tar ikke i bruk Facebook-innpluggingen. Etter å ha sett hva den utveksler, er det bare å innse at jeg ikke vil gi Facebook så mye informasjon om meg. Det andre valget, MySpace, er uten nytte for meg. Nesten ingen jeg kjenner bruker denne urtjenesten. Innkopling til Twitter fikses gjennom denne innpluggingen.

Alle disse smågreiene i foto-baggen

2011-04-30T12:47:00.000-07:00

Alltid med i fotobag-en: Karabinkrok(-er) (Foto: Meanos/Wikimedia Commons CCA-SA 2,5)

En hadde alltid rene sokker. En annen en rein t-skjorte. Noen sverget til regn-poncho.

I starten som freelancer var det mye snakk om fotoutstyr. De fleste som starter som unge freelance-journalister bruker usedvanlig høy andel av sine første honorar til å kjøpe godt fotoutstyr. På åttitallet var det Nikon som gjaldt, men Canon hadde kommet med sin T90 og EOS var rett rundt hjørnet *). Veien fra enkelt til profft utstyr er ikke så forskjellig nå, noe som er godt beskrevet her.

Men det tok ikke lang tid før tilleggsutstyret ble viktig. Jeg har skrevet en del om valg av bag-er, men det er andre småting som er vel så viktig. Batterier, stativ og filter er åpenbart. Rene sokker, t-skjorte og regn-poncho fulgte mer enkeltperson.

Jeg oppdager at jeg som regel har med karabinkrok og reservebatteri. Det siste er en nødvendig PIA, men det første bare er nødvendig. Jeg bruker den til å sikre bag-en til annet tøy eller sekker, sikre den til bord eller stoler, til å rigge/henge opp utstyr eller hekte ved tilleggsutstyr.

En liten runde på nettet ga meg noen flere vinkler. Fantastiske Think Tank, som jeg i stadig oftere grad handler utstyr hos, har kommet med Storage solutions for photographers' must-haves. Det er smart design og solide materialer fra folk som har en praktisk innstilling til foto.

Siden jeg er vandrer, jeg blir kjent med byer og steder mens jeg går rundt med fotoapparatet, skal vi heller ikke undervurdere verdien av gode sko.

Og selvsagt noe å bære det i. Jeg likte denne omtalen, og er i prinsippet enig i dette designet. Men jeg valgte til slutt denne, som blir artig å prøve ut.

*) Design og autofokus ga Canon et forsprang de beholdt ut forrige årtusen. Nye tider nå...

Nok en saga om Kodachrome

2011-04-26T20:55:00.000-07:00

SISTE IKKE SAGT: Det blir film av Kodachrome og lab-en som holdt ut lengst (Foto: Philippe Kurlapski, Wikimedia Commons Lisensiert CCA 1.0).

Min klassiske favoritt fra filmdagene var Kodachrome. Etter en laaang nedtur og avslutning ble de siste rullene med Kodachrome framkalt i Kansas i desember.

Nå meldes det at Dreamworks vil la Kodachrome gjenoppstå.

Den skal handle om en road-trip om to som må rekke til Kansas-laboratoriet for å få framkalt film før de stenger for denne prosessen.

En film om en film som allerede har blitt en pop-musikk-hit, og ikonisk som kulturelt symbol. Det skulle nesten bare mangle.

Jeg fikk mine siste ruller av Kodachrome framkalt i november i fjor. Fortsatt fantastisk kvalitet i skarphet og fargemetning, og et verdig punktum for analog fotografering. Enn så lenge.

Effektiv pakking for tre dager eller tre uker

2011-04-24T00:15:00.000-07:00

Trofast reisefølge: Disse to har fulgt meg fast de siste tre åra. Det er en Carlton 70 liter rullebag og en Lowepro Fastpack 350. (Foto: Dag-Rune Z. Vollen)

En eller annen gang skal jeg lage en tipsliste for pakking for oss som liker å ha med litt mer fotoutstyr enn et kompaktkamera. Jeg fant imidlertid denne i mellomtida: ProPhoto Coalition - Matt Brandon.

Oppsett, tankegang og veldig mye av det som er med her, er likt med hvordan jeg pakker. Unntaket er naturligvis tobakken...

Resultat i vekt og omfang blir veldig likt. Det er verdt å merke seg at dette fort blir likt i omfang om man skal på en tredagers eller en treukers.

I det siste tilfellet kan det være greit å ha med seg klær som kan droppes (kastes eller doneres) etterhvert. Om man blir lei av å vaske klær på farten, er det helt greit å kunne kjøpe nytt. I mitt tilfelle er det også snakk om en praktisk innretting: Jeg setter ikke av tid til å kjøpe klær når jeg er i heimbygdene. Men ute på tur kan det fort gi seg åpninger i tidsskjemaet hvor litt real klesshopping lar seg gjøre.

Fast dato for påsken? - Hvordan sol og måne gir jordnær feiring

2011-04-21T04:04:00.000-07:00

INTERKULTURELL SYMBOLIKK: Egget symboliserer sol, liv, fruktbarhet - ikke rart den spiller en stor rolle i vårfestene rundt sommerblot/passach/påske :-) (Foto: Wikimedia Commons/Fir0002 - lisens CCASA 3.0 Unported)

I en artikkel hos NRK slås det fast at Nå kan det bli fast dato for påsken.

Utgangspunktet er en kalkulering av hvor lang tid det må ha tatt mellom det siste måltidet med læresveinene og korsfestingen. Det tyder på at dette måltidet var onsdag, ikke torsdag. Grunnen er to forskjellige kalendere brukt av evangelistene. Forskeren som er intervjuet mener også at dette måltidet foregikk onsdag 1. april. Han slutter med at påskedag fast bør være første søndag i april.

Forslaget er sikkert poppis blant de som liker å tråkke rundt på ski og truger, for eksempel når påska er så sein som i år.

Men det er tvilsomt om det er en god idé. Tenk bare på alle gode og sterk klikkbare aprilspøker som media ikke vil prioritere om første april ofte blei på en feriedag.

Det andre er tradisjonen. Og tradisjonen knyttet til påsken er gammel, eldre enn kristendommen. Og tidfestingen tyder på at den er eldre enn den mosaiske troa også.

Stikkordet er månen. Det vi veit er at månen er blant de aller første natursymbolene som ble dyrket og hadde effekt på samfunnsorganisering og sivilisasjon. Etter sola, naturligvis. Første påskedag skal falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Dette er imidertid en huskeregel, den kristne, nikenske formelen knyttes ikke til vårjevndøgn, men til 21. mars. Noe som sikkert gjorde feiringen kaotisk når den julianske kalenderen ble mer og mer i utakt med sol- og måneårt. For sentralt står uansett at påskehøytiden gjelder to mektige symboler brukes sammen og gir en viktig høytid.

Opphavet til de største religionene er beskrevet i Bibelen som at noen familiegrupper brøt opp fra Ur i Mesopotamia og vandret til et lovet land i vest. Mesopotamia og de eldste kulturene der observerte og laget systemer som brukes i dag. For eksempel månekalenderen og de tidligste matematiske teoriene (og bokføring...).

Her oppe i nord hang sommermål/vårtblot sammen med vårjevndøgn. Det skulle foretas én månemåned (28 dager) etter vårsolverv, som er første sommerdag (første dag i primstavskalenderen) eller 14. april. Omtrentligheten skyldes at dette skulle gå opp i åtteårssykluser (99 månefaser) som var viktig i de nordiske ritene. Blotene var store offerfester og de største var de som fulgte én månemåned etter et solskifte - sol og måne igjen, der, altså.

Pasoch/Passach som er opphavsordet til påsken kommer av historien om hvordan de jødiske stammene i Egypt unngikk en av plagene som ble påført vertsfolket. Under drapene av de førstefødte unngikk de myrderiene som hadde smurt blod av et slaktet lam på døren. Strafferen passerte, derav passover, som er det engelske navnet på høytiden.

Easter, den kristen påsken, er naturlig nok viktigste høytid for denne religionen, på grunn av offer- og nådebudskapet som påskeuka konkluderer. De første hundreårene inn i vår tidsregning ble også frelserens fødsel markert i denne perioden. Dette var inntil de politiske kampene om hegemoniet i Romerriket på trehundretallet flyttet denne fødselen til vintersolverv, og supplerte urgamle lys- og solfester som for eksempel julefeiring her nord.

Vi kan se symbolikken i andre deler også av vårfesten. For eksempel egget, som er et kombinert liv, fruktbarhet og solsymbol i de fleste kulturer og religioner. Påskeharen trenger neppe symbolforklaring om våren...

Med andre ord er påskefeiringen en flere tusen år gammal feiring av sol og måne, liv, vår og sommer. Uavhengig av relPubliser innleggigion eller livssyn. Heldigvis. God helg :-)

En kostbar fjær i hatten

2010-06-27T11:05:00.000-07:00

* New Zealand er en fuglefetisj. Og omvendt.

I en sak hos NRK.no kan vi lese om en fjær fra en utdødd fugleart som satte salgsrekord med en fjær som ble til 40 000 kroner.

Bildet av den utdødde arten minner meg om en slektning kalt "tui", som jeg møtte i Te Anau i Fiordlands i New Zealand under en studietur i fjor. Nå er det slik at om man reiser til New Zealand, må man like fugler. For det er slike mengder av den at den store engelske forfatteren Douglas Adams trakk opp følgende skille - og likhet - mellom vårt naturfagre kongerike her i nord og kiwi-øya der sør:

"If you took the whole of Norway, scrunched it up a bit, shook out all the moose and reindeer, hurled it ten thousand miles round the world and filled it with birds then you’d be wasting your time, because it looks very much as if someone has already done it."

Det å ha en øy for seg sjøl har ikke bare vært av det gode. Flere av de unike artene, både de som er dødd ut og de som fortsatt er trua, har fått sjokk når menneskene kommer. Etter at maoriene kom, begynte en langsom utrydding av flere arter. Den største arten var moa-en, en ikkeflygende kjempestruts som hadde så få naturlige fiender at den ikke skjønte hvor farlig mennesker var før den siste var felt og fortært. Noen hundre år etter kom europeerne, og med dem kom en ny runde utrydding. Blant annet av Hua-fuglen, som falt for et motelune.

En grunn til å reise til New Zealand er derfor både å se noe som er helt unikt på denne kloden. Gevinsten er også at interessen for å verne øker, og midlene som trengs kommer.

Dengang jeg gikk og frøs i Nidaros, denne kolde by ingen forlater uten å ha fått frostskader

2010-05-26T03:44:00.000-07:00

* Man oppsøker ikke bartebyen for varmen, men for sjarmen.

Jeg reiser ikke ofte med fly innenlands *). Det blir som regel til tog eller bil for å komme seg rundt i kongeriket. Men i mai var det tid for en helgetur nord til barteland, Trondheim i Trøndelag. Et halvt års tid i min pure ungdom jobbet jeg med ungdomsarbeid og bodde der i Bakke bydel. På den tiden var den i startgropa i skiftet fra bak-land **) til eksklusiv sjarmerende bydel.

Som vestlending er det naturlig å ha en sunn skepsis til et tettsted hvor så mange folk trives i den strenge kulden 11 måneder i året. Min foreløpige biografi innleder kapittelet om min botid der med "Det var den gang jeg gikk rundt og frøs i Nidaros, denne skitkalde by ingen forlater uten å ha fått frostskader av det". Det er bare å innrømme: Det er ingenting som er mer oppriktig smiger enn et plagiat :-).

Med familie der nord og årlige besøk er det likevel bare å innse at byen ved Nidelva er et trivelig sted med hyggelige folk, også. Det er fortsatt noe eget med en byplan av skog og mark som avbrytes av bybygninger. Eller den enkle festningen som allikevel snakker sterkt maktspråk der den kneiser over sentrum. Norges andre hovedstad ***) ble bygd av kongemakt og kirkemakt for å nøytralisere de sterke folketingene på Frosta og i Hålogaland. Byen drar historien med seg og peker framover til mer kunskap og velstand med universitets-byggene spredd rundt om Midtbyen og høydene rundt. Det er nesten litt vakkert, men vi stopper på trivelig. Å ikke ta for hardt i, er en kultur trønderne og vestlendingene deler.

* Forholdsvis nybygd. flott designet, gangbro i Fossegrenda, mellom meanderhøydene sør for bysenteret.

Jeg innser at denne innstillingen til bartebyen skyldes at jeg er forbi de ferskeste stadiene av voksen. En annen observasjon som følger av dette, er at jeg ikke synes det er skremmende at Russen blir yngre og yngre. De er unge. Og like unge, uten nevneverdig utvikling hvert år. Punktum. Nå morer det meg at de ser mer og mer sliten ut etterhvert som 17. mai nærmer seg. Siden jeg sjæl var russ for tjue år husker jeg godt at selv om vi hadde 39 dager russefeiring, så var vi ikke så åpenbart slitne. Jeg er overbevist at vi holdt oss bedre allerede den gangen. Møkk lei, derimot...

* Og Russedress skal de ha, ungdommene...

Og det skal de ha, de glimter til med russeløyer som er knisbare.

*) Noterte at jeg fikk se innenlandsterminalen på Gardermoen for sjette gang siden de åpnet.

**) pun intended...

***) Etter min fødeby Bjørgvin, sjølsagt.

Terror minnes i Berlin

2010-05-19T22:29:00.000-07:00

* Introduksjon til museet mens det fortsatt var i en grøft langs en murruin.

En tidligere kollega var på tråden og fortalte at han nettopp hadde vært og besøkt Berlin. I likhet med de fleste som besøker storbyen i hjertet av Europa, var han også begeistrert. Spesielt imponert var han over det nye museet om "terrortopografien i det tredje rike". Men samtalen gikk fort over til hvor flott byen er. Det er vanskelig å være uenig. Nok en grunn til et besøk i nydelige, historiske Berlin er på plass.

Tyskerne er ferdig med å bygge museet i Prinz Albrecht Strasse på toppen av det gamle hovedkvarteret til de organisasjonene som drev overvåking og rene drap i det tredje rike. I artikkelen Nazi-terror på museum skriver Levende Historie om det nye museet viet historien til Sicherheitsdienst, Schutz Staffel og Gestapo. Stedet var sentralt plassert i forhold til andre viktige bygninger i det tredje rike, slik som Görings Luftfartsdepartement. Avisa the Guardian skriver mer i en artikkel. Like rundt hjørnet er også det gamle Rikskanselliet, og minnesmerket etter Holocaust.

* Et underlig stille sted - men effektfullt gjort.

Jeg var der selv for et par år siden, den gang det kun var et prosjekt i ruinene av de gamle kontorene. Berlin er et sted med mye historie, derfor er det så gripende å gå langs en utstilling hvor man viser hvordan bygger en totalitær stat med grusomme tilfeldigheter og forferdelige innfall. Spesielt at mistilliten mellom de ulike grenene var slik at de også overvåket og plaget hverandre. Og det var også hensikten! Slik hindret man effektivt all opposisjon og kritikk til langt ut på førtitallet.

Sommeren 2008 var utstillingen i en grøft langs den gamle fangekjellermuren. Kjølig og saklig vises oppbygging og utvikling, og hvordan man rekrutterte folk med god utdanning til å administrere overgrepene. Sjøl om Wannsee-planene (utryddingsplanene for holocaust) ble sluttført her, er opplegget for andre overgrep vel så skremmende. Og det gjelder alt fra Einsatz-gruppene som utryddet folk i de nyerobrete områdene i øst, til de interne partiutrenskingene.

* En invitasjon til ettertanke...

Dagen etter gikk jeg i det tyske historisk museum ved Museumsinsel, og fikk sett mer av de store sammenhengene. Dette inkluderte også det sivile liv i det tredje rike. Sett i samband med Terror-museet blir det hele lettere absurd og tragisk. Spesielt når man går ut i rene, velordnete Berlin etterpå.

* Görings Luftfartsministerium

Betydningen av arkitektur for det tredje rike er interessant omtalt i en artikkel i danske wikipedia. Arkitekturen skulle både binde båndene til historien (den temmelig perverterte varianten nazi-partiet brukte), den skulle oppdra folket og demonstrere rikets styrke og storhet. Den som ser luftfartsministeriet i nabokvartalet til terror-museet, ser hvilken stil det var lagt opp til. Det overlevde bombingen under krigen, og er i dag, pasende nok, finansdepartementet i forbundsrepublikken. Det sies at det langs grunnmuren var murstein med svastika preget inn, som ble tatt ut, snudd, og skjøvet inn igjen med den anonyme siden ut...

* Hovedinngangen til Finansdepartementet i Berlin, aka Görings Luftfartsministerium.

Alle bildene her står jeg bak.

Velkommen NSO, det er ikke et øyeblikk for tidlig

2010-04-25T13:20:00.001-07:00

* Nyvalgt leder i NSO, Anne Karine Nymoen, har forventingene fra et stiftingsmøte på sine skuldre. Og 30-40 år med gode ønsker og intensjoner (Foto: Dag-Rune Z. Vollen)

- Har de ikke fått gjort det ennå?!?!? Det diskuterte vi jo som det eneste fornuftige for tredve år siden! Replikken kom på en bransjefest i it-bransjen tidligere i år. Den kom fra en av toppsjefene i den norske greina av en nord-amerikansk it-gigant. Han var aktiv i studentpolitikken på starten av åttitallet. Og replikken får stå som en ganske god oppsummering: At studentene i norsk høyere utdanning får én felles interesseorganisasjon på det politiske og sosiale feltet er ikke for tidlig.

Hos Facebook var det egen side viet til sammenslåingsmøtet til NSO. Der kunne lett lattermilde veteraner og andre lese formuleringen "Endelig kjem hendinga me alle har venta på - nokre i heile 10 år!". Og hendinga var for alle praktiske formål igang torsdag ettermiddag, da studentene døpte sin nye organisasjon.

Men mange har altså ventet mye lenger enn 10 år. Og sett i ettertid er jeg villig til å sette ganske mye på at historien vil summere det opp til spørsmålet: Hvorfor skjedde det ikke før?

Valla og fadderkø

For det var ikke bare i de nasjonale studentorganisasjonene på 80-tallet at dette var diskutert. I et møte i NSU i Sagveien i 1995 fortalte daværende nestleder i NTL Gerd Liv Valla at hun egentlig var overrasket over at en full sammenslåing ikke var foretatt ennå. Dette hadde de i hennes tid på midten av 70-tallet regnet som sannsynlig ville skje langt tidligere enn midten av nittiåra.. Jeg var da ansatt i NSU som konsulent i feltet U&H-saker. NSU hadde invitert den første akademikeren som kom til å bli LO-leder til besøk for å bedre dialogen mellom NSU og LO.

Dette var like før etableringen av Studentenes Landsforbund i april 1996. Og under dette Stiftingsmøte var det ikke rent få gjester fra fagrørsla og arbeidstakerorganisasjonene som var til stede. Og mange krevde fadderskap til den nye organisasjonen. Jeg var frivillig sekretariat under dette møtet, og jobbet med protokollen, noe som ga vidunderlig mye oversikt over det som skjedde under dette møtet. Og hvem som var der og brisket seg i glansen over å ha fått rett.

Kortlista til kritiske år

For det er så mange tidspunkt hvor det har skjedd store ting i samarbeidet mellom studentene på nasjonalt plan i Norge, som fint kunne ha ført til felles organisering på et tidligere tidspunkt. Grunnleggende premiss er studenteksplosjonen etter krigen, som ble kronet med SiO-direktør Kristian Ottosen og hans Distriktshøgskoler i 1968. Da var det ingen tvil om at det kom til å bli mer utdanning på flere steder i kongeriket. Kjepphesten til Ottosen var også at de nye høgskolene skulle ha det viktige akademiske prinsipp om forskningsbasert undervisning foretatt av aktive, forskerkompetent personale. Vi kom til å bli flere studenter. Det var ikke bare snakk om elever.

Bare se på De Utdanningssøkendes Kontaktutvalg (DUK), som ble startet av NSU-leder Ole Erik Yrvin på tidlig søttitall. Valla er nevnt. Eller når Samskipnadslova kom i 1985-86, og endret rollen til de nasjonale studentorganisasjonene drastisk. Kanskje er Stiftelsen Studenthuset som ble etablert i 1989 og først plassert i Sagveien 21 undervurdert som fenomen. Der etablerte de en del nødvendige praktiske felles funksjoner og utstrakt samtenking dukket opp da. Hvorfor tok det fire år fra Landsmøtet i DHL i 1992 bestemte at sammenslåing av studentorganisasjoner i prinsippet var en god idé? Jeg har tidligere skrevet litt mer om det som skjedde på tidlig 90-tall , flere detaljer er med der. Og tida etter StL '96 er beskrevet i sammenslåingsdokumentene til NSO.

Mens vi venter på StL sin versjon

Med andre ord, det var flere steder opp gjennom tida mulig, og diskusjonene har gått lenge om å få til én organisasjon. Jeg mener personlig at det har strandet på alt mulig rart, fra gamle tankesett og holdninger til manglende kjemi tillitsvalgte i mellom. Det mest imponerende er antagelig at de politiske og øvrig organisatoriske forutsetningene har vært her veldig lenge. En gang bør hele sammenslåingsperioden studeres under ett med organisasjonslære som perspektiv. Det hadde kunnet bidratt til en kokebok for hvordan slike prosesser kan lykkes. Eller ei.

Det blir derfor spennende på historiefronten da historieprosjektet til StL blir ferdig. Det ferdigstilles i disse dager, og ryktene forteller at det skal lanseres på en avslutningsfest for StL i starten av juni. Gøy å se hva som er tatt med, og garantert interessant hva som er utelatt. Jeg er litt spent, selv om jeg bare har fulgt med i tjue av disse åra.

Og sånn for ordens skyld: Når NSO endelig er her, gratulerer, gratulerer, gratulerer! Det var på tide!

Sommertider nei-nei...

2010-03-27T05:58:00.001-07:00

* Mange undervurderer de harde sidene med å dra over Atlanteren - Mandalay Bay, Las Vegas.

Tidssoner og hele dager som kommer og går uten det faktisk er din skyld har jeg sagt noe om før. Denne gangen tenker jeg å si noe om skillet mellom sommertid og vintertid, som gjør at timer kommer og går uten at du ser det som annet enn plutselige tallskifter på klokka.

Her i høst kunne jeg oppleve å reise mellom en sommertid til en vintertid fra New Zealand til Sydney. Nå ligger Sydney i delstaten New South Wales, så da de uka etter skiftet til sommertid, så var det bare å stille klokka igjen. I to dager. For i Brisbane, i delstaten Queensland nord for NSW, har de en annen tidssone enn de andre delstatene langs østkysten av Australia. Argh!

En bekjent opplevde nylig sitt lengste døgn noensinne. En reise fra New Zealand til Los Angeles innebar flyging over datolinja, og en dag som varte 44 timer. Min oppleving av det samme innebar fredag den trettende-galore. Godt jeg ikke er tempelridder.

Nå har jeg nettopp vært i Las Vegas, og kunne oppleve det absurde i å lande i vintertid, og våkne i sommertid. Og alle omregninger (det er normalt ni timer tidsforskjell mellom Las Vegas og Oslo, og seks timer mellom New York og Oslo), ble begge en time kortere. Og når man endelig har kommet seg tilbake til Oslo, skifter vi selvsagt over til sommertid her også. Verden og Las Vegas faller på sin sære plass, og klokka begynner å bli et anstrengenede irrelevelant instrument. Men det er snodig å ha jetlag etter skifte til sommertid...

Oppdatering: DinSide.no har en sak om andre følgeplager.

I Las Vegas er alt fra et annet sted - og til stede

2010-03-21T03:11:00.000-07:00

* Så ikke jeg deg i Bilbao her i høst?

Om man vil vite hva som er det internasjonalt mest appellerende festlige med et sted, eller hva som gjør dem til shopping-steder, så finnes det gjerne spissformulert i Las Vegas. Her er også muligens grunnen til at Hotell Norway-Norway/The Fiords of Norway ikke er bygd i Las Vegas.

Det meste i Las Vegas er hentet fra andre steder - som regel som ideer. Det er fantastisk hva man kan gjør med gips og sement i våre dager for å gjenskape pyramidene, middelalderslott eller verdens kuleste by, New York. Eller, siden jeg denne gangen bodde på Mandalay Bay, fransk kolonidekadense i Indokina. Det er noe tonet ned riktignok, det kan skyldes at eiergruppa bak Mandalay også inkluderer kapitalsterke grupper fra midtøsten og asia. Det kan også hende at populariteten til Frankrike ennå ikke helt har tatt seg opp etter konfliktene mellom Bush og Frankrike på starten av 2000-tallet. Uansett, det er mindre billig, simpelt bordell over stedet enn de første gangene jeg var der. Og det er ikke et savn.

Det er i og for seg også typisk for hele byen. Las Vegas endrer karakter fra å være spill, tøys og morro-sted for guttunger av begge kjønn og i alle aldre til konferanse- og familiemål. Med en tilvekst som i årene før finanskrisen var oppgitt til 70 000 nye innbyggere i måneden for å fylle opp behovet for sysselsatte sier det alt om hvilken næringssuksess det er snakk om. Finanskrisen bremset aktiviteten noe, og den største forskjellen mellom Las Vegas i dag og for ti år sida er at prisene er høyere enn før. Det merkes spesielt på overnatting og fôr som før kunne handles for en slikk og ingenting.

* Det er spennende grep som er tatt i City Center-komplekset.

Sist ute av storslagne byggverk er CityCenter Las Vegas, som de siste besøkene har vært den store byggeplassen mellom Bellagio og Monte Carlo langs Las Vegas Blvd. Og hva har de ikke fått bygd opp! For dette er spennende, det er blanding av hoteller, boligblokker og handlesenter. Men; de hevder dette ikke likner noe annet (til forskjell fra resten av Las Vegas ;). Og det stemmer bare ikke. Ikke bare fordi kjøpesenteredelen med butikker som D&G, Prada og Lovotten (for de som bryr seg om sånt: Louis Vuitton) har trekk som man finner igjen i Guggenheim Bilbao og Rockemuseet i Seattle. Og resten, med bueblokker og blokker som skjeiver litt? Et søk i eierinteressenen viser at det er gjengen bak Mandalay Bay, Luxor og MGM sammen med Dubai-kapital som står bak. Jepp, det hele minner om høyblokkområdet bak de kunstige øyene som skal bli "The World", som jeg så (og bodde ved siden av) i Dubai .

Nå er ikke det negativt. Lille Dubai er fortsatt et av stedene jeg har besøkt som fascinerer meg mest. Både for den dumdristige satsingen og den spennende kulturbalanseringen. Men også galskapen og feilene som de tar mens de streber mot himmelen. Så når Dubai først kom til Las Vegas, så er det ikke med tusen og en natt. Heldigvis.

* Interiørdetalj fra kjøpesenteret - Prada og slikt er til høyre.

Og jeg? Jeg liker Las Vegas bedre og bedre. Ikke fordi jeg er noen gambler, har vel tapt to og en halvdollar tilsammen på de rundt et dusin gangene jeg har vært her. Jeg kjøper gjerne mat og drikke sjøl om dette ikke er like billig som i gamle dager, og handler gjerne på et av de største og beste outlet-kjøpesenterene i vestlige usa. Men der går også grensen for hva jeg kjøper. Men den instense motviljen mot smakløysa jeg opplevde første gang i Las Vegas for ti år sida er borte. Nå liker jeg bare stemningen, ideene, designene, de ville innfallene - og deler gleden av at helt vanlige folk kan ha et fristed som ikke ligner noe annet i hele verden. Nettopp fordi det har elementer hentet fra hele verden. Det er greit å bli minnet om det fra tid til annen.

Forsinka fly og storm som tar liv

2010-03-15T16:13:00.000-07:00

* Slik så det ut på flyplassen Newark i New Jersey like sør for byen New York lørdag.

Ny avgang og ny gate. For n'te gang er flyet videre forsinket, og denne gangen er det skifte av gate - for fjerde gang. Flymaskinen som skulle komme fra Albany, hovedstad i staten New York, slapp ikke ut derfra. Neste maskin som er tilgjengelig, kommer inn fra Bahamas. Ute hamrer regnet mot terminaltaket her i Newark, New Jersey. Vi kom inn hit for fire timer siden med en innfart som gikk så i berg- og dalbane at voksne menn gispet høyt og klamret seg til setene. Og små barn lo en trillende latter av husketuren.

Når man er på en flyplass, er det snodig hvilken boble man er i. Trøtt og lei etter timevis på fly over Atlanteren, en stopp som er for kort til å stikke inn til New York, og for lang til å være behagelig på noe flyplass (unntatt Hong Kong og Singapore), er utsatt avgang kjipt. Man skjønner at det er været, men likevel, da gitt. Surheten avløses av oppgitthet og etterhvert overtrøtt, dårlig humor. Det er hardt å reise langt...

Først dagen etter får man vite at man har vært oppe i en av de verste stormene i nordøststatene på lenge. Folk har dødd i kollisjoner med trær og flom har gjort stor skade i delstatene. Nesten en million har mistet strømmen, og New York-politiet melder om nestmest *) telefonstorm noensinne til sine nødtelefoner. Noen er helt isolert, som denne Flood forces NJ couple to canoe from home.

Ute skinner sola nå over det tørre ørkenlandskapet. Det er siste vinterhelg, og kalde 16 grader i Nevada. Og varselet sier at stormen er borte når man skal returnere via New Jersey seinere i uka. Det finnes verre ting enn å reise langt.

*) Flest telefoner fikk NYPD under den store strømutkoplingen i 2003.

Hva står på ønske- og prøvelista - foto i kjømda

2010-03-05T00:20:00.001-08:00

* Denne lekre saken fra Lowepro - Classified Sling - har plass til en mini-pc og et kamera med 300 mm-objektiv.

Jeg klager ikke over mangelen på greier å putte fotoutstyret i og får fraktet det rundt. Men det er sjølsagt områder mer bedringspotensial, etterhvert som interessene endrer seg. Eller når jeg faktisk klarer å slite ut noe etter noen års intens bruk.

Vanntette løsninger er en utfordring - Vi har et fuktig land, og ingenting tyder på at det blir mindre nedbør framover. Og med familie med feriehus langt ute i havgapet og med nye prosjekt i skauen så er dette en konkret utvikling for foto framover. En av fordelene med å gå for løsninger fra skikkelige leverandører som Lowepro og Think Tank er at det aller meste de tibyr av bagger og desslike har regn/støvtrekk. Men om de tåler en lett dusj, så er det laaaangt unna å tåle en tung regnskur.

En ny utfordring er endringer de gangene man må fly. Spesielt når man skal ta med seg mer fotoutstyr enn basis pluss *). Da må det mer solid innpakking til. Og de må tåle innsjekking ved gate for mindre regionale fly. To løsninger peker seg ut - Den åpenbare er de støt, støv og vanntette løsningene til Pelican/Stormcase (Pelican har kjøpt opp Stormcase).

Der finnes det også en billig løsning som blant annet clas ohlson forhandler. Men den kan vanskelig bæres, låsehaspene er ikke veldig gode og den kan ikke låses. Jeg har både fra Stormcase og den billige fra Clas Ohlson, som jeg bruker for sikker lagring og transport med bil. De egner seg dårlig for flyreiser. En stormcase av 2500 eller Pelicase 1510-typen er utstyrt med hjul og håndtak, og er helt tilpasset grensene for bagasje i flykabiner (unntatt rural-rutene til Widerø). Fordelen er at dersom man må sjekke inn disse koffertene, så kan de låses og fraktes relativt sikkert, og man vil ikke skade innholdet.

En flytende koffert er også en fordel. Men for å bære med seg utstyr i noe omfang og over noe ulendt terreng, så trengs det fortsatt en ryggsekk. Lowepro har en dryzone-løsning med et par løsninger. En av dem kalles rover, og ern en variant av en ryggsekk jeg ikke var imponert over. I vanntett utgaver er den faktisk blitt både trang og upraktisk. Den større utgaven er flyter og har godt med plass. Den er en østersløsning, som jeg ellers frabefaler på grunn av lav sikkehret. For Dryzone-sekkene er fordelen at trege glidelåser gjør det vanskelig å gripe inn uten at bæreren merker det. Sjøl om man er i storbyjungelen eller på Majorstua.
Jeg har også sansen for den dedikerte diagonal/slingbaggen lowepro har kommet med, og har enda mer sansen etter å sett denne Lowepro's Passport Sling-videoen. Etter et par gjennomsyn er det enklerer å konsentrere oppmerksomheten om baggen. Min gamle turistsekk er i ferd med å ryke, og da har jeg sett meg ut Lowepro Classified Sling 220 som arving (bilde over).

Så da har man noe å vurdere å få til å prøve i år. Og neste år kommer det sikkert nye ideer og nye produkter. Heldigvis.

*) Basis pluss er kamerahus, tre objektiv, blits, fjernutløser, blitskabel

Dette er siste planlagte posting i introduksjon til serien "Jakten på den perfekte fotobag". Framover vil jeg sporadisk dele erfaringer med fotoutstyr i praktisk bruk. For den som vil lese en mer sammenhengende bloggpost om temaet, anbefaler jeg "Carrying 101" av Thom Hogan. Mange erfaringer og gode anbefalinger der også - de fleste er jeg helt enig i. God lesning.

Moro på bil-Plata

2010-03-01T09:42:00.000-08:00

* Morsomt, men litt skremmende...

Pajeroen med bilskiltet over kjørte foran meg en fredag ettermiddag i august 2009 på vei ut fra Auckland, New Zealand. I et lyskryss tok jeg dette bildet. Motlys og motortomgangen gir et litt utydelig bilde - Det står "BIPOLR - Always Happy - Unless I'm Not" (Bipolar - alltid glad - unntatt når jeg ikke er det).

For en med min sans for humor (absurd og litt morbid, i denne verden går jeg aldri tom for noe å le av *) fikk jeg en latterkule som holdt på å sende meg av veien. Ikke helt risikofritt å le under tilhøva. Jeg hadde nettopp hadde tatt over en bil i et land med høyreratt og venstrekjøring, og denslags kick kan gjøre at man glemmer seg...

Åpenbart har skiltvillveksten tatt helt av i Kiwi-land. I en artikkel på min favoritt-web-sted for nytt fra øyene der langt unna fant jeg en artikkel fra februar som omtalte Personalised plate limit. De er simpelthen nødt til å begrense alle navn som er på kanten.

Slik jeg kjenner kiwiene har de en velutviklet humor, så jeg skjønner behovet for å roe ned litt. Selv om nummerskiltet "H8PIGS" som en hadde montert på en gammel politibil han hadde kjøpt morer meg stort, er det sikkert ikke like gøy for ordensmakten heller...

Nå er personlige bilskilt på vei til kongeriket her nord også. Det er grunn til å glede seg til noen kreative varianter. Og kanskje grue seg litt også....

*) Mine rynker er tydeligst når jeg smiler. Det kaller jeg spor av et liv verdt leve...

Og hvilken fotobæregreie bruker jeg?

2010-02-28T09:13:00.001-08:00

* Eksempel på vanlig fotosekk om du legger i någå attåt.

Jeg har i en serie med blogginnlegg fortalt litt om mine erfaringer om bæreutstyr til fotoutstyr. Inkludert et par klare frabefalinger, og et par anbefalinger - her skal jeg si noe om hva jeg gjør til dagen. Og til slutt hvordan det kan gjøres enkelt.

Utgangspunktet
Jeg har dessverre ikke én løsning. Det henger delvis sammen med at jeg gjerne har fotoapparater med meg overalt. I det minste mobilkameraet, som for øyeblikket er et Sony Ericsson w995. Det avløste mitt trofaste w890 som etter noen solide turer i betongen blei litt løs i fisken. Fordelen med SE er at Sony *kan* foto. Mobilen går alltid i en dedikert lomme, siden den ikke har eget linsevern. Disse lommene er av og til også fyllt opp med et vanlig kompaktkamera - for oversiktsbildene sin del.

Nå på vinterstid er det noe herk å sose rundt utendørs. God plass til alt tilleggsdillet, og utstyret bør tåle snø og være god og stabil under glatte forhold. Berganssekken av typen over er valget da, en dagstursekk med plass til pc (i egen neoprenlomme), og basalt utstyr i wraps (som disse Op/Tech Wraps) eller i en kamerainnsats jeg har tatt fra en gammal bag. Dette beskytter utstyret mot støt, vann og skitt, og baggen signalerer ikke at det er dyrt utstyr i den. Og en ryggsekk er vanskelig å stjele. Og om jeg ikke trenger min venn D300, så tar jeg ut hele innsatsen og henger den på en knagg til neste bruk.

Jeg fotograferer under forskjellige forhold, og tar den bag-en som høver seg. Det vil si at jeg av og til bruker en gammel Lowepro Lynx 160, som er en utgått modell for smør-og-brød-fotografering (basisutstyr: Kamerahus, 1-2 objektiv og blits). Den er etter rundt ti års bruk begynt å bli litt slitt. Den er på vei til å bli erstattet av noe fra Domke, de skal det en god del til før de blir slitt ut. I fjor skaffet jeg også en snutebag for korte turer. Jeg var nysgjerrig om det fungerte for de gangene jeg bare skal ha med et objektiv for å se hva jeg finner og tar bilde av. Pop-out-modellen Digital Holster 40 jeg fant fra Think Tank var over all forventing.

Til reiser bruker jeg bunnsolide og rommelige Lowepro Fastpack 350 heimefra til reisemål. Plass til pc, og kamera med 70-200 fast montert. Den har sikker sidetilgang slik at kamera kan plukkes fram uten at ryggsekken må av, og svært enkelt å åpen og vise fram alt innhold i sikkerhetskontrollen rundt om. Det siste blir det bare mer og mer av, og jeg vektlegger dette når jeg ska handle utstyr.

Framme på reisemålet skifter jeg som regel over til en lettere sekk av sling-/diagonalbagtypen. Resten av kamera-/pc-utstyr går i safe på hotellrommet, mens reisesekken sikres i et pacsafe-nett. Dette alternerer når det ikke er safe på rommet, da netter jeg inn bag-en og setter den i resepsjonen. Jeg bruker TSA-hengelåser, slik at den typen sikkerhetspersonell kan sjekke innhold i sekken om de må, uten å ødelegge nettet.

Helt enkelt. Helt oppsummert.

Må det være så komplisert? Nei, heldigvis ikke. Det basale er å ha en god ryggsekk til å frakte alt i, inkludert pc for etterbehandling og backup. I tillegg en diskret lettere slingbag , ryggsekk eller skulderbag for s&b-fotografering. Det viktigste er å ta bilder så ofte det høver seg.

Gode norskinger er rustet selv for korte turer, så det er en god ide å skaffe en enkel snutebag - for øyeblikket er Think Tank Digital Holster den beste serien. Men jeg har sett at LowePro under siste foto-PMA viste fram en spennende serie snutebagger med komfortabel bæreordning og raskere uthenting av kamera.

Lowepro importeres av pr-foto.no. Think Tank har sin hovedforhandler hos fotovideo.no, mens Domke kan handles hos DDMR.no (Det digitale mørkerom). PacSafe forhandles av outdoorstore.no. Op/Tech forhandles av www.atphototech.se. Bildene er fra produsentsidene.

Twitter som leseliste, åpenhetsliste, artikkelsamling

2010-02-24T14:57:00.001-08:00

* På twitter kan man følge kildene til mine skriverier - og av og til min humor...

- Hva skal man bruke Twitter til? Ikke bare nybegynnere i det sosiale nettverket tvitrer i vei om det. Man er av og til fristet til å tenke at "om man må spørre"...men det er helt feil. For det er ingen "rett" måte å bruke sosiale digitale nettverk, av den enkle grunn at folk heldigvis er forskjellige. Man må leve med at folk lever risikofyllt og virusinfisert i applikasjonstullet i Facebook. Eller at det spitres (spammes) på twitter. Eller at giganten Google gjør rare eksperiment med sosiale nettverk...Her er et blogginnlegg som utbroderer mer om hvorfor Twitter – her er 4 grunner til at jeg er hekta.

For meg, som nyhetsjunkie (og dermed har ganske snodige og støyfulle web- og mediedager så lenge det er skirenn over i Canada), er twitter et sted å finne nyheter. Og dele nyheter. Og høre hva som er nytt, og hva som er gpp - nf. Men det er også et praktisk sted å legge og dele leselisten og artikkelsamlingen over ting man er interessert i og bruker -bare følg meg her (askdrz) på Twitter.

Jeg bruker tre snarveiverktøy (og web-leserne Opera eller Firefox) for å dele og høste via Twitter. Java-snutt-snarveiene er "twitt.it!" og Twiit. Disse ligger i verktøylinja (du kan dra og slippe lenkene fra denne posten til verktøylinja direkte) både i Opera og Firefox **). I tillegg bruker jeg twitter-verktøyet for Outlook *) som kalles TwInbox.

Slik kan det gjøres
Når jeg finner en artikkel som er interessant mens jeg surfer rundt, deler jeg den med "tweet this", etter å ha sjekket at ingen jeg allerede følger har tvitret den med "Twiit". I de tilfellene retvitrer jeg sjølsagt den fra den jeg følger. Man er da twøflig. TwInBox er installert og satt opp i min Outlook slik at alle tvitringer fra de jeg følger, inkludert meg sjæl, kommer inn og sorteres i egne mapper. Dette er viktig, om man legger den i standardmappen for nye meldinger i Outlook (Inbox/Innboks) skal man ikke følge mange før man drukner sin egen innboks i meldinger.

Hemmeligheten for å finne nytte og oversikt i denne strømmen av nyttig og sprøyt, ligger i å utnytte søkefunksjonen i Outlook (kom som plugin "LookOut" i Outlook 2003, integrert som Windows Desktop Search i Outlook 2007 (og seinere i Vista og Windows 7)). Generelt kan man søke etter alt mulig fra søkevinduet i Outlook, inkludert enhver yttring fra Twitter. Siden Outlook også samler alle pressemeldinger, nyhetslister osb. jeg abonnerer på, bruker jeg denne søkefunksjonen som kildesøk i min jobb til dagen. Anslagene kan fort bli mange (jeg følger 700 stykker på Twitter, og har rundt 2800 nye tvitringer om dagen), og her kommer min vri til fulle: Siden mine egne tvitringer - med mine anbefalte artikler og leseverdigheter - ligger i "min" mappe i TwInBox-folderen, har jeg ett sted for å finne alle sammen. De er søkbare, og arkivérbare. Og de er også åpne for alle som vil se hva jeg baserer mine skriverier på. Og det er et sjølstendig poeng for meg.

TwInBox støtter også tvitringer og re-tvitringer fra Outlook, om man velger den formen. Og i Outlook 2010, som kommer i Office 2010 denne våren, er integrasjonen mot alle sosiale nettverk enda bedre utviklet :-)

For tips om flere snarveier til deling og raskere bruk av sosiale nettverk via web-leseren har jeg flere tips i blogg-saken Del så det svir....

Og på et seinere tidspunkt kommer det en blogging om hvordan bruke favorittmapper for enda mer effektiv Outlook-bruk. :-)

*) Det finnes også en slik plug-in for de som bruker Lotus Notes, men etter snart ti år som Notes-bruker foretrekker jeg heller rotfylling utført rektalt enn noen flere grunner til å måtte bruke Notes...
**) Internet Explorer 8 har sin egen løsning gjennom "akselleratorer", men den mangler noe eleganse.

Bagger skal komme, bagger skal henrulle...

2010-01-22T04:34:00.001-08:00

* Tar det meste - Lowepro Stealth Reporter 650 AW - var den siste store fotobaggen jeg kjøpte.

Eller "memories of photobags passed". Man blir litt lyrisk når det gjelder omtalen av disse trofaste reisepartnerne som har fulgt deg nesten uten å kny fra kontinent til kontinent og land til land. Tenkte å skrive litt om noen løsninger for å transportere fotoutstyr jeg har prøvd opp gjennom årene, og som jeg ikke finner norske omtaler av på web.

Forutsetninger for de jeg omtaler her er at de er base-løsninger: Dette er dem som skal brukes for å bære det man trenger for å jobbe, fotografere og nyte litt sølle fritid på reise hjemmefra til dit du skal. Og det skal være mulig å ta med på fly som handbagasje. Når jeg er framme, laster jeg som regel om til litt mer komfy oppsett.

La oss starte med den som definitivt leder når det kommer til plass. Der nådde jeg foreløpig toppen med en lowepro stealth reporter 650aw . Denne serien av proffe bagger kombinerer diskret design med en type brukervennlighet journalister er glad i. Den er revampet og kommer nå i en serie hvor "D" er lagt til modellnummeret, og orange detaljer pynter opp (...). Dette er en bag som tar vanvittige mengder utstyr. Basis+ er med to kamerahus, to teler, to spesialobjektiv (fisheye og macro) og to smør- og brød-objektiv *), blits, pc, batteriladere, batteri, pda, notisblokk, penner, backuplager, stativ, sokkeskift, klarte jeg å topplaste den til 21 kilo. Det er altfor tungt, sjølsagt, men den maktet det uten å gi etter på noen punkter.

Dette er en skulderbag godt polstret skulderreim og med handreim. I tillegg er det feste for belte og ryggsekkreimer ("shoulder harness"). Selv med ordinær basis pakking er man inne på 10-12 kilo, med hus med batterigrep og objektiv, en tele og et par objektiver samt pc og ladere. Da er den til å leve med, men ikke noe man er lykkelig over å gå rundt med i mange timene.

Dette var den siste store skulderbag-en jeg har hatt. For det blir for enkelt å fylle den for full, og da blir den en prest og en plage framfor en hjelp. I tillegg til ergonomi er det også sikkerhet, en skulderbag kan falle av en skulder og gi ømfintlig utstyr bank. Og selv om en tung bag ikke er enkel å stjele, kan skadene som følger av forsøket være ille nok. Han jeg solgte den til ga meg tilbakemelding etter noen måneder at han var storfornøyd med go'kjøpet, så jeg håper han ikke var like lett fristet som meg...

Ryggsekker er et sikkert og behagelig valg, og etter Stealth Reporteren (SR650) forsøkte jeg først en Domke-ryggsekk, Domke OutPack Photo Backpack som kort og godt blei for stor. Den var også designet for romfart: Med samme pakking som maksimalt i SR 650 følte jeg at den artet seg som ryggsekken til en astronaut på månelanding. Ikke særlig elegant i norsk skogrikt lende, og kun egnet på fly med mye godsnakk med flyvertene. Til gjengjeld er det et av de raskeste salgene noensinne, Domke er et kvalitetsmerke med mange tilhengere.

En bedre egnet sekk var Lowepro Compurover AW, som blei den neste utvalgte. CompuRoveren har en liten fotobag nederst, et rom for nødvendigheter i rommet over og en lomme for en pc med det jeg tror er 17-tommer widescreen. Schwæær pc, iallefall. Skilleplaten/"Golvet" mellom øvre og nedre del av sekken kunne fjernes, og den polstrete kamerainnsatsen kunne tas ut. Slik kunne man få en pc-ryggsekk med stort forrom.

Fleksibiliteten er med andre ord imponerende. Kamerainnsatsen har plass til et hus med objektiv, to-tre objektiver (avhengig av om det er med en tele eller ei) og blits. I nødvendighetsrommet gikk stort sett ladere, batterier, filtere, minnekort og sånt. Lommer i hele frontomtådet ble brukt til alle småting, inkludert hurtig tilgang til flybilletter. Stativfesteordningen til denne baggen er veldig fleksibelt og tålte helt fint å være mellomlager for flaske eller aviser. Reimene var både polstret og figurformet, og hadde sekken hatt skikkelige luftekanaler på ryggen kunne den vært super å bære (dette skal være rettet opp i nyere modeller). Standard pakket veies den inn på rundt 10 kilo, men smekkfull kunne den dra 15 kilo.

Nedsiden var spesielt at rommet mellom øvre og nedre del var for svakt, noe som gjorde at det ofte ség ned i fotorommet. Dette var spesielt kjelkete når man skulle ha tak i fotoapparatet i en håndvending, det blei noe plunder uten like. Spesielt når dette skjedde i radarskanning på flyplasser var det...plagsomt. Ute i felt var det nesten verre, fordi balansen i sekken blir så feil at den ikke kan stå oppreist uten støtte. Når man skal ha tak i noe i fotobagbunnen, detter den over i nærmeste søleplett. Sammen med bæreordningen gjør det sekken lite egnet i jobbsammenheng og ved flyreiser. Men som fleksibel tursekk er den helt konge.

CompuRoveren blei bytta ut med en ny Lowepro. For øyeblikket, det vil si det siste to årene **), har jeg brukt Lowepro Fastpack 350 som base. Om lag samme lastekapasitet som CompuRoveren, men med hurtigtilgang til fotoapparat fra siden og med skikkelig lufteordning i ryggen har den fulgt meg kloden rundt halvannen gang. Og til masse steder i mellomtida.

Bildene er fra produsentene. Norsk distributør av Lowepro er pr-foto, http://pr-foto.no. Domke har ikke norsk representant for tida.

*) Anglisisme, dette betegner objektivet man bruker mest og sånn til hverdags - smør- og brødmaten, altså.

**) Tida går fort når man har det gøy :-)

Spiller den digitale filmen noen rolle?

2010-01-20T11:36:00.000-08:00

* Verdt å ta med på tur - og verdt litt ekstra pris.

Ut på tur et halvår innebar noe kjøp på forhånd *). En av de viktigste var den digitale filmen, minnekortet, hvor jeg kjøpte et til av typen som er avbildet: SanDisk Extreme III CompactFlash 8 GB 30 MB/sec. Litt omtale av SDHC-varianten finnes her: the right SD card for your camera.

Det kan virke litt i overkant med et raskt minnekort, og spesielt et fra Sandisk, som ikke er blant de rimeligste merkene. Men etter noen år som bruker av digital film har jeg skaffet meg noen erfaringer - blant annet at det å kjøpe billige minnekort kan bli dyrt. Og ja, det innebærer at bilder har forsvunnet helt (jeg har blant annet dårlig erfaring med de billigste til Kingston). Det verste er imidlertid at med større bildebrikke i digitalkameraet så blir bildedataene store filer. Og med et treigt minnekort så mister du bilder som skulle vært tatt - som du misset mens minnekortet laaaangsomt blei fyllt opp.

Og her kommer rasjonaliteten inn: Et billig og slapt minnekort betyr fare for bildetap ikke bare etter at bildet er tatt. Men blinkskudd og verdifulle øyeblikk mistes også der og da. Hva er det verdt for deg? La oss si det sånn: Det er mer enn et par hundrelapper spart på minnekortet...

Jeg kjøpte det første Sandisk-kortet et drøyt halvår før dro avgårde. Det nyeste kjøpte jeg like før jeg dro **). Det var ikke bare for å ha et minnekort i reserve. Jeg var også dansende, glødende fornøyd med hvor enkelt det var å ta bilder med kortet. Når det gjelder alternativet, som var Extreme IV, så var ikke forskjellen stor nok i hastighet, og jeg gikk for det velprøvde.

For det spiller en rolle, og det gjør en forskjell.

*) De fleste gjort underveis, sjølsagt - ingen grunn til å ta med seg mye når man reiser langt med fly...

**) Minnekort er ikke spesielt dyrt i Norge.

Foto - diskresjon kreves på vegne av dyrebart utstyr

2010-01-10T14:54:00.001-08:00

* Bør vurderes for den som skal ut og reise - om det nå er hele eller halve kloden rundt, eller ut i storbyen.

Blei litt inspirert av denne nyheten fra Lowepro - Passport Sling. Det er snakk om en fotobag som ikke skal se ut som en fotobag. Og det er ikke å kimse av å tenke litt preventivt, for det skorter ikke på at folk drar med seg dyrt fotoutstyr til odde steder i verden med lommetjuver og denslags *).

Lowepro gjør ikke noe veldig revolusjonerende når det kommer til idé, men designen er spennende. Spesielt at det skal være enkelt å flatpakke en bag som skal ha bra med plass for basalt turistreiseutstyr.

Alle favorittbagger eller ryggsekker kan endres til et trygt sted for fotoutstyr. Stikkordet er noe som kan beskytte mot støt og støv. I sling-baggen til Lowebro bruker de en løs løsning tilpasset hus og objektiv, som kan tas ut av sling'en når baggen skal pakkes flatt. Et annet alternativ er såkalte wraps, eller polstrete omslag av denne typen. Et sett av sånn rundt favoritthus med favorittobjektiv og kanskje et objektiv til og kompaktkamera så kommer man langt.

Jeg har selv brukt en sling-bag av samme type som den svarte her (min har litt mer farger) de siste ti årene, og den har trofast blitt sydd og fikset når sømmer og slik har gått åt skogen. Jeg liker godt slike bagger, fordi det er mulig å raskt få tak i fotoutstyret som ligger trygt pakket inn. Det er bare å svinge baggen under armen og fortsatt ha bag og utstyr trygt nær deg. Fotoutstyret ligger sjølsagt i wraps, eller i neopren-vesker (nyttig for å skille mellom ulike objektiver med fingrene uten å miste fordelen det er å flatpakke slikt reiseutstyr.

Sjølsagt er det en fare for at en virkelig bevisst kjeltring vil vite at den anonyme baggen i mengden faktisk er en fotobag. Lowepro har et kjent merke, og det er diskret synlig på skuldereemment til denne sling-en. De har ikke fordelen som gjelder baggene fra Domke. De er de nest dyreste fotobaggene i verden (etter Billingham) - og er populær for den som veit at tjukk kanvas og enkle metallkarabinkroker kan selges dyrt for den som ser kvaliteten i dem (jada, klart jeg har....).

På den annen side, da veit du også at du blir robbet av en seriøs og profesjonell utøver. Og ingen av oss liker å omgås amatører når det blir alvor...

*) Bogstadveien og bortover der, for eksempel

En hilsen fra noen du kjente

2010-01-05T10:46:00.000-08:00

Julegaven til meg sjæl var en pakke jeg sendte fra Hong Kong for to måneder siden. Siste hilsen heim inneholdt resten av turutstyret, overskytende klær og litt småting jeg hadde shoppa i Hong Kong. Hong Kong sine posttjenester var hjelpsom og effektiv, og hadde de vært litt mer hjertelige hadde de vært like bra som New Zealand Post.

Det mest interessante med å motta og åpne pakker som du har sendt til deg sjøl måneder i forveien mens du var på reise, er at de er som en hilsen fra noen du møtte en gang. Reiser har den egenskapen at den endrer oss. Heldigvis. Og i pakkene finner du minner om hva du tenkte da du pakket, hva du vurderte som ikke viktig å ha med i neste etappe, hvordan du vurderte hva som var verdt å sende og hva som like gjerne kunne droppes. I løpet av halvannen gang rundt kloden sendte jeg fem esker heim, som alle kom strødd utover de to siste månedene i år. Og jeg fikk drøyd gleden med en reise utover de fem månedene jeg var på farten.

Dette er en av de store forandringene fra forrige rundtur. Da blei noe av det samme gjort, mest fordi vi reiste fra sommer til vinter og til sommer igjen. Noen av klærne og shoppingen som kom til var det ingen mening i å dra på fra etappa til etappe. Så da blei vinterklær sendt fra New Zealand og lett turutstyr fra Amsterdam. Men nå er det forholda i luftfarten som har endret seg drastisk.

Det er bare å innse at den som liker å reise er og blir rammet av innsparingene om man velger å fly. Spesielt i økonomi-klasse er både mengde bagasje og vekt blitt et tema som koster dyrt å overse. Sjølsagt er det ikke så ille som med ruteflyende charterselskap som Norwegian, hvor tilleggskostnadene for alt mulig er en gebyrskjærsild som gjør at man kvier seg ekstra for å fly med selskapet *).

Jeg reiser gjerne med Star Alliance, og er blant de som trives godt med en profesjonell reisepartner med et sammenhengende verdensnett. Men sjøl der må de ta tak, og jeg betalte rundt 200 kroner per kilo over maks grensa da jeg fløy fra Bangkok til Oslo her i høst. De fem kiloene var imidlertid verdt å betale ekstra for, etter en litt hissig og stresset advarsel i Nadi, Fiji, hadde jeg sendt en god del greier med post fra New Zealand. Der koster det 60-70 kroner per kilo å sende en pakke halve kloden rundt, og det tar fem-seks uker.

Siden det fortsatt er steder i verden hvor det er mulig å få tak i unike ting eller gjøre varp, er det bare å legge inn en sjekk av postfasilitetene som en del av reiseplanlegging og gjennomføring. En rein bonus er sjølsagt at det blir mindre å dra på... For eksempel er det sjelden vits i å ta med seg vanlige klær for mer enn et par dager samme hvor lenge man er på reise. Klær er enkelt og som regel billig å skaffe. Bedre å sette av plass til godt inngåtte støvler og sko, eller dyre, varme klær. Det første fordi detspare deg for plagsomme gnagsår, det andre fordi dette har en tendens til å være like dyrt overalt. Og sjølsagt, er klærne bra nok, vurder å send dem hjem med post framfor å få gebyrsjokk på en flyplass.

Post kloden rundt

Kiwi-post er forøvrig nesten verdt et besøk i seg sjøl. For slik skal det gjøres, ideen minner veldig mye om norske Posten, men det er i sterkere grad lagt til rette for sjølbetjening, og utvalget av produkter og tjenester er storslagent - fra store pakker for internasjonal sending til suvenirmynter og postkort. Og alt av pakke- og senderekvisitta, samt bank/finanstjenester. Servicen er framifra, vennlig, hjelpsom og alt man venner seg til når man forholder seg til kiwiene. Selve designet og innrettingen av postkontorene er interessant. Det er lyst, med enkle anvisninger og "stasjoner" for informasjon, for utfylling av info m.v. Informasjon i kortform er på vegger og reoler, mer utfyllende i elegant designete foldere og brosjyrer, og web-sidene deres har alle mulige og umulige detaljer.

Posten i Hong Kong var en mindre hjertelig oppleving, men effektiviteten og nøyaktigheten var høy. Både esker og sendekostnader er lave, og er det eneste stedet hvor den norske grensa på tjue kilo per eske virket i minste laget... Og det er noe genuint trygt med å overlate noe til sending i Hong Kong. Det er så mye av den byen som er bygd på logistikk og distribusjon, og det er ikke bare det at de har en av verdens aller største havner.

Australia var et snodig sted når det kom til postsending. Starten var manglende tilgjengelighet og dårlige hjemmesider. Videre var postkontorene trange, mørke og alltid full av køer. De selger også en masse tøys (minnekort og sminke , t.d.) men mangler et godt utvalg av esker. Autralpost er heller ikke åpne på lørdager, unntatt i de store internasjonale flyplassene. Igjen minnet det om nordamerika, reint bortsett fra at servicen i us fungerer, om enn den er like overfladisk som lavbetalte massetjenester som den pleier.

I Fiji var posttjenestene plassert i de større tettstedene, mens ordinær brev og kort blei fikset av de lokale resort-resepsjonene på øyene i øyarkipelet. Det største sirkuset i Fiji var å finne høvelige esker, men alt går. Uansett er det dyrt å sende pakker på langfart fra øyene, så store esker var uansett ikke aktuelt.

Men i Bangkok fant jeg ut at det mest effektive var å å droppe en bag, noen småting og noen billige klær på hotellet før jeg tok siste etappe heim. Det er klart at en t-skjorte man har betalt en femtilapp for, ikke er verdt å betale ekstra for hverken til post eller flyselskap for. Og det er ren bonus, den som tok servicen på rommet fikk en bag som jeg knapt hadde brukt og noen praktiske reisesmåting. Så de var fornøyd. Selv om varme hansker antagelig ikke er så veldig nyttig i Thailand...

Forøvrig var jeg samarbeidsvilligheten sjøl når Thai Airways krevde ekstrabetaling. Og som vanlig lønte det seg, og jeg ble oppgradert en klasse. Og det er verdt mer å sitte godt med bedre mat tolv timer heim til Europa, enn å betale for noen skarve kilo ekstra bagasje....

*) De andre grunnene til at man kvier seg for å fly med Norwegian er innstilte fly, forsinka fly, fly som går fra odde flyplasser, trange fly...

Der sola kommer på besøk en gang i året

2009-12-21T04:52:00.000-08:00

* Den store lysfesten jul har fulgt mennesket i årtusener (bildet av inngangen til Newgrange, Wikimedia Commons lisensiert CCA-SA 3.0, av Ori~).

Jeg har fått noen spørsmål rundt merknaden rundt julefeiring som jeg skrev i en tidligere posting. Grunnen er at jeg framholder (og fastholder) at julefeiringen er en uuuurgammal tradisjon knyttet til vintersolverv, og at kristmessa er en nymotens greie. En helt grei greie, sjølsagt, vi snakker om å legge til nye tradisjoner i det som sannsynligvis er en av de alle eldste - og viktigste markeringene for mennesket som sosialt vesen.

En av de mest interessante kildene til dette finnes i republikken Irland, like nord for Dublin. I megalitten (kjempesteinmonumentet) Newgrange kommer sola på besøk en gang i året, ved vintersolverv. Denne dagen kommer en enkel solstråle inn til det innerste kammeret og lyser det opp et kvarters tid. Resten av året når ikke sola helt inn. Den ble bygd fem hundre år før de første pyramidene blei bygd i Egypt, og tusen år før man lempet stein i ring til det som skulle bli Stonehenge i England. Det interessante er imidlertid at den gikk ut av bruk i noen tusen år, fram til den blei "gjenoppdaget" for et par hundre år sia. Men historien om fjellet som sola besøker én gang i året levde blant folk i området helt fram til Newgrange blei avdekket igjen.

Jeg har vært inne i det innerste kammeret en vanlig sommerdag. Det er stemningsfullt i seg selv, og et besøk anbefales *). Også for de som liker nyere europeisk historie, slagstedet Boyne ligger like i nærheten. Og vakre Irland er alltid verdt et besøk.

Lyset og solvervet er en av mange interessante elementer i en julefeiring. For det er massive mengder symbolikk i alt som foretas. Den beste maten på bordet, den beste drikka i glass og krus går langt tilbake, antagelig til den gangen mennesket blei bofaste og startet landbruk. Årsskiftene blei viktigere, og takkeoffer for året som var og at sola snur er logiske følger av mennesket som ville være på godfot med maktene i en verden hvor alt egentlig var uforståelig. Med framveksten av rikere gårder og avanserte samfunn, blei gaver viktige for å symbolisere vennskapsbånd og lojalitet. Og selvsagt familien og dens utvikling og styrke. Nissene symboliserer maktene og forfedrene som man skulle behandle bra for at feiringa skulle gå rett for seg. La man seg ut med nissene, kunne ulykkene ramme heim og familie og det var like lite ønskelig da som nå. Dette var et stykke tid før nissen symboliserte overvekt eter overkonsum av nordamerikanske sukkerdrikker.

Lys og dra inn friskt grønt i husene markerer overgangen til lysere tider og at naturen våkner til nytt liv igjen, og den slags fruktbarhetsriter er eldre enn åsatroa. Fra vår yngre norrøne åsatid fikk vi symbolikken rundt svin og bukk (og det siste har ikke bare med mat å gjøre, mengden unger født i august - oktober sier en del om det). I et krigersk samfunn var allminnelig fred noe som måtte ha tunge tradisjoner, og julefreden var noe man respekterte om mann ikke var niding.

I et intervju i NRK denne uka kunne musikeren Iver Kleive fortelle at uten jula hadde det ikke vært julemusikk. En litt pussig påstand, musikk har stort sett fulgt mennesket og til fest og markeringer. Så julemusikk ville eksistert uansett. Men det er mulig han tenker på de variantene som impliserer kirkereligionen.

Så hva kom med den moderne kristmessa? Selve navnebyttet fungerte i engelskspråklige land, mens vi i Norden holdt fast på tradisjonen. Krybben og englene i alle mulige former og plasseringer er åpenbare tillegg. Adventstjerne helt klart. Evangeliet om jomfrufødselen likeså. For den som tar den helt ut er det å gå til kirke enten fysisk eller via kringkasting julaften eller juledag åpenbart. Hyggelige bidrag til en massiv og gammel lysfest er dette, og viser hvor raus julefeiring tross alt er.

Ønsker deg en god jul - med de tradisjoner vi velger å ta i bruk og som mennesker før oss har gjort i alle fall i fem tusen år.

*) Bare ikke tenk på at over hodet ditt i dette kammeret er det noen tonn med sand, jord og stein lempet dit for fem tusen år siden. Og at det er drøyte tredve meter til utgangen. Det er et dårlig sted for klaustrofobikere...

Hva skal man gi den fotointeresserte til jul?

2009-12-17T09:14:00.001-08:00

* Min fleksible superkompis, reisekontor, fotosentral: Lowepro Fastpack 350

Jeg har fått testet en masse utstyr for den reisende fotograferende *) det siste året. Også. Fotoutstyr er fortsatt noe som må være med deg hele tiden når du reiser, inkludert inn i flykabinen. Trøsten er at flypersonalet fortsatt ser stort på fotosekker som ikke overskrider bagasjedimensjonene for mye. Bare man unngår å la dem få veie sekken...

Denne snutten går gjennom basis-anbefalingene for den fotointeresserte, og anbefales for den som lurer på smått og stort: "Top 10 Gifts for Photographers" - Digital Photography Podcast 203 - The Digital Story. Og nei, jeg fisker ikke: Jeg har alt dette i en eller annen form eller merke... :-)

Det eneste unntaket er anbefalingen av Canon-kompakten til slutt. Det er ikke fordi jeg i SLR-sammenheng er Nikon-fanboy, men i år har jeg hatt stor glede av Sony sine kompakter, og spesielt Cybershot T-serien. Hovedargument: God vidvinkel, enkel bruk og en blits som faktisk lyser riktig sjøl i store lokaler.

Når det gjelder bag-er, anbefales her Lowepro Fastback 250, som er en litt mindre utgave av 350-modellen jeg har. Forskjellen er hva man vil ha som maksimal påmontert objektiv: en 14-24/17-55/24-70 eller en 70-200. Og sjølsagt, om det er maks 15 eller 17 tommer som er skjermen til den bærbare pc-en. Tallene gir mening til den som har slike objektiver... Fastpack tåler ekstrem tøff bruk (min har vært med meg en og en halv gang rundt kloden, og er fortsatt i god stand). Normalt pakket veier den rundt 10 kilo, maksimalt pakket (OK: Stappet...) 18 kilo...

Når det gjelder fotosekk, har Fastpack 350 en av de viktigste funksjonene når man skaffer seg en ryggsekk nå: En sideåpning som gjør at kamera kan plukkes ut raskt og uten av ryggsekken må settes ned. Uunnværlig for reisefoto, og høy grad av sikkerhet. Unngå skjellåpning ("clamshells"), slike sekker hvor man åpner hele fronten for å få tak i utstyret - det er risky for utstyret (utsatt for alle odde elementer inkludert været) og en sikkerhetsrisiko (enkel å åpne for den som vil stjæle). Skulderbagger bør være små og ha lang nok reim til å henge på motsatt skulder. Unngå å bruke skulderfotobagger i byer og der det er mye folk, de er rene magneten for kjeltringer, og er enkle å stjæle, eller stjæle fra. Og en ting til: Slingbacks (ryggsekker med diagonal-reim) er en greie for gutter...

*) Nyttigste tilleggsdings å ha med seg i reisesekken: Vanntett oppbevaringsboks for minnekort og minnepinner. Mest unyttig: reserve-stativhode...

Sterk debatt om Facebook-bruk | www.namdalsavisa.no

2009-12-03T01:53:00.002-08:00

Sterk debatt om Facebook-bruk | www.namdalsavisa.no

er det viktigste rådet til virksomheter *). Sosiale nettverk er så fordømt viktig og nyttig at forbud mot bruk er å kaste bort ressurser og sette sikkerheten i fare.

En annen sak vi brukte tid på i dette møtet, er hvordan sikkerhet fungerer i sosiale nettverk. Nye måter å jobbe med internett gjør at informasjon vi tidligere ikke ville delt offentlig er der ute. Og det er greit. Men en viktig kilde til såkalte identitetstyverier er ikke at noen henter informasjon fra ett sted. Det er kombinasjonen av informasjon fra flere steder som er utgangspunktet for at noen skal stjele og utnytte en digital identitet. Denne kan brukes til å skaffe kredittkort, knuse kredittratingen din og anna morro. Derfor er det viktig å tenke over hvordan informasjon som legges ut kan ha relevans for noen som stjele identiteten. Mer om dette i et annet innlegg.

En av de nifseste funksjonene ligger imidlertid i facebook. Denne nettjenesten ser jeg som den digitale utgaven av en pub - det er der jeg treffer alle jeg kunne tenke meg å ta en pils med (eller andre ekvivalenter av sosiale drikkevarer) og en prat med. Det blir av og til mye støy, mye småprat og en masse interessante møter. Glimrende. Internett bør speile det gode liv. Jeg anbefaler alle som bruker Internett å ta en tur på pub'en.

Her som ellers gjelder sosial sikkerhetsregel nummer en og to: Bruk hue. Og om noe er for godt til å være sant, er det som regel det.

I facebook er det facebook-applikasjoner som er det verste. Det er er man finner kua for dagen, og deltar i mafia-kriger. Ulempen er at dette er en helt åpen plattform uten forhåndskontroll. Alle som lager en applikasjon som passer inn, kan legge det inn og tilby det til alle brukere. Med andre ord: Alt er tillatt, og ingen sjekker hva de gjør. Vil man ha en oppskrift på digitalt sikkerhetsmareritt, har vi nettopp skrudd på komfyren. Om man liker applikasjonen som samler digitale fluesopp og deler den med sine beste venner, kan samme applikasjon samle informasjon fra profilene. All informasjon. Og er man koplet i applikasjonsplattformen, kan du ikke hindre at dette skjer.

Grunnen er at dersom man bruker standardinnstillingene til facebook, så får man tilgang til applikasjonen og godkjenner samtidig at applikasjonen får tilgang til din informasjon. Men det mange ikke er klar over, er at informasjonen man gir vekk også er tilgang til informasjonen til samtlige profiler til dine venner som har standardinnstillingene. Med andre ord: Har du spillegale, blomstervenner som liker å få tilsendt dagens pinup, så "betales" dette med å gi vekk informasjonen du har lagt i din profil.

La oss gjenta den der: Har du spillegale, blomstervenner som liker å få tilsendt dagens pinup, så "betales" dette med å gi vekk informasjonen du har lagt i din profil.

Det er helt greit å tenke at dette er uproblematisk. Det er ingen hinder eller aldersgrense for å leve farlig. Dersom man derimot vil hindre at informasjonen om deg deles ut slik, er det mulig. Den ene muligheten er å slette alle venner som bruker applikasjoner - bare følg med i en av "feedene" og slett etter hvert.

Noe mer fornuftig og mindre hjerteløst finnes også. Det er å bruke facebook sin egen sikkerhetsherding. Den innebærer at du må melde deg av alle applikasjoner. Men deretter kan du altså skru av denne delingen. Du beholder tilgangen til alt som er viktig, og slipper tøvet. Pub-analogien: Du slipper roseselgere, tiggere, skrikende småunger og annet som ved bordene...

Du finner applikasjonsfunksjoner (om man tviler) med å plassere musepekeren over en lenke - om adressen som forhåndsvises er noe med "apps.facebook" er det applikasjonsplattformen som brukes.

At dette er kjelkete for flere, får vi oppslag rundt. Både fordi konseptet er vanskelig å forholde seg til og/eller at det innebærer nye måter å jobbe på. Jeg har stor moro av å følge det som skjer i midt-norge, både Nærøy og Namsos har hatt særdeles gammeldagse og umodne tilnærminger. Og her i uka som var, gikk det ei kule varmt i fylkestinget på grunn av forskjellen mellom gamle og nye arbeidsmetoder. I distriktsnorge er skillet mellom gammeldags og reaksjonært noe som ikke alltid følger partiskalaen...

Det stormer nå mot julekveld

2009-11-29T14:19:00.000-08:00

* Julen forberedes kloden rundt, her er juleutstillingen i det klassiske kjøpesenteret KdW i Berlin nå i november.

Julefeiringen nærmer seg, og med den kommer en masse valg. De fleste er av de gode, heldigvis. Denne flere tusen år gamle skikken formidler tradisjoner og verdier som er godt å ha med seg. Feiring av et godt år med med det beste av mat og drikke året kan by på, samling rundt felles sosial tilstelninger, treff med familie, venner, kolleger, oppmerksomhet og takk for det året som snart er over, markeringen av at årssirkelen er sluttet og at det går mot lysere tider - alt sammen har røtter langt tilbake i historien om mennesket.

Drøyt fire uker unna julaften har julesosialsesongen startet for alvor denne helga. Noe som er noe av det morsomste med oppløpet. Sjøl om man kan lure litt om førjula er en plage for andre når man ser enkelte folk, hvordan de oppfører seg og sporene de lager etter å ha vært på julebord.

Jeg er også en av dem som skaffer og handler julegaver året igjennom, så denne delen av julestyret er jeg ferdig med. De er ikke pakket inn, men det er jo bare gøy og noe som ikke tar så lang tid. Noen år i butikk i tenårene ligger fortsatt i fingrene når det kommer til å pakke inn gaver skikkelig, og med et visst tempo. Rødvinsglasset mens jeg holder på er riktignok markering av at innpakkingen bare er for gøy nå...

Noe av det viktige med julefeiringa er også å måtte velge hvilken verdi som skal ha forrang. Gjennom årene har jeg lagt meg til å prioritere, noe som har gjort at jeg har feiret jul både i og utenfor Norge, med større og mindre innslag av familie og venner. Av og til har familie hatt forrang, andre ganger ettertanken eller sosiale markeringer av året. I år tar jeg et nytt grep.

Etter at den primære opplegget i år ikke lot seg gjennomføre, brukte jeg en måneds tid på å tenke ut hva jeg ville gjøre. Etter å ha vært på reise store deler av det siste halve året, fant jeg fort ut at en reise utenlands ikke var greia nå. Enkelt nok: Jeg har behandlet meg sjøl godt i år, og virkelig tatt ut mulighetene jeg har arbeidet fram. Så da var valget åpenbart og enkelt, i år vil jeg gjøre en frivillig innsats for noen andre, som ikke er i min situasjon eller så heldig.

Jeg har derfor meldt meg som frivillig vert for Alternativ jul i Oslo. julaften og første juledag i år. Dette arrangementet i Folkets Hus skal hjelpe de i samfunnet som er mindre heldige enn meg. Det var også det eneste religionsnøytrale jeg fant, noe som også harmonerer med det egentlige opphavet til jula *), og jeg liker harmonien med juletradisjonene. For den som er i Oslo-bygdene i mellomjula, så er det fortsatt behov for flere hjelpere fra første juledag. Det er også mulig å gi en gave, enten i form av økonomisk støtte eller nye gjenstander som kan brukes som gaver til gjestene.

Jeg gleder meg til jul i år, og håper du som leser dette gjør likeså, hva du nå måtte gjøre. Og kanskje har du fått en idé som gjør din jul bedre?

*) Som kjent tok kristendommen til seg jul som høytid noen hundreår ut i vår tidsregning, så jeg trives godt med å holde meg til de urgamle tradisjonene her.

Bilbao - Under konstruksjon og redesign

2009-11-17T03:17:00.001-08:00

* Guggenheim, Bilbao - bare én av mange gode grunner til å besøke Bilbao og Biskaya.

Jeg var nylig i Bilbao, hovedstaden i Spanske Biskaya-regionen, og den største byen i spansk Baskerland. Det er bare et halvt år siden jeg var der for første gang, og det mest gledelige var byen fortsatt var verdt et gjensyn. Siden jeg liker spanske byer* godt, er en rangering vanskelig. Men jeg tror at etter Barcelona har Bilbao plassert seg som byen jeg gjerne vil besøke igjen. De neste er Madrid og Sevilla.

Bilbao er en by som er i forandring, og som har vært det de siste tjue åra. Jeg har fått foredratt utviklingen og sett bildene fra en gammel, nedslitt og kølsotet by i slutten av nittenåttiåra, som gjennom byrenovering og byutvikling er i ferd med å høyglanspolere seg.

Sjølsagt, Guggenheim-anlegget i Bilbao er det mest iøynefallende i byen. Men en tar langs elva, enten langs bredden eller med båt, viser perler av arkitektur og design. Og det er ikke bare nytt, den gamle hovedbygningen til universitetet ligger vakkert plassert ved elva. Et utvalg av broer i forskjellig stil, kun overgått av bro-utvalget i Sevilla, gjør elveturen ekstra bra. Tilpassningen av nytt og gammelt i fasader og byplaner er forbilledlig gjort. Flere byer enn Oslo hadde hatt mye å lære her.

Etter å ha nytt byen og pulsen som preger den, er det mat og drikke som er verdt å ta med seg. Maten i baskerland er hva man kan kalle "Hearty and filling", og de legger vekt på å nyte den. Noe som gjør at lunsjene, ikke bare for gjester, men også for lokalbefolkningen, kan strekke seg over timer. Vi snakker om forretter av tapastypen, og videre til helgrillet, mørt kjøtt som har fått tempert seg godt før varmebehandling og den settes på bordet. Gjerne over en bordkølgrill av den ekte typen, ikke stinkende engangsgrill. Det beste følget er en god salat, selv om det er mulig å få poteter i alle mulige former.

Drikkbar cider

En kveld i gamlebyen - like fin og sjarmerende som den i Nice, fransk riviera, fikk vi prøvd den lokale cideren. Skepsisen var stor, og den lå tett som tåkebankene i Ålesund. Minnet om noe surt, udrikkelig skvip under en middag i "gamlebyen" i Frankfurt, eller det fæle, søte greiene med e-smak som kommer fra Sverige nå for tiden var sterkt tilstede i smaksminnebanken.

Derfor var det gledelig at vi snakker om en lett, frisk drikke, med passe syre og svak alkohol. Rødvin til biffen var naturlig, men cideren tok jobben med å følge forrettene. For å illustrere, syren tok fint fettet i andepateen og friskheten mætsjet den grillete blekkspruten. Og etter en tung ladning kjøtt var cideren en glimrende fordøyelseshjelp før kaffen.

Cideren serveres fra en diger tønne i veggen, og trikset er å skru på krana til denne samtidig som glasset ditt holdes over en bøtte et par meter ut på golvet, som skal redusere sølet. Så føres glasset mot tappekrana, tempoet her avgjør hvor stor drinken blir.

Dagen etter er man fortsatt lett mett, og man begir seg ut i Bilbao for å se hva de bygger nå. I forvissning om at neste gang vil det ha skjedd endringer igjen. Men det er helt greit.

* Byer med overveiende spansk befolkning, som ikke er rene turistfeller. For eksempel Barcelona, ikke Barceloneta

* En av verdens mest kjent skulpturer, Maman, den store edderkoppen av Louise Bourgeois, utenfor Guggenheim, Bilbao.

Godt voksen eller gamling på tur?

2009-11-16T00:13:00.001-08:00

* På reise hjelper det å leie en annen bil enn den du har hjemme for å oppleve mer. Ford Focus bringer minnene tilbake til årntli' gamle dager, den gang Ford var bra bil.

- Leier du samme bil som du har hjemme, og møter opp på flyplassen fem timer før avgang, spør hun ertende. Jeg møtte et sett med irer i tjueåra som reiste verden rundt i Bounty Island, Fiji. I motsetning til meg reiste de rundt til pengene var brukt opp, og jobbet kortere eller lengre tid underveis. Pengene ble brukt til neste flybillett, og neste reisemål. For disse tre, fra henholdsvis Belfast, Dublin og Galway, var målet å dra videre til sør-amerika, sørøst-asia og tilbake til Australia for å jobbe mer. Irene er et morsomt og hyggelig folkeferd, uansett hvor man treffer. Replikken hennes fallt i en diskusjon rundt reisende som turister, som tvungne og "the global travelling class" som ser reisen som like viktig som å komme fram og som bruker mye ressurser på å reise.

Å reise som en gamling ("travelling old") er et uttrykk som dukket opp fra tid til annen. I Fiji, hvor man kan backpacke og reise ekstremt spartansk eller leve det virkelig gode liv i en luksusferiepark, gjerne i samme reiserunde, ble det satt litt på spissen. Her møtes nemlig alle typer reisende på et veldig lite område. Relativt sett.

Det som kjennetegner en som reiser som en gamling er

- Han (som regel er det en han) har hele reisen planlagt i detalj på forhånd.
- Han møter opp på flyplassen seinest fem timer før avgang.
- Han leier samme biltype som den man har hjemme.
- Han reiser til steder hvor det ikke er fare for at noen overraskende skjer, gjerne der landsmenn (!) har reist mye før.

Litt avhengig av nasjonale særtrekk dukker det opp noen særegne regler for gamlingene fra land til land. Som at engelskmenn reiser til de tradisjonelle, tidligere kolonier i imperiet (det britiske) . Eller at eldre japanere ikke reiser i følger som er mindre enn tjue stykker, med personlig guide/oppasser. Eller at nordmenn reiser til steder det er mange nordmenn fra før, og hvor spriten er billig.

De lange tanker i lufthavna

En av de beste tinga med å reise som godt voksen, er at ventetida på flyplassene er mindre plagsomme enn før. Det viktigste er at man har mer å tenke over, og i en flyplass (og i et fly) er det viktig å lære seg å tenke lange tanker når man uansett ikke kan gjøre annet. Og man setter pris på dette etterhvert. Kombinert med lette bærbare pc-er og en evigvarende baklogg av bøker man ikke får lest ellers, er ikke ventetid så ille som det var.

Når man er yngre, misliker man dette intenst, det føles kjedelig og er bortkastet tid. I tillegg vil man gjerne maksimere tiden man er på et kult sted, man har betalt relativt mye og trives som regel. Ulempen er litt for mange heseblesende sisteliten reiser til og i flyplassen. Når ventetida får kvalitet, er ikke dette viktig lenger. Det innebærer at jeg som regel de siste årene er på flyplassen to-tre timer før avgang. Fem timer blir tross alt å trekke for hardt på kvaliteten...

En helt annen bil

I de siste reisene mine har jeg leid biler som ikke er i nærheten av bilene jeg kjører i Norge. Dette innebærer tøffingen PT Cruiser i sambandsstatene, Toyota Corolla/Nissan Bluebird i New Zealand og Ford Focus i Australia.

Jeg skal innrømme at jeg av disse har kjørt min dose corolla-klasse kompaktbiler, men fordelen med slike biler er at de er rommelige, driftssikre og har rimelig god motor med lave drivstoffutgifter. I ettertid må jeg innrømme at kompasset i PT Cruiseren og trafikkinformasjonssystemet i Focus-en var ting jeg satte pris på under lange turer. Og støtten for MP3 også via audiokabel. Corollaen jeg leide på nordøya, NZ, hadde sine særegenheter - den eneste irriterende var at den i starten bar preg av å ha vært litt daukjørt. Det preget forsvant etter hvert. Snodig nok. På sørøya blei jeg utsatt for en Bluebird med bare radio, ingen støtte for kassett eller cd. Legg til at det var en usannsynlig dårlig radio uten RDS i et land med spredt radiodekning, så kan man si at jeg fikk min dose radiostøy. På den annen side: Av alle land hvor du må nyte storslått natur og landskap uten tonefølge, så rangerer New Zealand helt i topp.

Que sera, sera

En fordel med å ha reist siden man var en en stor neve stor (...), er at man utvikler et reiseflegma. Jeg planlegger sjelden ting i detalj på forhånd, ut over at flyreisene som regel er de første tinga som er på plass. I tillegg er hotellet for første overnatting etter ankomst som regel tidlig i prosessen. Etter ti-femten timer med flyging og sånt er tilgang til en dusjen noe man vil vite er helt klar.

Men all erfaring rundt hva som kan skje, veit man at det må settes av tid til å improvisere. Ting vil gå galt, noen eller noe blir forsinket, eller går ikke som planlagt eller avtalt. Jo mer man låser dette på forhånd, jo mer stressende blir konsekvensene når det går åt skogen. Av og til innebærer at man må betale mer for innfall av hva man vil gjøre på kort varsel. Men det mer enn kompenseres av at man slipper å betale for noe som ikke skjer, eller tap i stress og tidsforbruket med å fikse noe som ikke går etter nøya lagte planer.

Jeg reiser gjerne tilbake til land jeg synes har vært OK, og dermed ikke føler meg ferdig med. Det er ikke så mange, det er flere nye steder som står på lista først. Forøvrig tar jeg ofte ut fordelen av å være flink i engelsk når jeg møter fremmede norskinger på tur. Jeg er flink til å tie stille på norsk.

Min samtalepartner fikk kortversjonen av dette en sein kveld i Fiji. Jeg slapp gjennom filteret. Det skulle bare mangle.

* Mitt reisefølge fem dager på Nordøya i New Zealand. Agnes, eller "daukjørt r'us", som jeg kalte henne de første dagene...

Hvordan fullservice-flyselskapene kan vinne fram

2009-11-04T23:12:00.001-08:00

* Fullservice-selskapene kan vinne med produktutvikling. Her er Super-jumboen Airbus A380 til Singapore Airlines i Sydney Airport.

Aftenposten melder at Air New Zealand driver motsatt utvikling av visse andre fullservice-flyselskap. De vil øke komforten for reisende i økononomiklasse med nydesign av flyseter. Dette innebærer seng på flyet for 750 kroner .

Air New Zealand er på tredjeplass av min personlige ranking av flyselskap i verden (Etter Thai og Cathay Pacific). De er klart morsomst (om man liker kiwi-humoren), og har fornyet seg uten å plage passasjerene for mye. Spesielt har de unngått å straffe økonomiklassepassasjerene for mye. Så nyheten om bedre sovemuligheter for denne gruppa føyer seg inn i denne service-innstillingen.

Det som er glimrende er at dette innebærer en real utfordring for lavprisselskapene. Lavprisselskapene har med agressiv prispolitikk utvilsomt bidratt til justering av prisleiet for populære reisedistanser. Ulempen har vært bedriten service. Beste eksempel er Ryan, som har ryktet som stedet hvor du faktisk betaler for å betales som noe som hang fast under skoa etter en tur ut i gata.

Eller hjemlige Norwegian, som i likhet med Ryan gjør deg sprø med ekstra utlegg for alt mulig. For Norwegian sin del opplever jeg også at flyene er forsinket eller kansellert i eininga. Og for meg er noen hundrelapper for å slippe å se innsida av en flyplass i noen timer til er verdt å betale et realt flyselskap som SAS. Men så har jeg tilbrakt en del timer i flyplasser opp gjennom årene, så det kan hende at folk flest liker seg i flyplassterminalen. Dem om det.

Verdens verste flyplass - og de tre beste

2009-10-28T02:09:00.000-07:00

* Heathrow Terminal 5 - ute og inne....

Flyplassen verden elsker å hate - det var jo en måte å omtale Verdens verste flyplass. Som om det er en midlertidig motegreie. Men det finnes verre flyplasser enn Heathrow, men ikke så veldig. Og de er upop fordi de faktisk gjør reisen til en ekstra belastning for dem de er laget for.

Flyplasser er ikke noe man bør trakte etter å være på, men det finnes unntak. Nå nettopp fikk jeg høve til å sammenligne Chiang i Singapore med Bangkok International og Hong Kong International. Chiang i Singapore har toppet lista over å være den aller beste flyplassen i verden, også min. Nye Hong Kong International (fra 1998) har lagt seg i hælene. Og la meg si det sånn: Hadde Hong Kong hatt enklere tilgang til laptop-strøm og en skikkelig lounge for tilfeldige reisende, så hadde den vært suveren. Men der Chiang fortsatt virker litt gammel, er Hong Kong Int. hypermoderne, med gode øvrige fasiliteter.

Spesielt flytogtjenesten, som er hypereffektiv og bra, med veldig god service underveis. Spesielt digg er det at visse flyseslkap, som Cathay Pacific og Quantas har innsjekk til fly med innlevering av bagasje inntil 24 timer i forveien både i Hong Kong Sentrum og i Kowloon. Og som sagt, CP er et veldig bra flyselskap i seg sjæl.

Bangkok er blitt veldig bra etter at de i starten var plaget med noen idiotiske konsekvenser av korrupsjon ( de måtte blant annet legge en av rullebanene på nytt), men den er en strålende gjennomføt flyplass både i ankomst og avreise. De mangler et godt kollektivtilbud til sentrale deler av Bangkok, og selv om taxiene i Bangkok er effektive, er trafikken kaotisk og treg. Det er en egen utfordring når det er varmt, og taxien ikke har luftkondisjonering... Mange hoteller i Bangkok har egen gjesteservice, som innebærer at man blir plukket opp av en rep fra hotellet i egne områder i flyplassen. De hjelper deg til en taxi eller minibuss hvor både hvor man skal og betaling som regel er ordnet.

Felles mellom Hong Kong og Bangkok er imidlertid servicegraden, både når det gjelder innsjekk, pass- og toll, handel, mat og drikke og toalettene. Det siste ble satt i relieff siden jeg landet på Heathrow, London, som bare er en kjempenedtur. Også i nye terminal 5. Dårlig renhold, låser som ikke virker og kun luft som tørkemulighet. På et flyplasstoalett er dette ikke særlig lurt, fordi det å få litt vann i ansiktet og forfriske seg er et ektstremt sentralt behov ved lange reiser.
Legg til at terminaltransfer mellom terminalene på Heathrow er basert på buss (du må gjennom passkontrollen får å nytte metro/flytog) i et rutesystem, og Hethrow er et sted hvor alt tar tid, og som ikke er trivelig. Spesielt siden de asiatiske storflyplassene er så mye bedre. Den eneste egentlige gode nyheten i Terminal 5 Heathrow er at de har en Wagamama-restaurant. Da er det i det minste mulig å få seg noe godt å spise og drikke mens man er innom.

Nå er det bare en flyplass som er verre når det gjelder denne bussingen rundt omkring, og det er Charles' Galehus (Charles de Gaulle) utenfor Paris, som for meg uten tvil er den verste internasjonale flyplassen i Europa. Men den ligger heldigvis i den mest uinteressante delen av Frankrike, så det er mulig å komme unna når man reiser i Europa.

Så, hvordan kommer Gardermoen her heime ut? Vel, det er en av de beste, selv om de mangler små rullevogner ved ankomst. Det er ikke videre smart å anta at folk tar med seg mindre når de kommer fra en reise enn ved avgang - hvor det er slike vogner. Og hadde Gardermoen sine folk vært smarte, hadde de enkelt ferget disse trillevognene opp fra gatene til ankomst, så hadde folk ved ankomst fraktet vongene tilbake til start uten at man trengte å sende folk hele terminalen rundt for å frakte dem tilbake. Og servicegraden hadde blitt bedre.

Ellers lurer jeg på om mengden pølsebuer ved ankomst Gardermoen har nådd et metningspunkt. Bare nå i høst har det grodd opp én til...

En eksplosjon av liv i livlige Hong Kong

2009-10-23T07:18:00.000-07:00

* Idyllisk i våtmarksparken i Hong Kong - se neste bilde nederst for bakgrunnen veien rundt.

Med nærmere femti anbefalte steder å besøke, i tillegg til shopping, byvandring, restauranter og så bortetter, må det knallarde prioriteringer til. I dag fant jeg ut at jeg ville se noe annet enn asfalt, og dro til Hong Kong Wetlands, en park lagt til rette i et våtmarksområde vernet etter Ramsar-konvensjonen.

Fantastisk sted, med en helt riktig blanding av pedagogikk og natur. Selv om det i større og mindre grad er blokker, bygninger og smog rundt om på alle kanter. Men den gode blandingen av ulike leveforhold som en våtmark er, kom godt fram.

Oppsiden er at det er steder å se og besøke selv etter ei uke i Hong Kong. Og jeg gleder meg til at sjansen til det skal by seg.

Forøvrig har Cathay Pacific passert Air New Zealand som det nest beste flyselskapet jeg veit om. Fortsatt troner Thai på toppen, men service og innstilling til folka hos CP er neimen ikke langt unna.

Hva skjer'a? Noen køobservasjoner

2009-10-21T23:21:00.001-07:00

* Utsikt fra hotellrommet - endelig kom sola, men det kommer til å bli hett her i dag.

Med (minst) sju millioner innbyggere og ikke så reint få besøkende er Hong Kong fullt av folk, som går i forskjellige typer køer hele tiden. Dette går stort sett bra, ihvertfall for oss som har gode sko og er høyere enn snittet. Imidlertid er det snodigheter, for eksempel den hårfine grensen mellom høflighet og idioti. For eksempel er det riktig å stoppe for eldre og damer om det er trangt et sted, men nøler du - eller dem - et brøkdels sekund for mye, flommer en annen kø, gjerne i feil retning inn i tomrommet. Av en eller annen grunn er det likevel ikke store problemet for meg, siden jeg kommer fram i tett befolkning om jeg vil.

En interessant detalj er at europeere gjerne advares mot at ditt personlige rom i asia alltid er mindre enn i europa, og nordmenn av lundteigen-typen *) vil altså mistrives vanvittig. Men jeg synes ikke Hong Kong er særlig ille, det er mer romslig her enn New York og Bangkok. I teorien er det slik at man skal gå til venstre, og i rulletrapper stå til høyre. Sett likevel hue i pant på at man kan finne europeere i en rulletrapp når strømmen til venstre i rulletrappa bråstopper på vei opp fra metroen i Hong Kong. Lenger oppe ser vi en bleikrosa en, ja...

I trapper er det venstre opp (sjølsagt ned også, men det er avhengig av retningen man skal, ikke sant?) Her får interessante eksempler på kork når en eller annen, gjerne en ung fyr med mobil som plutselig går midt i trappa. Problemet er ikke at folk strømmer ned på hver side, men når de to strømmene skal bli til én og samntidig møter en kø på vei opp. Hold fast på hatten og slåss for din rett til å stå oppreist er gratistipset her...

En snodighet jeg ikke har sett noe annet sted er at folk, gjerne litt opp i årene (50+) om ettermiddagen ved børsslutt flokker seg rundt terminalene som står rundt omkring og viser dagens børsresultater. Dette gjelder ikke bare i de mest pårsje strøkene av byen, også i områder med normalt kledde folk fra området nord for Hong Kong (Kina...). Det er i disse områdene jeg sjøl fiser rundt om dagen, og blir til tider litt beglodd - ikke mye, ikke uhøflig, men som en representant for den bleikrosa menneskevarianten blir man fort et tydelig avvik, selv i mengden som er Hong Kong. Nå skal jeg ikke si annet enn at det gjelder begge veier. Etter noen timer hvor de eneste jeg har sett er østasiater, satt jeg og drakk kaffe når to europeere (tyske, etter språket å dømme) plutselig gikk forbi. Og gjett hvem som stirret litt lenger enn vanlig? Å jada...man blir litt miljøpåvirket, her i går kveld måtte jeg også tenke meg grundig om hvordan man spiser med kniv og gaffel igjen. Pinner er så mye enklere og mer praktisk...

En litt uventet sak, er at jeg nå blir stoppet og spurt om veien av andre gjester i byen. Det pleier å skje i andre byer også, men jeg hadde ikke trodd at det skulle skje så fort i Hong Kong. Jeg har av og til lurt på om jeg skulle lage en skjorte med it-nic'et "Ask DR Z". Men hvilken forskjell vil nå det gjøre?

Og nå, noe helt annet

Ellers er det Windows 7 som gjelder i dag - den store lanseringsdagen for oppfølgeren til Windows Vista og avløseren til Windows XP. Det prates i alle kanaler, og den eneste engelske tv-kanalen jeg har er blårusskanalen Bloomberg News. De forsøker å lage noen kritiske vinklinger fra tid til annen, men det hjelper lite. De fleste som har prøvd W7 er begeistret, og intervjuene gjenspeiler det. Jeg tilhører denne fan-klubben, jeg har brukt Windows 7 i beta i hverdags-pc-en siden tidlig i vår. Det er simpelthen et glitrende os sånn til hverdags og til fest, og uunnværlig for en som reiser. Ikke bare for nett, men bilde- og videohandsaming er framragende. Så i dag skal jeg se nærmere på elektromarkedene, det blir neppe vondt :-)

*) Huset ditt er et utendørsurinal, men det er ok, fordi naboene skal bo så langt unna at de ikke ser deg når du går rundt og skvetter. Fri meg fra sånne ruralekstremister, og gi meg en storby når som helst.

På grensen

2009-10-20T08:15:00.000-07:00

* Utsikten fra hotellrommet mot Victoria-bukta og Hong Kong-øya i bakgrunnen.

Når jeg skulle velge sted å bo i Hong Kong, jaktet jeg med hensikt etter noe i Kowloon , eller fastlandssiden av Hong Kong-området som i sin tid ble leid av Storbritannia. Selve øya Hong Kong ligger sør for Victoria-bukta. Grunnen var at tipsene jeg har fått forteller om en dyr og mindre spennende del av byen er den som ligger på øya, mens landssiden er mer preget av moderlandet.

Kowloon er nå en liten del av det forholdsvis store, men tettbefolka området som utgjør den særskilte adminstrative regionen Hong Kong. Dette er også den minst europeiske delen av Hong Kong, noe jeg ser som en fordel for å starte å bli bedre kjent med Kina.

Jeg var heldig og fant et hotell mellom Mong Kok og Olympic-metro-stasjonene. Det viste seg å være lurt, fordi den aller enkleste måten å komme seg rundt til de forskjellige bydelene i Hong Kong er via Metroen.

Metroen her er svært velorganisert, godt merket og med suveren informasjon underveis. Biltrafikken her i byen er et kapittel for seg, men jeg har sett verre. For eksempel settes Sydney i relieff, fordi Sydney ikke har løst sitt transportsystem med kollektivløsnigner, og dermed effektivt holder på å drukne i biltrafikk. Hong Kong har merkbar mye biltrafikk, men det er skal ikke mye fantasi til for å forstå hvor ille det hadde vært uten et effektivt kollektivsystem.

Jeg kjøpte en turistpakke ved ankomst på flyplassen i Hong Kong. Dette innebar en tur-retur-billett med flytoget og tre dagskort med metroen. For 300 Hong Kong-dollar er det en bargain (ok, det er et kupp....), men den må kjøpes hos en av informasjonskioskene til flytoget, den kan ikke kjøpes i automatene. Sammen med et elektronisk kort som utgjør biletten, ligger metro-informasjon og også ymse bonger med rabatter. Sikkert fint for den som bruker sånne. Med flytoget tar det 20 minutter til Kowloon, 30 til Hong Kong.

En liten rundtur i dag brakte meg både nord til Sham Shui Po, forbi den gamle grensen mellom Hong Kong og Kina, som nå er en en del av Stor-Hong Kong. Og sør til Victoria Square i Hong Kong, hvor jeg blant annet knipset den overlykkelige ungen som lekte seg i en Halloween-utstilling som besto av unormalt møblement...

Så langt er Hong Kong et trivelig kjennskap - men det har bare gått et par dager.

Kvar mann si høne...

2009-10-19T03:22:00.000-07:00

* Kvegland, her på grensa mellom delstatene Queensland og New South Wales, omtrent to timer sørvest av Brisbane - ei uke seinere herjes dette området av "bush-fires".

Det er Angus cattle-biff som gjelder, og Australia bygger en industri rundt kjøttet fra dette skotske feet, spesielt populært i nord-amerika. Og for en som liker en god biff i ny og ne, er Angus blant de bedre kjøttypene. Også fordi de ofte blir til svært gode hamburgere.

Og her kommer både en nedtur og en opptur. Angusbiffer selv på relativt gode (=dyre, med opplærte servitører, med biff som spesiale..) restauranter har vært en kjip oppleving. Det er tørt, og smakløst...slik at man lurer på åssen det er mulig. Men for en gangs skyld er McCafe, en australvariant av McDonalds*), verdt et besøk. Jeg stakk innom fordi å se om kaffebaren deres, som de utvider med en god konditori-avdeling, kunne være bedre enn Starbucks. Jepp, skikkelig kaffe, og gratis Internett. En Angus-burger-kampanje fristet meg til å prøve, og for en gangs skyld en god burger. Og uten det akltfor søte brødet var den verdt sine 30 kroner.

Utenfor Melbourne er jeg ikke spesielt imponert over maten her down-under. Litt urettferdig er det nok, siden jeg nettopp kom fra New Zealand hvor jevnt over all mat er fra god til super. Men kylling får de bra til, og frukten er bra. Tilogmed KFC er bra, men lokale kjeder som Oporto og Red Rooster leverer bedre varer.

Og som jeg har nevnt tidligere, er Chinatown og Fishmarket i Sydney gode alternativer for den som liker god mat.

Motellene her er ikke utstyrt med minikjøkken, så særlig kokkelering blir det ikke. Et alternativ er selvsagt at de fleste rasteplassene har grill, enten gass - eller kullgrill. Det krever imidlertid jevnt over bra vær, og det har vært i overkant med regn til at det har vært et alternativ. Synd, for de pølsene jeg har kommet over her, har vært hyggelige, om enn korte bekjentskap...

Likheten med kongeriket der heime er altså påfallende i matveien. Ikke så rart at det eneste landet som slår Australia i FN sine livskavalitetsstatistikker er Norge, sammen med de andre nordiske landene :-).

* Sauene her ser i det minste imponerende ut...

*) McDonalds er i likhet med drag noe jeg normalt sett ikke vil bli sett i...

En de facto hovedstad for det meste som er bra med Australia

2009-10-15T07:17:00.001-07:00

* Melbourne er en av verdens mest trikketette byer - og har både klassisk og samtidsarkitektur å vise fram.

Villgjengere, trikker og god mat og drikke. Melbourne ble aldri hovedstad i forbundsstaten Australia, men den spiller likevel en sentral rolle som den nest største byen. Når man kommer ned til kystbyen, har den på nordamerikansk vis et sentralt område med høybygg og skyskrapere som en øy i et hav av lavere bygg. Og et nett av omkjøringveier, motorveier, bomveier og dets like.

Med fire millioner innbyggere i metro-området sier det seg at dette er en by som det tar sin tid å komme seg inn og ut av. Men Melbourne har et fungerende trikke- og kollektivnett. Det har flere fordeler, spesielt om man kommer med bil og ikke har egen kartleser: Vi faller tilbake til den klassiske IFR *)-orienteringen, og finner oss en trikkelinje og følger den sånn cirka i retning av bykjernen. Der Sydney kveles i biltrafikk og beslutningsvegring for å få plass en kollektivløsning, er det enkelt å komme seg rundt i sentrum og ut i bydelene kollektivt i Melbourne. Men det er også en lettråkket by, heldigvis.

Det neste man oppdager etter trikkene i Melbourne er fotgjengerne. De lar seg ikke overse, jeg har aldri sett så mye villgange som her. Som man kan se av det ene bildet, kan en hodeløs kryssing alltids kompenseres med å springe... foran trikken. Sjøl om det er trivelig å vandre i byen, kan man skjønne hvorfor man vandrer fritt og risikofyllt over trafikkerte veier, der det nå måtte falle seg: Det er ikke alltid fotgjengerfelt i alle kryss, og om det er lysregulering, må fotgjengere vente votter og vintre, og må legge beina på nakken når den grønne...eh, figuren?..dukker opp.

For meg er det likevel et par opplevinger som gjør at jeg har Melbourne som favorittby etter å ha besøkt en del av byene her på østkysten av Australia: De har flere kvartaler med fotoforretninger, iblandet ymse gadget-sjapper. Og som kulinarisk hovedstad i Australia holder Melbourne mål. Jeg har spist en serie av nydelige måltider. I den grad at jeg måtte forsøke flere stiler for å sjekke om det holdt mål (stakkars meg? Ikke særlig): Og ja, japansk, kinesisk, thai, klassisk australsk (må inneholde pølse med grovmalt fyll) og italiensk leverte karakteristisk og god mat. Jeg har ikke vært så kulinarisk fornøyd siden...vel, ja, New Zealand.

Melbourne har i tillegg til gratis sirkeltrikk og gratis guidebuss et enormt utvalg av overnatting i flere prisklasser. Og om man er lei av å tråkke rundt i interessant arkitektur, fra samtidsarkitektur og bakover til moderne og nybyggerby, så er det museer, utstillinger og historiske forsteder. En viktig detalj er at om man har egen bil, så kan den parkeres i et av de sentrale parkeringshusene før klokka ti og stå trygt hele dagen for en lav leie. Man må bare huske å få verifisert parkeringsbilletten som "early bird" hos betjeningen før man forlater parkeringshuset.

En artig detalj: Melbourne har få, men flinke gatemusikanter. Verdt å høre på, verdt å betale litt til. Noe jeg aldri gjør heime i kongeriket. Den eneste grunnen til å betale en gatemusikant i Norge er som regel for å få vedkommende til å slutte med dét... Og om digderidoo er det bare å si at det er tøff musikk både i seg selv og kjørt gjennom en god mikser.

*) "I Follow (Rail)roads" - om man er på villspor, vil et jernbanespor eller til nød en bilvei som regel føre deg til sivilisert område. Sånn er det med den saken, gamle speidere som aldri dør, de bare lukter sånn...

For spesielt interesserte

2009-10-13T07:03:00.001-07:00

* Det føderale Parlamentsbygget i Canberra er unikt, vakkert og flott.

Det er ikke å legge skjul på at ingen australier jeg har møtt har snakket varmt om hovedstaden Canberra i forbundsstaten Australia. Jeg har ikke lagt skjul på at det er dit jeg var på vei når jeg har snakket med lokabefolkningen her, og stort sett fått nøytrale miner tilbake. Et par ganger har det utviklet seg til et oppgitt grin.

Canberra er en av de konstruerte hovedstadene i verden, valgt, utformet og bygd fordi de største rivalene til å få hovedstaden bare kunne enes om én ting: Den andre byen skulle ikke bli hovedstad. Så Sydney og Melbourne laget et føderalt spesialområde midt mellom byene, og anla Canberra som hovedstad for forbundsstaten. Det meste ligger i delstaten New South Wales, hvor Sydney er hovedstad, mens Melbourne ligger i sør i delstaten Victoria. Kjøredistansen er lenger til Melbourne, fordi det ligger et enormt naturreservat som veien til Melbourne er lagt i ring rundt.

Som designet by er Canberra preget av moteinnfallene fra forrige århundreskifte, og det er en positiv sak for den som er interessert i hvordan en "Garden City" skal se ut. Den andre positive siden med Canberra er parlamentsbygget, som ligger på en høyde som endepunkt i en akse som går gjennom byen. Parlamentsbygget er både en del av og bygd på høyden, med et stort, åpent publikums- og fugleareal i front.

For den som ikke er så veldig interessert i "Garden City", er det bare å si at Canberra vil kjede vettet av den som liker at en by har liv, sjarm og sjel. Om man vi se en designet by som utstråler makt og som er designet for å snakke makt, dra til Washington D.C. Og arkitekturen i Brasilia er mer spennende enn Canberra. Det er en by som er verdt et besøk, men neppe mer enn et par timer, kanskje en time til for lunsj. Få med parlamentshøyden. Shoppemulighetene er hverken mange eller interessante. Bruk heller mer tid i Melbourne.

Og dit er jeg på vei...

Uventet risiko på motorveien

2009-10-10T03:42:00.001-07:00

* Repeterende reklame langs motorveien i Australia...

Dette bildet er tatt rett sørvest for Brisbane, på vei sørover etter å ha rundet byen, og på vei inn i New England og indre motorvei til Sydney. Nordover fra Sydney valgte jeg ytre motorvei (Pacific Hwy), og denne reklamen har dukket opp med jevne mellomrom. Første gang tenkte jeg det måtte være en feil, etterhvert fikk jeg litt hetta. For hva var bakgrunnen for å velge motorveien for å selge denne type hjelpemidler? Jeg mener, hvor bekymret skal man være om noen kjører litt rart etter motorveien? Og bekymringen er med god grunn, de kjører som svin her...

Noe som fører til at det andre oppsiktsvekkende langs veiene er offentlige kampanjer mot råkjøing, fyllekjøring og kjøring uten bilbelte. Meldinger av typen "Rest or R.I.P.", "Rest, Revive, Survive", eller "Speeding. No one things big of you" ledsaget av en vakker blondine med et vitende, oppgitt uttrykk *) som viser det internasjonale tegnet for "liten" og "impotent".

En reporter i en av tv-kanalene her bestemte seg for å sjekke ut leverandøren og hva som selges. Dette er en god ide, men reporteren er ung og ikke veldig kunskapsrik og gjør ikke hjemmeleksa si. Noe som gjør at han som en del av å finne ut saken (eieren er en russisk lege som hevder han har sittet i sovjetisk fengsel, og som har gjort seg stinkende rik med å selge hjelpemidler til menn som føler de kommer til kort) er å gå på byen med kilden. Og et tv-team. Deretter går veien videre til kritikere, og mer ordinære leger. Hvor dårlig forberedt han er viser seg i en replikkveksling med en lege-spesialist. Temaet er "hva er egentlig normalt, og hva er det egentlig man kan vente?"

Reporter: What is normal duration?

Lege: In average it is 5 ' 40 sec.

Reporter: And that is?

Lege: From penetration to ejaculation, it is.

Reporter: And what is happening in the mean time?

Lege: They are having s*x!

*) Uttrykk av typen man finner på noenlunde smarte jenter som sitter i gruppe på seks eller flere, og en klovn av typen "gudenes gave til kvinnen" **) kommer opp og starter offensiven med "Sitter dere her alene, småpiker?...

**) Leveres uten funksjonsgaranti eller returrett.

Høydepunkt i Sydney

2009-10-09T03:54:00.001-07:00

* Innerst i Darling Harbour, Sydney - unektelig deilig med litt godvær.

Å skaffe hotell etter en tanke om at nyerenoverte byområder basert på gammal industri er lurt har jeg gjort noen ganger. Denne gangen havnet jeg i Darling Harbour, inne i bukta vest for Sydney Bridge, et mesterverk av ingeniørkunst. Nede ved bukta ligger en mektig kunstpark, en kinesisk hage, og diverse kongressenter, Imax, det nasjonale maritime museet og Sydney Akvarium. De har også en seksjon lik Aker Brygge i Oslo, altså et område med restauranter og små sjoppesteder like kos som en gravplass og like intim som en parkeringsplass. Legg til at mat og drikke er dyr og ikke spesielt god, så er dette et strøk hvor visse typer liker å se og bli sett.

Det beste er at Holiday Inn Darling Harbour ligger ved Chinatown, Sydney, som er et strøk rundt det som kalles Haymarket, og sentrert rundt Dixon Street og med en god del aktivitet i bymarkedene som Paddy's Market. Det innebærer også god og billig mat rett rundt hjørnet for hotellet . Siden jeg sant og si ikke er veldig imponert over det øvrige kjøkkenet av det mer europeiske slaget *) i Sydney, er de sentral- og østasiatiske matstilene tilstrekkelig variert både i stil og mengde.

Jeg virret ihvertfall innom der flere ganger til forskjellig tid av dagen, for frokost (som man får for en 6-7 dollar, ca 30 kroner, lunsj til en tier (femtilapp), ettermiddagste ((måltidet, ikke drikken) til en femmer (25 kroner)) -store porsjoner som skal demonstrere allsidigheten til serveringsstedet for middagen seinere, og middag (to-retter til en 15-20 dollar, 70 - 100 kroner). Det eneste andre stedet som har god mat til en rimelig penge i Sydney er i fiskemarkedet.

Markedene er forøvrig alt fra det rene skjære sludder av t-skjorter og mobilfutteral til reale oilskinutendørsprodukter, frukt- og grønnsakmarked og kinesisk supermarked. Det siste er ikke så bort i natta som det var for kort tid tilbake: De fleste av oss bruker, går i eller planlegger å kjøpe noe som er produsert i Kina. Noe som innebærer at supermarkedene inneholder kjente produkter. Med helt ukjente merker, og tekst på kinesisk, men det er unektelig litt sjarmerende.

Sydney forøvrig har et sett med severdigheter, alle lett tilgjengelig med buss eller kollektivt. Biltrafikken er helt bortinatta, og anbefales ikke. Om man liker å gå, er Sydney grei, men ikke veldig, fotgjengervennlig. Men bakker og høyder gir god effekt for oss som liker å bli kjent med en by med traving langs etter gatene i timesvis. Og timene går med...

*) Definisjonen av H****te er som kjent et sted en engelskmann er kokk.

Antipode-landet - på gjensyn!

2009-10-08T05:42:00.001-07:00

* Grønt, vakkert, dramatisk...

Det er fortsatt noe av det tristeste jeg veit. Å dra fra New Zealand er noe som merkes i det flyet skyves ut fra terminalbrua. Men til tross for at jeg nå har vært der fire ganger, og både helt nord, helt sør, langt vest og helt øst og har kjørt øyene på langs, er det beste med å forlate kiwi-land å se fram til neste besøk. Og starte å tenke og lage lista over hva som skal ses og gjøres da.

Antipode betegner noe som er diametralt motsatt på kloden, og det sære er at man faktisk skal kunne like et land som ligger så p*****s langt unna så godt. Det kan være folket. Eller maten. Eller drikken. Eller stemningen. Eller landskapet. Hvor enkelt det er å reise. Eller bo en stund. Og jo, kulturen? Definitivt naturen.

En bekjent spurte en gang hvorfor New Zealand spilte en så stor rolle for en som er så glad i å reise som meg. Jeg tror det koker ned til trivsel. Jeg har sjelden behov for å dra tilbake til alle de stedene jeg har reist til, av den enkle grunn at jeg som en grunnregel ikke tror noe på å gjenta en suksess. Eller, å krysse samme elv to ganger. Målet mitt med å reise er å bli bedre. Men at samme område i denne lille verdenen viser seg å være grunntrivelig på nye måter ved hvert besøk - det er trivsel med å reise som er verdt å undersøke nærmere.

Så, nok for denne gangen. Nå til Australia, som jeg egentlig veit fint lite om (det blir en snodig suppe av kulturreferanser som inkluderer Monty Python, Tornefuglene, Tintin og Franquin). Men jeg gleder meg til å se landet med den lange, hvite skya igjen.

Verdens fineste fjord?

2009-10-04T03:07:00.000-07:00

* Milford Sound, krus-båtterminalen til høyre.

Milford Sound er fjorden guden lagde når han hadde perfeksjonert fjordbyggeteknikken sin. Slik ble Fiordland i Aotearoa (Land of the long, white cloud, som maoriene kaller New Zealand) ble gravd ut av en maori-gud, og han startet i sør. Når han var kommet nord til Milford Sound, var han klar for et absolutt mesterverk.

La oss ta det med det samme: For den som er hekta på fjell og fjord og hipp-hurra, vil få like mye og mer igjen i Geiranger, Nærøyfjorden eller innerst i Sognefjorden der nord. Men turen langs veien ned til Milford Sound er en oppleving av de sjeldne. Og sjølsagt, det er skrekkelig unge fjell her i forhold til den norske kysten. For den som vil se hvordan fjell og fjord i Norge så ut da de var unge.

Naturen er uvanlig, sterk, urovekkende vakker, til tider spennende (rundt 20 kilometer av veien har stoppforbud pga. fare for snøras), og det er natur og fugleliv ulikt det meste. Selve Milford Sound har et motell, et hotell, en cafe, og en havn for dagskrus på fjorden. I tillegg en kortbaneflyplass. Det er i tillegg noen motell oppe i dalen, og flere av fjellhaikerutene ender/starter ved Milford Sound.Jeg kjøre opp fra sørenden av fiordlands via Te Anau, og endte dagens kjøring i gullgraverbyen Queenstown, og det var strekk langt nok. Men ny-y-y-delig natur fikset trafikkslitne øyne.

- Det er for forurenset der, og de innser det ikke. Helikopter og flytrafikken ødelegger det meste, Sjåføren på hotellet mitt i Auckland reiste nordover (!) til nordøya for å gå på ski oftere enn i sør. Han er egentlig fra Christchurch, ca 45 minutter fra fjellene som deler sørøya i to, like ved siden av det mest kjente fjellpasset Arthurs Pass. .

Han illustrerer et poeng som også uroer meg. Reglene for tilgang til norske fjell og naturparker er strenge, til enkelte i norsk turistindustri sin frustrasjon. Etter å ha sett Fiordland, mener jeg Norge har gjort det riktig. Det lille vi har igjen av naturparker bør slippe mer motorferdsel. Grunnen er sjølsagt at vi har også så mye mer fjord, fjell og alpin natur vi har tatt i bruk. Og ødelagt.

Men det er nok også en balansegang uten like som må gjøres, og for New Zealand må det være tennerskjærende kompromisser. Det er et lite land som må nytte det de har til å finne utkomme. Spesiell natur og dyrefugleliv er aboslutte aktiva. På den andre sia, dette må også vernes, fordi for mye turisme vil ramme natur og fugleliv. Og ansvaret er også globalt, det vi lærer av New Zealand er uvurderlig. Og det de har og verner, er også umulig å prissette.

For å illustrere verdien: Kiwiene vernearbeid virker. To eksempler er Takahe og Kakapo. Takahe er en diger vadefugl (ser ut som en blå sothøne med rødt nebb) som antok var utdødd fram til man fant noen i 1948. Når vernetiltakene fikk fart på seg i 1984, var det rundt 120 eksemplarer igjen. To år seinere var det 180. Nå regner man med at det nesten har doblet seg. Kakapoen er verdens største og tyngste ikke-flygende papegøye, med et formeringsmønster som er...vanskelig... Første gang jeg hørte om denne gøyen var for 16 år siden, i "Last Chance to See" fra 1990. Da var det rundt 40 eksemplarer igjen. Nå, tjue år seinere, er det i overkant av hundre. Hvilken nytte redningsarbeidet for disse har? De viser at mennesket kan ta vare på natur som de nesten har ødelagt. Og de har fått deg til å lese og vite litt mer om en liten bit av verden :-)

Ring of Fire vs Ice, Ice, Baby

2009-09-29T03:32:00.001-07:00

* Johnny Cash, Public domain fra Link-arkivene, 1969.

Kjørende nordover mot Christchurch, rotet jeg meg inn i radiodekningsområdet for en lokaradio i Oamaru og Timaru-området, begge to hyggelige byer med rikelig motellplasser og lokale ting å se, gjøre og shoppe.

Etter noe tid ble jeg vár hva de kjørte for opplegg - en type "hva er best av to låter"-konkurranse. Jeg har tidligere sagt noe om humoren, men jeg holdt på å kjøre av veien når jeg oppdaget hva som var greia: relasjonene mellom låtnavnene. Slik ble Cry wolf med A-ha satt opp mot Mony mony med Billy Idol, Sweet Home Alabama satt opp mot No Surrender, og sjølsagt, Ring of Fire med Cash'ern satt opp mot Ice, ice, baby med Vanilla Ice...ok, det er musikknerding og absurd humor, men god underholdning - og god radio, ikke minst.

Vinteren som var over for fire uker siden, har forøvrig tatt en krampetrekning denne uka, og temperaturene vipper ned rundt null og det regner en del. Noe som ikke er helt bra, her jeg kom rundt et hjørne i Riccarton nøs jeg plutselig kraftig et par ganger. To kiwi-menn som drev og tømte en lastebil, stillte seg opp og applauderte...hva skal man si til sånt?

Noe som forøvrig minner meg om at jeg skulle nevne at hjelpetjenesten til den nasjonale elektronikkjeden Dickinson (gadgets r'us...)har adressen Www.dse.co.nz/needanerd...

Ring of fire-anbefaling: Filmen "Walk the Line" om June Carter Cash og Johnny Cash er sinnsvak bra film - spesielt Witherspoon spiller fletta av de aller fleste som June Carter. Og sjølsagt, mye bra musikk fra 50 og 60-åra. Tror den er få rimelig hos dvd-pusjerne der nord nå.

Clown of the Mountains - unik for New Zealand

2009-09-26T23:50:00.001-07:00

* Fjellpapegøyen i New Zealand - fremmelig, sosial og artig skapning .

Ikke mat papegøyen! Aleine, eller sammen med annen informasjon, er dette noe av det viktigste man skal vite om Kea, fjellpapegøyen som bare finnes i New Zealand. Grunnen er enkel: Dette er en nysgjerrig og sosial papegøye, og når den fores med relativt høyenergi mat som vi mennesker er blitt så flinke til å lage - og spise, så er problemet at den blir veldig sosial. Med vekt og størrelse som en ettåring, og med samme forsiktige omgang med ting og tang i nærmiljøet, kan resulatet bli plagsomt.

Den har nebb og klør som er i stand til å røske vindusviskere, felgbeskyttere og pyntelister av biler, noe de som er mest vant til mennesker kan finne på å gjøre med biler som er parkert.

I år opplevde jeg den på en parkeringsplass i Fiordland, over Milford Sound nær The Chasm. Nysgjerrig og ikke rent lite tiggende, humpet den rundt bilene og gnagde planterester av campingbilene, og studerte menneskene interessert, men reservert. Dette var like etter lunsj, og etterhvert som jeg kjørte tilbake ruta jeg hadde fulgt samme formiddag, oppdaget jeg flere slike på et par stopplasser. Der hadde de ikke vært tidligere, det er så man lurer på om de veit sånn cirka når folk er ferdig med maten og det er mulig med rester. Eller, det skulle ikke forundre meg at de liker å sove lenge om morran...

Sist gang jeg opplevde en slik, var med en gruppe turister, som plutselig fikk se en Kea på en stein, Steinen ble en catwalk, etterhvert som den gjorde seg til for fotografene. Jeg skulle gå litt rundt for en annen vinkel, og så en Kea stående bak og studere opptrinnet nøye, med det som må kalles et forskende blikk. Vidunderlig meta.

Det er på grunn av at den oppfører seg slik, at den har fått tilnavnet som fjellklovn. Eller fjolls til fjells, som vi ville kalt den.

Lyden den lager, Keeeeeeaa, som høres ut som et stemt rovfuglskrik for oss nordboer, har gitt den navn. Fargen er grønn, med et gult bånd rundt øynene på ungfuglene som blir brunt for de voksne. Når den flyr, vises et sterkt oransje fjørlag seg under vingene.

En litt reservert sjeldenhet, som blir svært sosial når den blir bedre kjent med deg, hyggelig og nysgjerrig, og overstadig overlykkelig og rammende for nærmiljøet når den får mye godt i seg...joda, om kea var menneske, hadde den vært norsk mann på Sydentur....

Kiwi - Hva er i et navn?

2009-09-25T05:58:00.001-07:00

Ikke så rent lite når det kommer til antagelig verdens mest sære nasjonalsymbol. Kiwi er et ord med en masse betydninger, og ikke bare kiwifrukten som er bæret til kiwitreet. New Zealanderne kaller seg selv det, og omtaler landet som kiwi-land.Opphavet er Kiwi-fuglen, som bare finnes i New Zealand. Den er den siste resten av det som opprinnelig var kjempestrutsen Moa.

Kiwi er også det uformelle navnet til valutaen New Zealand Dollar. Kiwi-designet går igjen overalt, sammen med sølvbregna (nasjonalplanten) og maori-symbolene for verden (sirkelen) og New Zealand (kroken, som gudene fisket New Zealand opp av havet med).

Kiwi FM er en lokalradiokjede, og merket for kiwi-produkter som er produsert og/eller designet i New Zealand. The Kiwis er oppnavnet på det nasjonale rugbylaget All Blacks, rugby er nasjonalidretten her nede. Spillerne ser ut som noe man har grovteljet ut av to meter hardtre i kvadrat rundt en meter dyp, med bare en røff ide av hvordan "Homo Sapiens Sapiens" skal se ut. En særskilt oppmerksomhet er lagt til et spektakulært utvalg og varianter av knekte neser.

I tillegg er kiwi selvsagt skopussemiddel, en hest, en norsk billigkolonialkjede, og diverse figurer i pop-kulturen. Og en masse bedriftsnavn i New Zealand, sjølsagt.

Kiwi, fuggelen altså, er forøvrig noe av det rareste jeg har sett. Har ikke sett dem på denne turen, men opplevde dem for noen år siden under en kveldsekskursjon ut i en skogspark. Plutselig krasler det i løvet, og dette lange nebbet med følefjær og følgende pæreformet kropp og kjempeklør snuser rundt beina dine. Helt uaffisert av hva vi er (FI!), da vi (eller skoa) ikke er noe spiselig snuser den bare videre. En gjennomgang av fysikken til kiwien viser at hunnen får omtrent hele kroppen fyllt av det pæreformete egget de legger. Og etter at hun har lagt det, gir hun fullstendig blanke og overlater til hannen å ruge ut og ale opp kylingene. 94 prosent av alle kyllinger spises av katter, oppossumer og andre rovdyr før de når voksen alder.

Skille predatorer fra fugler er den preferte metoden å verne fuglelivet her. Dette innebærer flytting av truete fugler til øyer hvor alle pattedyr unntatt flaggermus utryddes. Og i Fiordland er det dugneder av friluftsfolk som setter ut og tømmer feller som skal utrydde oter, mår, oppossumer , rotter - og ville katter.

Her på radioen *) kom en plateprater inn på å sammenlignet kiwi-hønene med kiwi-kvinnene, og avsluttet sammenligningen med spørsmålet "Hvordan holder vi (menn) ut?" Svaret "Because we are stubborn. And, to be honest, a bit scared"! **)

*) Det er elendig radiodekning her, eller, jeg har en elendig radio i leiebilen, men det som kommer gjennom er bra radio.
**) Kjenner igjen hvordan det føles. Prøv en trønder...

Bildene her er hentet fra Wikimedia. De er lisensiert CCA-SA, det første tilhører NZ Dep of conservaion, det andre er fotografert av André Karwath aka Aka.

Lydjunkie og enfuglsorkester

2009-09-24T20:01:00.001-07:00

* Tui-en er en pyntesyk kjempekolibri med et oppheng i morsomme lyder.

Tenk deg en dørklokke som går ding-dong, etterfulgt av noen som blåser på toppen av en flaske og ender i panfløyte, som slår over i en god gammel modemlyd, som avsluttes med et innslag fra tiurleik og noe som minner om en forkjølt kråke - eller det jeg antar ville være lyden av en søye i klimakteriet.

Lyden kommer fra en pyntet fjørball i et tre i nærheten, og Tui -en har introdusert seg. En snodighet av de sjeldne, og også navnet på et helt ordinært, men bælmbart, kiwi-øl (hallo, det er Heineken på brun flaske - hva annet enn ordinært kan det være?).

Det viser seg også at Tui-en er ekstremt nysgjerrig, og får kick av lyder. Jeg oppdager det fordi det krever litt å få tatt bilde av den. I starten. Når de oppdager at jeg ikke tar livet av dem, men har noe som klikker interessant, samler de seg i treet og kikker og, vel, lager lyder. Deretter følger flokken meg fra tre til tre, inntil det kommer en annen fotograferende.

Hun er newbee med et kamera som har disse irriterende digitale pling- og lydsignalene som melder at du fokuserer, har tatt bilde, blitsen er klar osv *). Men for Tui-ene er dette en ny, spennende rytme- og lydboks, og fotodamen har fått seg en ny tilhengerskare som følger fra tre til tre....

Effekten av å vite at det er en fugl som lager alle disse lydene, gjør at det blir litt sært her om morran og kvelden. Da er de mest aktive - og du er i en kakofoni som minner litt om en spillehall, litt om jungelen slik NRK sitt lydarkiv presenterer det og ellers fra treåringens siste bursdagsfeiring hvor leker med lyyyd har slått an. Godt at vinduer kan lukkes, og at jeg har godt sovehjerte.

Sist gang jeg har opplevd noe like lyd-sært er langs The National Mall i Washington DC, fra Lincoln til WWII-monumentet. Der lager de lokale stærene et potpourri av ti år med mobiltelefonlyder fra Nokia og Motorola - de er med andre ord ikke helt teknologisk oppdatert. Men vilt s(t)ære :-)

*) Like plagsom **) som pling-plong-tjattet som hele den nyeste plata til Black Eyed Peas. Og er det ei plate som stinker, selv for BEP...

**) Jeg skrur av alle slike lyder på mine gadgets, men skjønner behovet for lydhjelp om du for eksempel er svaksynt. Litt vanskeligere å skjønne når det er snakk om et fotoapparat, riktignok...

Fiordland, Te Anau - har sett større, vi....

2009-09-24T12:58:00.001-07:00

* På randen av Fiordland, New Zealand - Te Anau Lake.

Jeg er sørvest på sørøya i New Zealand, og har funnet meg tilrett Te Anau, en liten, trivelig by ved siden av en regulert innsjø og med Fiordland-fjellene rundt det hele. Her er så hyggelig at jeg har forlenget oppholdet med en ekstra dag.

Fiordland ble av forfatteren Douglas Adams beskrevet som et landskap som får deg til å bryte ut i spontan applaus. Og for en norsking, som er født og oppvokst i de norske fjordene? Vel, det er som å se noen titalls millioner år tilbake i tid, til hvordan norske fjell så ut i starten, før de ble slitt ned av vær, klima og isbreeer. Fjellene i New Zealand er yngre, rundt ti millioner år gamle, og er derfor mindre slitte.*)

Det er så lett å glemme hvor lang og fantastisk det norske fjordlandskapet er, og hvor variert fjellheimen i bakkant er. Fjordene langs kysten her i New Zealand er et kort stykke av landet, resten av New Zealand er preget av bukter og øyer, og nesten fullstendig fravær av hva vi kaller skjærgård og som preger og demper vår norske kyst. Mens vi kan nye fjell som går rett fra fjorden og opp et par tusen meter, eller som innerst i en lang Trondheimsfjord går over i det bølgete hei og åslandskapet over og inn i Øst-Trøndelag (Jemtland og Herjedalen), og dette fjordlandskapet starter helt sør, og går helt til russegrensa.

Hvor stort det norske landarealet er og virker for andre land, poengteres både av kiwi-tv og australsk-tv, etter at Kina i FN denne uka lovet å plante skog tilsvarende arealet av Norge som CO2-tiltak.

Og i relasjonen til vårt fjordland, blir vi norske både nære og fjerne for kiwiene. De fleste jeg møter som har besøkt New Zealand snakker entusiastisk om naturen og landskapet, og spesielt Fiordlands. Og en ekte Kiwi (innbygger) må ha fått med seg fjordene, fjellene, breene, skogen og storbåra som slår mot land. For en ekte norsking er det en naturlig del av heimlandet, og vi skjønner kiwiene godt, de er så nær oss. Og i høflighetens navn er vi entusiastiske, fordi noe annet ville være kjipt mot de som har gjestet landet der sør og er begeistrert, og det er sjofelt mot kiwiene som faktisk er vel såstolt av denne delen av landet som vi er av vårt.

Men vi inviterer selvsagt alle vi kan til kongeriket i nord for å se hvordan vi har gjort det...forsiktigvis. For en norsking, ihvertfall fra vest-skandinavia, har en mer moderat entusiasme for landskapet her.For vi har sett større, vi... :-) **)

*) En geologi-professor ved universitetet i Cork jeg har møtt et par ganger, insisterer at faget hans er svært dynamisk. På den rette tidsskalaen, noen titalls millioner år, er nok det riktig.

**) "Vi har sett større, vi", er hentet fra eksamensforestillingen til skuespiller Astrid Elise Sæterøy, et innslag som omhandlet hvor oppesen nordmenn som har vært en gang uttafor landet, for eksempel i New York, oppfører seg når de kommer heim til de små forholda i Norge...hysterisk...

Fiordland, Te Anau - har sett større, vi....

2009-09-24T12:58:00.000-07:00

* På randen av Fiordland, New Zealand - Te Anau Lake.

Sørover til kulden - New Zealand på langs

2009-09-21T21:41:00.000-07:00

Så nådde jeg endelig Bluff, New Zealand og Stirling Point, og dermed den sørligste byen i New Zealand, og så langt som det er mulig å komme unna Norge og fortsatt være i en sivilisert by. Vel, nesten, siden andre siden av kloden for 46 grader sør, 168 grader øst ligger et sted nord-nordøst for Porto, i Biskaya-bukta utenfor Nantes i Frankrike. Hvilket bare sier noe om hvor heldige kongeriket der heime er: Fælt langt nord, og langt varmere enn breddegradende skulle tilsi - takket være golf-strømmen som er naturen sin måte å si at Nord-Europa er litt digg, liksom. Til gjengjeld er det tendenser til bikkjekaldt her nede i sør, med nattetemperaturer ned i et par grader. Og en frisk bris fra sørpolen fryser all bar hud til en lett gråblek farge. Herrrlig...

I likhet med Nordkapp i Norge er strengt tatt ikke Stirling Point, Bluff, det egentlige ekstrempunktet. Det sørligste punktet i New Zealand heter Slope Point, og ligger et par mil østover. Det ligger også i et fuglereservat og er stengt nå for tilgang på grunn av hekkeperioden mellom september og november. Og siden vi er på en forholdsvis stor øy, så må det skytes inn at det er øyer lenger sør, naturreservatøya Stewart Island er det største.

Andre observasjoner er at det er 4800 kilometer til Sørpolen herfra, mens det er 5133 kilometer til Ekvator. Når vi veit at det er 1401 kilometer til det nordligste punktet Cape Reinga på Nordøya her i New Zealand, kan vi slutte at New Zealand ligger midt i mellom nord og sør. Og 300 kilometer nord for Bluff er omtrent ved Shag Point. Ikke verst til å være på midten...

Nå har jeg også fullført å reise hele kiwi-land på langs. I 2001 gikk reisen fra Auckland via Hamilton og Gibson til Wellington med ferge til Sørøya. Derfra med bil sør til Christchurch. I august i år kom jeg meg fra Auckland nord til Cape Reinga. Og de siste fire dagene har brakt meg sør fra Christchurch. Og la meg legge til, New Zealand er antagelig et av de enkleste landene å ferdes i langsetter veiene etter innfallsmetoden. Spesielt siden overnattingsstedene holder en høy standard til en rimelig pris. Veimessig er nok sambandsstatene fortsatt bedre, men overnatting med standarden her er ekstremt dyrt der over.

Dere som har fulgt meg på facebook, har sett at jeg har publisert noen korte bildeobservasjoner der. Dere som ikke bruker facebook, kan sjekke ut denne bildehistorien her. Det skal ikke være nødvendig å åpne en facebook-konto for å se denne serien.

Morro i bakkebygrenda, NZ

2009-09-21T00:25:00.000-07:00

* Blant de mindre dramatiske bakkene i Dunedin.

Helga ble tilbrakt i Dunedin, en overraskende stor by sør i New Zealand. Universitetsby, og en vidunderlig blanding av irsk by lik dem vi finner vest i Republikken (tenk Cork og Gallway) og amerikansk mall-sentersamling (tenk Huff!!!). Og sentrum liggende nederst blant daler og åser (eller som de kaller denslags i Snåsa: Fjell...). Dette gjør at det er bratte bakker overalt, slik at man føler at uansett hvor man kommer fra, er det motbakke på vei tilbake. Så det minner litt om Bergen, også.

Studenter og bakker har ført til at byen har fått en 2001 Darwin Award: Rubbish!. Ellers er det sjarmerende by med et oktagon-formet torg i sentrum. Mot nord ligger en halvøy med en albatross-koloni og en Hoiho-pingvin-koloni. Mot sør er det laange strender og et landskap som også inkludere våtmarker og rester av naturlandskap. Et sted verdt å besøke, og verdt å komme tilbake til.

Brukte dagen til å kjøre kystsstripen (kystriksveien, en "scenic road" verdt omveien) til Invercargill. Om denne byen er det bare å si at om Invercargill var smør, prøver den å sette rekord i å dekke størst mulig stykke brød. Det er den flateste byen jeg har sett. Men arkitekturen er som en by i frontiervest ("Ville Vesten" i US) - endeløst lange veier med lagerbygg, kjøpesenter og profesjonelle utsalgssteder (ante ikke at det fantes så mange traktormerker i verden), og et sentrum med toetasjers butikker med prangende fasader mot hovedgata, noe enklere og kjedeligere bakgater.

Invercargill er også den byen som er lengst unna Norge på denne kloden...

Direkte og humoristisk

2009-09-19T12:33:00.000-07:00

* Reklame for billige flybilletter i Christchurch. Som om Norwegian hadde en kampanje med "Masse billige flybilletter til Bergen. Dit er det ikke mange som faktisk vil dra."

Man kan bli litt overrasket av humoren som preger kiwiene. Mest av alt den direkte stilen, kombinert med at de er så hyggelige at man av og til blir frustrert. Den store britiske forfatteren Douglas Adams skrev en gang at om han møtte en kiwi til den dagen som var gjennomført hyggelig, kom han til å bli voldelig (I "Last Chance to See").

I lokalavisa her i Christchurch torsdag ble det rapportert om en gamling som kjørte bilen rett inn i lokalbanken ved et uhell. De ansatte tilbydde ham te, gjorde unna bankoppdraget han kom for, og kjørte ham hjem etterpå. Lokalavdelingen måtte stenge resten av dagen... Hvor ellers på vår klode skjer sånt? Overskriften i lokalavisa (på trykk) var "Care for a cup of tea, sir?".

Ellers er reklamene direkte (bare se på den som illustrerer dette innlegget), og vel så humoristiske som de norske på sitt beste. Sikkerhetsgjennomgangen hos Air New Zealand er også noe for seg selv. For eksempel den lett nifse delen om oksygenmasker, så blir følgende sagt (på engelsk): "Om oksygenmaskene løses ut og faller ned, er det ikke tid til å spørre hvorfor. Eller spørre om en i en annen farge. Ta dem på så raskt du kan".

Langs etter veiene er det et problem både med høy fart og fyllekjøring, og dette tas det tak i med veldig klare Drink driving-kampanjer. For den som lurer: Man ser en plakat som sier

Drink DrIvE .

Men det er ikke de verste. Men de sier noe om en mentalitet der det ikke er vits i å legge fingra i mellom om det er noe viktig. Og det er likevel fortsatt mulig å være hyggelig.

Man kan ikke la være å like sånne folk.

Gigantkollisjonen som skapte et fugleparadis

2009-09-17T14:31:00.000-07:00

* Der to hav møter hverandre under hissig himmel - Tasmanhavet til venstre, Stillehavet til høgre. Vinner: Fuglelivet i New Zealand.

Hva skjer når Tasmanhavet mellom New Zealand og Australia møter verdens største hav, Stillehavet? Man får en kjempekollisjon som effektivt lager et fugleparadis.
Inntil mennesket bruker sin teknologi til nesten å ødelegge paradis.

Jeg har besøkt Cape Reinga, det nordligste punktet i New Zealand, Far North på Nordøya nord for sanddynestranda som kalles "90 mile beach". Dette er stedet hvor Tasmanhavet møter Stillehavet og lager et gigantisk kaos av et havstykke som hindrer dyr som må svømme eller flyte å passere. Og spesielt rovdyr som rotter, mus og andre pattedyr ble hindret i å nå New Zealand fra kontintentet og øyene i nord.

Tasmanhavet danner også en effektiv vannbarriere mot vest-øya (Australia), mens mot Antarktis (norske Dronning Mauds Land) er Stillehavet en barriere i øst.

Effekten av denne gigantkollisjonen var et øyrike rundt hovedøyene Nordøya og Sørøya hvor dyrelivet effektivt sett ble skapt av de som kan fly over urolig hav: Fugler.

Og New Zealand sitt dyreliv har vært rammet av to store katastrofer: De to gangene menneskene kom. Da Maoriene kom roende fra Polynesia, ble fugler som ikke var vant til fiender og dermed lot seg jage og klubbe ned utryddet. Mest kjent er Moa-en (som altså ikke bare er et høl fyllt av kjøpesenter uttafor Ålesund), en strutselignende gigant, og alle som var avhengig av den. At Maoriene hadde med seg hunder og rotter hjalp ikke det spøtt.

Den andre katastrofen kom med europeerne, som hadde med seg katter, skytevåpen - og av alle idiotiske ting oppossumer (som har samme effekt på flora og fauna som kaniner i Australia). Berging av natur og fugler krever enorme ressurser i New Zealand, fordi utryddingen av arter har følgeskader som er mer enn at lyder forsvinner og fjærballer ikke er synlige lenger. Vegetasjon og annet dyreliv endres kraftig. Den sterke biokontrollen ved ankomst til New Zealand er forståelig fordi kiwiene veit hvilke skader tankeløysa fører med seg.

Den andre betydningen av Cape Reinga er at det også er et hellig sted som markerer overgangen mellom det jordiske og en annen verden. Åndene av døde maorier forlater de levende fra Cape Reinga. Derfor er stedet både bygd opp for å vise unik flora og fauna, og det er et hellig sted hvor man vandrer med, vel, andakt er et godt ord. Og man spiser og drikker ikke så lenge man er inne i området.

* Inngangen til Cape Reinga - der de levende møter åndeverdenen og etterlivet.

Mat er mer enn føda - smak og stemning må til

2009-09-17T05:30:00.000-07:00

* Stikk innom Oxford on Avon i Christvhurch for et realt måltid, det er bare å følge byelva til brua...

Jeg skal ikke nekte for at jeg har en sterk matinteresse. Veldig sterk. Og det å nyte god mat er ikke bare råvare, smak og lukt, men også stemningen rundt. Kanelboller med perlesukker smaker ikke så godt som de gjør i museet Gamle Bergen, hvor interessen for historie ble vekt og aldri er blitt slukket. Røyka laks smaker ikke så godt noe sted som det den gjør i Finnmark, når den er røykt på lyng, slik morfar gjorde det. Men smaken av røykalaks er også lukta av hav og salt og tang og fjæra. Og stemninga fra gode barnesomre hos mormor og morfar i Akkarfjorden på Sørøya i Finnmark, med jamnaldrende søskenbarn.

På Sørøya i New Zealand har jeg også et sted som jeg assosierer med erke-kiwismak. Det er The Oxford on Avon, en restaurant som ligger ved en av broene over byelva Avon (punting-on-Avon er en turistaktivitet som tilhører et besøk i Christchurch, en guidet tur på elva i flatbunnet liten båt). Stedet serverer hva vi ville kalt god gammel bondekost, og minner om en kombinasjon av Kaffistova og en amerikansk diner.

Spesialiteten er roasted and carved meals, med andre ord helstekt kjøtt ferskskåret og servert med forskjellig grønnsaker. I New Zealand kan steder som serverer dette fint eksistere i større "food courts" sammen med hurtigmat av sushi, thai, cafe eller McDrittburger og Kentucky F***ed-up Chicken. I kjøpesenter omringer slike hurtigmatsteder et felles "torg" med bord og stoler, og man handler det man ønsker for dagen og finner seg en plass.

Første gang jeg var hos The Oxford on Avon var for elleve år siden, og det var for å finne noe erke-kiwiaktig. Vi var advart om at maten i New Zealand var smaksrike i rikelige porsjoner, og det stemmer. Stedet hadde holdt seg tre år seinere, noe som innebar fantastisk gode og digre porsjoner med nydelig kjøtt og gode grønnsaker. I dag stakk jeg innom der til lunsj. Litt oppusset siden sist, og med litt færre bord (helt greit, det kunne være i overkant trangt der), men med samme fantastiske servicen. Og maten...

Den holder! Jeg beskriver: Dagens lunsj var oksestek med potet og ananas. Vi snakker om en firkanten tallerken 25x25 cm som fylles opp med frityrstekte, men ikke dryppende eller saltete, tjukke potetstenger. Oppå dem plasseres en 250 grams kjøttskive omtrent 15 centimeter i kvadrat, fulgt av to ferske, grillete ananasskiver. Saftig og fint kjøtt, akkurat passe salt. Og dette til den nette sum av 49 kroner (12 NZD).

Det er godt å komme tilbake til slike steder. Og det er for maten, smakene...og stemningen.

Tid for kaffe

2009-09-16T13:43:00.000-07:00

* Ved ankomst Auckland, utenfor dør 8, selger det god kaffe fra denne gamle airstream-vogna. Må ha! Spesielt etter noen timer på fly...

Få steder er kaffe så godt tillaget som i New Zeland (med unntak av Sverige, sjølsagt. Eller kanskje ikke, svenskene lager sterk kaffe, det er ikke alltid det samme som god...bare som regel. Nå er det på tide å svslutte denne parantesen...det skjer her...).

Den helt spesielle" må ha" er en Long black, som er en smakfull americano - og det sier noe om forskjellen på nordamerikansk og kiwi-cuisine sånn generelt.

I Christchurch på Sørøya, hvor jeg er akkurat nå, opplevde jeg å få long black i tre utgaver. Noe som spinner fantasien min litt opp (hva er en large long black? Hvar lang er en liter kaffe, liksom?). Det viste seg at man kan få mer vann, og evt flere espresso-shots. Man kan lure på om det er verdt å være våken så lenge som seks shots tilsier, men tro meg: Dette er våren i Christchurch. Det er sol, varmt og verdt det!

Kollektivt i Bangkok Sentrum

2009-09-13T10:24:00.000-07:00

* Nattmarkedet i Patpong, folkeliv, taxi og tuk-tuk *)

Å reise rundt mellom steder verdt å se eller oppleve i sentrum av Bangkok er ikke vanskelig. I tillegg til taxi, er det limousin-taxi, tuk-tuk, rutebuss, innleid buss, til fots - eller metro og BTS Skytrain-systemet.

Siden varmen er en utfordring for nordeuropeere i Thailand, er det et poeng at det er fungerende luftkjøling. Mens kaotiske kjøreforhold og altfor mye biler gjør at tid er en utfordring for alle veigående transportmiddel. Og tuk-tuk og fotgjengeri har det felles at man har hjertet i halsen i den ikke akkurat vennlige trafikken. Og det er varmt, i likhet med de fleste ordinære taxiene som ofte kun i teorien har et fungerende luftkjølingsanlegg. Rutebusser er slitne saker her, og leide busser forutsetter at alle skal til samme sted. Noe som i og for seg setter dem på andre plass som reisemiddel. Og leide busser har i likhet med limousin-taxiene fungerende luftkjølingsanlegg.

Bangkok har et fungerende banedrevet kollektivnett. I dag brukte jeg skytrain-varianten, et system i sin tidlige start. Men, oversiktlig (du kjører over byen, med en fantastisk utsikt), rene og luftavkjølte vogner, og et effektivt stasjons- og billettsystem med informasjon både på thai og engelsk (noe som de fleste norske kollektivsselskaper svikter grovt i, inkludert Ruter i Oslo-bygdene). Prisen er fra tre til maks sju kroner én vei (15 - 35 baht), og det er en uslåelig pris. Anbefales!

De planlegger en linje som skal gå fra den internasjonale flyplassen inn til sentrum, som skal i gang fra desember i år. Det kan fort bli et fantastisk alternativ for den som har hoteller i sentrum, som ikke alltid har egen hotelltaxi-service. Per i dag koster en tur til sentrum 500-600 (120 kroner) baht, hvorav over halvparten fint er køtakst. I tillegg kommer 70 (14 kroner) baht i bompenger. Ikke store summer, men legg til over en time reisetid i varm taxi...

Turen i kveld gikk til nattmarkedet i Patpong, som er en vidunderlig blanding av alt-mulig-handel og turistfelle som går i to hovedgater og en tverrgate - og en masse assosiert handelsvirksomhet, både i boder og spisesteder. Artig sted, om man husker at et nei (No!) med et smil er helt greit, og da er det greit å ignorere de som prøver å ta tak i armen eller stikke produkter opp i glaninga. Mye artig til salgs, fra små figurer i de fleste religiøse retninger og ditto materialer, til klær, pirat-produkter og mat.

Siden sist er det ryddet litt opp, det er færre boder, og aggresjonsnivået er litt lavere. Prisene er i utgangspunktet rimelige i forhold til kjøpesenter, og pruting og samlepriser er en del av spillet. Og moroa. Av og til betaler man for showet, også.

Den triste delen av turistindustrien her er blitt mer diskret. Jentene er ikke framme og selger seg like aktivt som før, men det er en del halliker som hvisker fram ærendet, eller tilbudet. Barene med med påledans og lettkledde damer annonserer til gjengjeld mer åpen tilgjengelig, med en bunke innkastere. Mengden massasjestudier av den seriøse arten er større enn før, mens rødlys-massasjestedene er noe som ligger baki-baki en bakgate. La oss håper det betyr at det er bedre enn før.

Jeg gikk de drøyt tjuefem minuttene fra hotellet til Patpong, og tok skytrain tilbake. Men overalt du stopper opp for å drikke vann og tørke svette i området rundt Patpong, er det drøssevis av tuk-tuk- og taxisjåfører som maser. Her gjelder samme som i markedet: Spør etter pris og prut i vei. Om man ikke gidder prute mer, forlang en taxi med taxameter. Pirattaxier i Bangkok er risky greier, men de kan fint ha taxi-skilt på taket.

Og i morgen skal jeg se mer av Bangkok fra togperspektiv. Det blir gøy.

*) Bildet er tatt uten blits. Grunnen er at en del av de som er der ikke liker å bli tatt bilde av. Og i likhet med enkelte av de som liker at du tar bilde (de liker tanken på å tilegne seg fotoutstyr), så har jeg ikke lyst til å ha mer kontakt med noen av dem. Så jeg tar slike bilder så diskret jeg kan - med sjarmerende fargefeil og fart...

I grenseland mellom thaier, turister - og minibar med kondomer

2009-09-12T21:15:00.000-07:00

* Novotel er et miljøsertifisert hotell, og slik dekorerer de bølgeblikkgjerdet mot byggeplassen på andre sia av gata. Godt grep.

Jeg liker Bangkok. Det er stort, uoversiktlig, kaotisk, men smilende, hyggelig, med god mat og drikke. Det er ikke fordi det er en spesielt ren by, biltrafikken her er forferdelig og det smitter over på fasader, og temperaturen inviterer til at det gror friskt, på godt og ondt. Men, på den andre sida, det er ikke mindre møkkete enn en av mine yndlingsbyer London. Med unntak av temperaturen, sjølsagt. Forskjellen er også at Thaiene springer rundt og vasker og rydder overalt, men det arter seg litt som en Sisyfos-arbeid før man får gjort noe med biltrafikken.

Hotellet mitt denne gangen er Hotel Novotel Bangkok On Siam Square, et moderne forretnings- og turisthotell som er dumpet ned i et mer tradisjonelt thai- og turistområde (hvilket minner meg om at jeg må finne tid til å se filmen District 9).Dette innebærer nærhet til ekstremt dyre turistkjøpesenter (med Gucci og denslags, og priser som i europeiske byer) og Hard Rock Cafe, men også med nattmarkedet i Patpon g like rundt hjørnet.

- Du ser thaiene i disse dyre kjøpesentrene, men du ser at de ikke har handleposer med seg. De bruker dem på grunn av luftkondisjoneringen og toalettene, ler sikkerhetssjefen ved hotellet. Som mange thaier (og i likhet med mange nordmenn) er han glad i å prate med turister - og praktisere engelsken sin. I løpet av noen hektiske minutte er jeg blitt introdusert til hva han hevder har den beste thai-maten, hvor det er ekstremt overpriset, hvor lokalbefolkningen går og hvor han får skreddersydd sin arbeidsuniform. Selv med fratrekk for innsalg, nyttig tid.

Spesielt siden jeg er så enig, det finnes ingen grunn for ikke å følge hvor thaiene går for å se og handle i Bangkok. Lokalbefolkningen er vel så moderne som i andre storbyer i verden, og handler varer som byfolk pleier: fra hele verden. Thai-ene har fordelen i forhold til de fleste storbyer i at de har et ekstremt godt kjøkken, blant de aller beste i hele verden. Og at prisene der lokalbefolkningen går er rimelig til ultrabillig. I kjøpesentrene rundt Siam-plassen er prisene omtrent som i sambandstatene, opp til europeiske byer som København og Oslo.

Når det er sagt, hotellet holder Novotel-standard, og er moderne designet, med funksjonelle løsninger. Fortsatt et fire/fem-stjerners hotell *) og med mulighet til gode priser, spesielt i lavsesongen nå før høysesongen i Thailand tar til i november-januar. Frokosten her er det mest omfattende jeg noensinne har sett, og inkluderer i tillegg til de fleste store euopeiske frokostene, også sushi-makier og nudler. Og god kaffe. Det er sånn at man har lyst til å spise frokost leeeenge.

Forøvrig en kommentar om minibarutvalget i hotellrommet. Det inneholder fullstendige kvartflasker med sprit, ingen vin, men også et utvalg luftfriskere og kondomer. Jaja, det er vel noen som drar hit bare for fest og morro...

*) Min foreløpige favoritt i Bangkok er Montien Riverside Bangkok, men dette er en klasse opp. Men der får man gode priser om man sørger for at Orkideekspressen på Tynset fikser reisen til Asia.

Shopping utenom løypa i Bangkok

2009-09-03T23:43:00.000-07:00

* Bangkok er en nyydelig by døgnet rundt (Foto: Alter, fra WMC, lisensiert CCASA)

Det er greit å styre unna de verste turistløypene når man er ute og ser seg rundt, og i Bangkok kan det være en hårfin balansegang. Enten så slåss man seg gjennom turister og innpåslitne selgere rundt en av de titalls stedene man må se. Eller så kan man rote seg inn i de hjerteskjærende slitte områdene av hovedstaden.

Denne gangen hadde jeg et hjertesukk hos gutta i resepsjonen til stedet for natta, Thong Ta Resort*, jeg hadde noen timer jeg ikke gadd å gå i kø i varmen før en 15 timer lang flyreise. Og jeg ville ikke gå aleine i de store vestorienterte luksus-kjøpesentrene i sentrum. Noen gode ideer?

De sendte meg til Seaconsquare.Dette femte største kjøpesenteret i verden er der asiatene går, og jeg brukte noen timer på å sitte i kafeer, restauranter og vandre rundt og kikke der. Jeg så seks andre europeere, og noen titusen thai-er som obserterte oss bleikrosa som noe litt eksotisk. Med rundt ti (eller tjue i stor-Bangkok) millioner innbyggere i Bangkok så ville det nok tatt noen dager før alle hadde vært innom dette kjøpesenteret.

Siden dette er et dagligdags sted, slipper man unna de intense selgerne. Og siden dette ikke er et turiststed, blir det mye peking, fekting, og noen enkle fraser av engelsk for å finne ut av ting, eller handle. Og siden dette er thai-er, godtas det at man bare vil kikke - så lenge man gir beskjed på en høflig måte og med et smil. Generelt hjelper det godt, thaiene er ikke høymælte, de smiler som regel helt ekte og latteren sitter løst. Noe som også gjør at støyen i dette kjøpesenteret er akseptabel.

Min type sted. Definitivt.

I tillegg til alle typer spisesteder (inkludert Starbucks og McDritt-burger), er det trådløst internett stort sett overalt, som er gratis eller lavt priset. Det er salgssteder som går fra giga-kjeder som Robinson og vestlig oritenterte påsje moteinnretninger, til store golvarealer med åpne boder som selger alt fra torx-skruer til skuddsikre vester. Og prisene er til å leve med, en to-retter med drikke på restaurant koster fra 30 til 80 kroner (jeg hadde så lyst på strutsebiff, det var relativt sett ikke det billigste. Men godt er det).

* Thong Ta Resort and Spa er et rimelig og helt ut akseptabelt hotell i distriktene ved den nye internasjonale flyplassen. For 150 kroner inkludert frokost og høyhastighet Internett er det et røverkjøp. Rommene er rene, velutstyrte og godt isolerte mot støyen fra en av verdens mest trafikkerte flyplasser. Det koster 160 -200 Baht inn til sentrum av Bangkok med AC-taxi (30-40 kroner). Og servicen? Vel, det er thaier, og vi er i Smileland....

Fiji suspendert fra Samveldet

2009-09-01T19:59:00.000-07:00

I dag gikk fristen for Fiji til å gjeninnføre demokrati og konstitusjon ut, og statsminister og forsvarssjef Bainimarama forklarte at reformene militærkuppene i 2006 0g 2009 skulle føre til ikke var unnagjort.Fiji er en tidligere britisk koloni, i hundre år mellom 1874 og 1970, og er fortsatt er en del av det britiske samveldet. Landet kaller seg en republikk, men herjes av politiske kriser. For øyeblikket er det en teknisk unntakstilstand med militære som styrer, med en viss grad av pressekontroll og restriksjoner på reiser.

Fiji suspended from Commonwealth var meldingen fra BBC, noe som tyder på at resten av Samveldet har gått lei. På tide, men det ser også noe om hvilke tålmod man har med øystaten og hvordan de bygger sin stat. Og forskjellen fra en Mugabe og hans sammenbrudd av en stat, så fungerer Fiji. Det er ikke soldater i gatene, i havnene eller til havs. Det er kun moderat kontroll av media (selv om folk er ukomfortabel med å snakke med utenlandske journalister og ikke vil fotograferes eller gi fullt navn), og folk får stort sett holde på med sitt. Den økonomiske aktiviteten er på vei opp, ikke bare i turistindustrien, men veier - med fortau - og boliger bygges det en god del av.

I pressen er det mye sport og idrett, en masse presumptivt kjendisstoff, og sjokkoverskrifter over hva syke folk kan finne på å gjøre med medmennesker. Interessante rapporter om folk, politikk og samfunn er heller labert. Men sånn sett kunne Norge også være i en unntakstilstand, så hva hvem er vi til å kritisere media her.

Fiji er en stolt og gammel stat og har definitivt sin egen måte å føre politikk på. Mer om dette kan leses her. Og selv om folket er fredelig, bruker de sine militære styrker for å gjøre seg gjeldende i verden, med over 1000 soldater utstasjonert i internasjonale operasjoner i verden, samt soldater som tjenestegjør i britiske styrker. Noe som gjør at mange fijianere jeg har møtt kjenner til Norge (eller Nåårrge, som de repliserer). Fiji og Norge har deltatt i mange FN-operasjoner sammen, som i Libanon og Sinai. En eldre herre jeg møtte fortalte at dette både gjorde folket stolt - og bidro meg mye penger inn i Fiji. Britene betaler visstnok soldater fra Samveldet som går inn i britiske styrker svært bra.

Det virker som befolkningen lar det politiske systemet finne ut av dette sjæl, mens liv og næringsliv får gå videre, uten for mye innblanding. Åpnebart mente det britiske samveldet det samme.

Som jeg tidligere har nevnt, er løsningsorienteringen hos lokalbefolkningen høy, uten at strukturene bak er helt fraværende. Og det er blandingen av det uformelle, de åpenbare fungerende strukturene og mye humør og stå-på-vilje som gjør Fijij så interessant. Men militær unntakstilstand og behandlingen av blant annet minoriterer tyder på at Fiji har et stykke til å være et fullstendig stillehavsparadis.

Men jeg gleder meg til å komme tilbake, læll. Helst etter at demokratiet er re-etablert.

Mollstemt ved det nasjonale minnestedet Waitangi

2009-08-30T20:21:00.001-07:00

* Inngangen til besøkssenteret i Waitangi

Waitangi er stedet hvor Maori-høvdingene i New Zealand inngikk en avtale med Storbritannia. som dannet opptakten til den moderne staten New Zealand. Treaty of Waitangi skulle garantere gjensidighet i forholdet mellom europeere og urbefolkningen. Delvis ble det en gjensidig pyrrhos-seier, britene fikk ikke en ny koloni, og la kimen til framtidige problemer på grunn av forskjellige versjoner og tolkinger av avtalen.

Maoriene ble en minoritet i et land som artet seg som koloni med herrer og undertrykte. Selv det uavhengige New Zealand er et land i det britiske samveldet, med Dronningens portrett på mynter og sedler, og med unionsmerket til Storbritannia (Union Jack-kombinasjonen av det engelske, skotske og irske flagget) øverst mot stangen i New Zealands flagg.

Kanskje derfor er Waitangi, en odde ved en elv i Nordland på nordøya i New Zealand et mollstemt sted. En stele viser avtalen skrevet i maori, og en portal viser urbefolkningen kunst og markeringer. På den andre siden av vannet ligger byen Russel på en øy, den første hovedstaden i New Zealand.

Flaggstanga på stedet flyr en lørve som man kan gjette er den hvite utgaven av flagget til New Zealand. Det nærmeste besøkssenteret er stille, kun åpent på deltid.

Det er som om Eidsvollsbygningen hadde blitt erstattet av en minnebauta og hatt stabburet som deltidsbesøkssenter. Jeg har ikke sett noe så snodig siden jeg så bygget hvor uavhengighetserklæringen til de tretten koloniene som ble USA ble lest første gang. Dette toetasjers kolonibygget i Boston, Massachusett, er omringet av schwære skyskrapere, og har en metrostasjon i kjelleren... For å følge analogien for vårt arnested for den nye konstitusjonen, det er som om Eidsvoll stasjon hadde vært i kjelleren til Eidsvollsbygningen. Og E6 hadde hatt et større veikryss over bygget...

* Minneinstallasjon på marka der avtalen ble underskrevet.

På den annen side, Waitangi er også veldig typisk kiwiene. Ikke for mye dveling med fortiden, men med et blikk framover. Og lavmælt respektfull, med litt taktfullhet. Og da er et mollstemt nasjonalminnesmerke for noe som skjedde langt tilbake i tid helt riktig.

Mollstemt ved det nasjonale minnestedet Waitangi

2009-08-30T20:21:00.000-07:00

* Inngangen til besøkssenteret i Waitangi

* Minneinstallasjon på marka der avtalen ble underskrevet.

En av de mest populære stedene

2009-08-28T12:55:00.000-07:00

* Fra Auckland, Queen Street.

Når det gjelder informasjon og tilrettelegging er kiwiene sjelden flinke. Allerede ved ankomst ligger kart og reisetips klare i gode, tjukke hefter - som faktisk ikke bare er reklame, men som inneholder nyttig informasjon. Som immigrasjonsregler, alternativer og pris for å komme seg fra flyplass til nærmeste by, hvordan kjøre bil (spesialreglene, som rundkjøring og vikepliktsregler...).

Her er en av de mer populære stedene - Gotta Love NZ.

Det er lett å reise rundt her. Og verdt det. Gleder meg.

Bio-festningen Kiwi-land - Better safe than sorry

2009-08-27T14:13:00.000-07:00

Har man reist til en øystat, er det vanlig at de er strenge i vern av øyas bio-miljø. Vi ser det enklest i Europa når vi drar til England, Skottland, Irland, eller til Island. Men reglene er relativt milde, og veldig tillitsbaserte.

I Stillehavet drar de dette opp noen hakk, Australia er strenge, Fiji er strengere og New Zealand er ultra-strengt.

En side er at det ike er lov å ta med noen type mat inn i landet, og i det man forlater flyet aner man en svak duft av desinfeksjonsmidler som sprayes over utgangen ved ankomst. Gjennom korridorene til bagasjehentingen står toll-betjenter og stopper folk og intervjuer dem om de har lest og utfyllt ankomstkortet til NZ. Reglene er strenge. Og innimellom står det spesielle avfallspann hvor man kan kvitte seg med alt man måtte ha av mat og biologisk materiale.

Våren har kommet til vakre New Zealand :-)

Dette kortet, som ligner ankomstkort verden rundt, inkludert det sambandsstatene har. Men der sambandsstatene vil stoppe ODC-s og terrorister, vil NZ stoppe biogisk materiale som kan ødelegge den unike naturen og landbrukssektoren i landet. Som et eksempel, all vin fra New Zealand er økologisk. De har nemlig ingen skadedyr som det trenger sprøytes mot. Og de er blitt strengere, mer informasjon finnes hos disse hjemmesidene.

Denne gangen hadde jeg vært på farten en stund, og måtte deklarere at jeg hadde støvler brukt til å klatre i fjell, og at jeg hadde produkter skåret i tre med meg. Inn i en laaaaaaaaang kø, hvor en betjent så på treet, og tok støvlene mine med for å børste dem rene og dyppe dem i desinfeksjon. Verdien av den skopussen reduserte prisen på flybilletten betraktelig, dette er stedet sitt for støvelpuss. Men litt omstendelig, kanskje.

Deretter ble bagasjen merket med tape, før de ble kjørt gjennom skannere for å sjekke for - biologisk materiale. Dette må alle passasjerer gjennom, og den som blir tatt for ikke å ha deklarert bio-materiale får beslagt hva det nå måtte være, og får bøter på opp til 42 000 kroner (10 000 NZD). Regelen er "better safe than sorry". Er man i tvil, deklarerer man. Tar man sjansen, er det dyrt.

Utenfor gikk turen til nærmeste kaffebar. Ingen lager sterk kaffe ("long blacks") som New Zealandere (muligens med unntak av svenskene). Og etter en drøy time i bio-kontrollkø skal Bob vite at man trenger en skikkelig sterk kaffekopp.

Der Fiji startet

2009-08-27T03:22:00.000-07:00

* Der Fiji startet - ungene har skoleferie, og bak ser vi odden der de første Fijianerne gikk i land, og ser den første giganten ligge på rygg.

Lokalbefolkningen rundt Nadi Bay er lokalpatrioter, og skryter fælt av det gode været som de, i motsetning til hovedstaden Suva på østkysten, har masse av.

En annen grunn er at odden nord for Nadi Bay også er der de første Fijianerne etablerte bosetninger - for 3500 år siden, eller så.

Og fjellkjeden som vokser opp fra denne odden og hegner Nadi Bay mot nord, kalles "The Sleepings Giants" - og det er ikke vanskelig å se de tre "trollene" som vi hadde kalt dem som ligger på rekke og rad nedover mot kysten.

* Det tredje trollet ligger med hodet mot en stein bak "Smugglers Cove" innerst i bukta, et veteran-backpackersted i Nadi Bay. Bra sted.

Her ligger også naturparken The Garden of the Sleeping Giant,
som er et utfartsmål for den som vil se mer av plante- og dyreliv i Fiji.

Mat-mat-mat over hele linja

2009-08-25T15:38:00.000-07:00

* Basal proteiningrediens i Fiji-kjøkkenet...

Fiji er et skummelt godt matsted. Noe skyldes råvarene, med frukt og grønt i mengder og fisk fra Stillehavet. Kjøtt kommer ellers fra hønsefugler og geiter. Det er vanskelig å drive fram annet kjøttfe i mengder, så det meste av rødt kjøtt importeres fra New Zealand (sau og gris....) og fra Australia (storfe, gris og oksekjøtt). Dette kjøttet er dyrt, og brukes i begrensete mengder, og det er lett å anta at det meste går til turistindustrien.

Med andre ord hjelper man det lokale næringslivet best med å holde seg til fisk- og kyllingretter, og geitekjøtt om man vil slå seg løs. En tur rundt øya Kuata, som har den landsbyeide resorten av samme navn, innebærer også en innføring i kunsten å jakte villgeit. Noe som langtfra er enkelt, siden disse dyra kan klatre omtrent rett opp fjellvegger og hoppe laaangt. Men godt smaker det (som en kraftigere smak enn av norsk villsau).

Kjøkkenet i Fiji har to distinkte retninger, en fiji-polynesisk og en fiji-indisk. I tillegg er det mengder at øvrige asiatiske kjøkken her, det mest påfallende er at kinesisk kjøkken er internalisert inn som krysskjøkken-stil sammen med europeisk kjøkken og de to lokale hovedretningene. Rene kinesiske restauranter er det få av her. Men thai og koreansk er det flere av, og japansk og vietnamesisk finnes det også noen av.

Fiji-indisk er en lettkrydret variant av subkontinentets kjøkken, men styrkegradene på restaurantene følger det vi kjenner fra europa. Det er ikke rart, siden det fiji-polynesiske kjøkkenet har et krydringsnivå som minner om nord-europa, med unntak av bruken av ingefær, og langt mindre pepper. I basis er det mye fisk og grønt, med høns/kylling som preferert kjøtt. Smakene til det polynesiske kjøkkenet er milde og preget av grønt, med frukt gjerne i hele stykker som søt/syrlig følge.

Sukker er generelt ikke vanskelig å få tak i. Og her er grunnen til at indere er en så stor del av befolkningen, de emigrerte hit da britene bygde opp sukkerrør som landbruk og sukker som eksportnæring. Og sukker er også blitt et problem, etterhvert som de kraftige negative helsefølgene av overdreven sukkerbruk er blitt klarere. Verden dropper sukkerbruken, og det rammer dessverre Fiji hardt. Og her er plug'en: For Fiji er dette i realiteten nada problemo, siden de kan satse på turistindustrien, og det virker som de er smarte nok til å ta grepene som verner miljø, naturmiljø og kultur.

Overnattingsstedene leverer kontintal frokost som standard. Det innebærer toast, smør, to-tre sorter søtt pålegg (gjerne peanøttsmør...uhaa), søt jus og kaffe/te. I tilegg kan man gjerne få kjøpt eggebasert varme retter i tillegg, og Fiji har et såpass godt dyrehelsemiljø at det er trygt å spise flytende eggeplomme. Men personlig er min favoritt omelett med frisksnittete lokale grønnsaker. Det er godt, det.

Siden utvalget av kjøkkenretninger er stort, innebærer det at en som liker variasjon i kosten kan finne noe godt hver dag. Flere av rettene inenbærer potetmos med hvitløk. Her det snakk om skikkelige saker som ikke kommer fra pose, så det er ofte en grovstappet rotstuing krydret med hvitløk og løk. Som følge til kjøttretter er det nydelig, spesielt en kineisk-marinert svineribbe med en kraftig thai(!)-inspirert saus var nydelig.

En av kveldene i Kuata var det "Fiji-kveld", noe som innebar at kjøttet (lam og kylling) var bakt i jordovn over noen timer, med lett krydderfølge uten salt. Minner om mat bakt i leirgryte, med følge av dampet gresskar og yam-rot. Nydelige greier. De fleste rettene følges av ris og nudler, og rask og rimelig mat er som regel stir-fries med en av disse som basis og gjerne kylling.
Det finnes kjeder her, inkludert McDrittburger, men en lokal kjede som er verdt å prvøe er Pizza King (det er engelsk, orddelingen er riktig). Pizza er etter noen år på nei-lista (seks år med Pizza som overtidsmat gjorde noe med...smaken...) igjen ok, og her lager de en variant med tjukk, sprø bunn, og rikelig med fyll, og de bruker lokale osteprodukter som smaker helt riktig.

Prisnivå: En enkel lunsj koster fra 25 - 60 kroner, avhengig av mengde og type kjøtt. Middag koster fra 60 - 90 kroner.En øl koster en tier, mens en flaske vin koster 40 kroner. I en bar/pub koster typisk en flaske øl 20, en spritdrink lokalproduser 25, en internasjonal spritdrink 29, et glass vin 33, en coctail (schwær, fargerik greie med krimskrams stikkende i og oppå, men nå kan jeg lite om coctails) 40 og en flaske vin rundt 60 kroner. Rødvin er dyrere enn hvitvin, og de fleste typene kommer fra New Zealand og Australia. Dyrere vin kommer fra sambandsstatene og fra Europa, men ærlig talt: Hvem trenger annen vin enn det kiwiene og aussiene produserer? En advaring: De har kjøleproblemer, og er spesielt lite flinke med rødvin. Rødvin kan derfor fort få et kokt preg i smak, så gå for servering i glass.

Rødt kjøtt er som regel importert (selv om det finnes storfe lokalt), og det prises høyt - en tohundregramsbiff kommer fort opp i et par hundre norske kroner.

Fiji har et høyt nivå på innføringskontrollen både av folk, fe og anna mat (...) for å hindre matbårne sykdommer til øya, og den interne hygienenivået er høyt. Ikke ekstremt som i Skandinavia, men høyere enn flere land jeg har besøkt i Europa.

Jeg starter matregimer på nye steder med å kjøre ren vegetar de første dagene. Frukt og grønt skal det mye til før det blir feil, og om de ikke er varmet opp, er det enkelt å vaske og skrelle. Og innen man venner seg til den basale varianten av lokal bakterieflora er det ingen vits i å ødelegge reisen med dårlig mage. Selv om jeg sjølsagt denne gangen også fikk bakteriepjolter som en del av vaksineregimet før jeg dro fra Norge. Dukoral som den kalles kan anbefales, magesystemet trives bare så bra etter en oppfrisker av motstandsverket mot kolera og dysenteri. Ikke ironisk i det hele, selv om prisen er lik to drinker på Grand Hotell, så er nytten høyere og varigheten lenger.

Fiji for flere

2009-08-24T22:43:00.000-07:00

* Kontraster i luksusanlegget Denerau havn

Det er ikke vanskelig å være tilreisende og turist i dette landet. Og de satser, en interessant utvikling er at de bygger videre i den retnignen som er blitt så vanlig i vesten, luksusresorten kombinert med leiligheter og hus for dem med dype lommebøker. De minner om slike områder som vi ser i Florida, eller i områdene langs den spanske sørøstkysten. Siden vi allerede snakker om et land der det allerede er optimalt å reise som backpacker eller på enkleste sett, er det ikke rart de velger den utviklingsretningen.

Ved Nadi er det Port Denerau som bygges ut. Dette er er en halvøy og et gammelt elvedelta, og ligger et kvarter kjøring sør for den internasjonale lufthavnen i Nadi. Det er også den beste naturlige havnen, med tilstrekkelig dybde og avgrensing mot havet. Her har båttrafikken ut til øyene og øyarkipelet vest og nordvest av Veta Levu (Hovedøya i Fiji) hatt sitt utspring lenge.
Etterhvert er hele halvøya avsperret med eget vakthold, og hoteller som både er ordinære fire- og femstjerners hoteller og timeshare-løsnigner. I tillegg er sjølsagt det gigantiske brettspillet golf på plass. Hotellkjedene som er på plass er kjente kjeder som Wyndham, Sheraton, Hilton og Sofitel. I tillegg er det plass til minst to større hotellanlegg til.

* Ingen adgang, du er for strait...

Innimellom hotellene ligger kanalene inn i det gamle elvedeltaet, hvor folk bygger boliger med egen utgang til en liten flytebrygge og cabin-cruiseren. Også langs de nye moloene bygges enklere blokkleiligheter for å øke variasjonen av fastboende.

Et lite kjøpesenter av american mall-typen er reist ved havnen, og der finnes det sedvanlige utvalget av salgssteder for lokal kunst, litt juggel (må nevnes, siden juggel ikke er det som jeg har funnet ofte her). Den lokale kunsten, som innebærer avansert treskjæring, maling, trykk og tekstiler, og ymse perle/skjell er god til høy kvalitet, til ikke avskrekkende priser. En utfordring, sjølsagt, siden plass i sekken alltid er globetrotteren sin utfordring. Ellers er det utvalg restauranter, kafeer og barer, inkludert Hard Rock Cafe Fiji.

Ut fra hva jeg fikk vite av min sjåfør denne dagen, starter prisene for tomter her rundt 600 000 FJD. Innen et hus er reist og ferdigstilt, er nok denne summen doblet. papirarbeidet skal være en mellomting mellom engelsk og skotsk, noe som kan være iille nok. De fleste betaler firmaet som selger tomtene for å gjre alt dette og få på plass de nødvendige løyvene.

Hard Rock Cafe - Wikipedia, the free encyclopedia

Bula! Bula? BULA!!!

2009-08-23T19:26:00.000-07:00

* Bula Fiji!

Det viktigste ordet i Fiji er Bula - som er en universalhilsen som kan bety alt fra "hei" til "god morgen" til "hyggelig å se deg" eller "jippi", og videre til "hurra", "ok" og "Hør!Hør!"

Det brukes hele tiden, som jeg nevner i omtalen av kava-seremonien. Og de første dagene blir man lett overumplet fordi et Bula ropes fra en butikk, en benk ved bussholdeplassen, fra taxi-sjåføren - men man lærer seg å returnere hilsenen med et smil. Ordet betyr "Life", og den mest direkte oversettingen vil vel være "Det står til liv?".

Det andre ordet er Vinaka - takk. Fiji-engelsk er nok en variant av engelsk og ikke av de verste (Prøv kreol-"engelsk" i Lousiana...), og man kommer langt med vanlig engelsk. Imidlertid er ikke alle formuleringene fra klassisk eller moderne engelsk litteratur like kjent, men de fleste unge kan alt om amerikansk pop-kultur. Så det er sjelden vanskelig å gjøre seg forstått :-)

Les mer om Fijian language her.

Opp og nedtur - og opp igjen

2009-08-23T17:34:00.000-07:00

* Oppslag på Korovou Eco-Resort, Fiji...sa dessverre mye om stedet.

- Vi har fått motortrøbbel på den ene katamaranene, og det har aldri skjedd før! Meldingen fra en av mannskapet på reservekatamaranene som henter oss, la oss kalle ham Pinokkio, er beklagende, men det er lite å gjøre med.

Avgangen fra Coralview til Korovou ble noe forsinket, selv her får åpenbart båter motortrøbbel. En annen, mindre, katamaran settes opp til å ta resten av ruta til den gule katamaranen som vanligvis går helt nord i arkipelet.

Dette innebærer en dag i sola, og det finnes verre ting å vente i. Fire timer forsinket blir vi fraktet til en mindre reservekatamaran, men vi har i det minste ikke vært ombord i et sånt eggeskall i fire timer. Et par jeg møter fra Dublin setter sjøbein selv til middag den kvelden, og håper det gir seg innen neste morra. Ulempen er selvsagt at her man blir man solbrent selv med sunblock (30), så det blir litt til at man sitter inne eller i skyggen og lar passaten kjøle oss.

Vukovou eco-resort som er neste stopp har et par fordeler. Blant annet en klar kontrast til Coralview, som viste hvor bra det kan gjøres. Stikkordet er at det godt kan være enkelt, uten at det dermed er skittent og i dårlig stand. I tillegg er stemningen her strengere, med oppslag som "Smile please!". Det er ikke betryggende, om man trenger oppslag av den typen, blinker alarmen min av typen "Storebror ser deg!". Stemningen bant personalet er også reservert, etter hyggelige og uformelle Coralview hvor det var mye latter og ekstremt lett å ha kontakt med vertskapet.

Jeg fant også reglene for de ansatte, oppslått både på lokal bai fiji og på engelsk. OK, ikke full, skitten, eller seint på jobb, men hold deg på plassen din til du får lov til å gå? Ikke snakk for mye? Og oppslagene med "Smile please!", får meg til å tenke lite vennlige tanker om Margrethe Munthe. Og enda mindre vennlige tanker om langt framskreden blårussinfeksjon i veggene.

Det mest irriterende er at tyskerne her synes det er et bra sted. Jeg liker ikke når nasjonale arketyper slår inn. Det er som å treffe en svenske som faktisk er kørka, en engelskmann med dårlge tenner som stinker te eller en svigermor som faktisk er stygg og ond.

Maten her er imidlertid hakket bedre enn på Coralview. Jeg har, som jeg pleier, pratet med kokken, som faktisk er utdannet kokk. Han var ivrig til å foreslå nye fotosteder rundt bukta vi er plassert i. Og fortelle om andre skandinaver som har vært her og gitt et godt inntrykk. Hyggelig.

Etter overnattingen møtte vi en lettskyet dag med frisk passat inn fra sjøen, noe som passer meg glimrende mens jeg satt i skyggen og skriver og venter på båten som skal ta meg videre til neste sted i arkipelet. Lettstekt og innsmurt med faktor tredve er det greit med en dag med litt mindre soleksponering etter den solstekende ettermiddagen dagen før.

Korovou er en av stedene langs denne øya som annonserer med svømming sammen med
Manta ray. Jeg prioriterte ikke dette, men de som gjorde det kalte det en storslått oppleving - mer stilig enn å jage hai på revene... Er dette et fett sted, eller hva?

Et dyrisk yreliv

2009-08-22T19:13:00.000-07:00

* Hegre på jakt

Naturlig (!) nok er det ikke mangel på liv i et område med rikelig vann, næring og varme. Og for dem som ikke liker yrende insekter, vil nok Fiji være plagsom: De er overalt, fra små hvite maur til en og annen kakkerlakk og noen schwære sommerfugler. Det farligste dyret her er myggen, som i visse tilfeller er bærer av dengue-feber. Mest plagsom, men kan være farlig, og kun mulig å verne seg mot med antimyggtiltak. Noe som innebærer myggnetting, antimyggmiddel og myggspray i mengder.

Men det er fuglene vi legger merke til. alt fra små kolibrier til større skarv, hegrer og fregattfugl. Enkle å kjenne igjen som regel, de har i basis samme design som fugler i europa, men av og til større, av og til mindre, og som regel med en helt annen fargekoloritt.

* Myna....

- Myna-ene ? Ja, de kan virkelig ødelegge et hjem totalt, sukker taxisjåføren. Han forteller at disse Myna - fuglene av stær-arten er overlat og plagsomme. En australier jeg møtte, kalte dem en pest og en plage (oversatt og noe moderert for språkbruk...). Og etter å ha observert dem en stund, noe som ikke kan unngås om man er utendørs her, blir man litt lei dem. De er nærgåede, nysgjerrige, masete og bråkete. De er frekkere enn noen fugletype jeg har sett (verre enn norsk skjære eller gråtrost), og om det ikke får til å stikke nebbet i maten din om du snur ryggen til et øyeblikk, kan de pent finne på å tigge som en hund. Dette inkluderer lydene, de er gode hermere. De klarer ikke å fjerne de intelligente glimtet i øya, ellers hadde nok store øyne og ynkelig hinking på en fot fungert bedre.

I en av de enklere hyttene i Kuata laget tre av dem hytta mi om til et prosjekt. Det inkluderte stadig mas, tigging og kjekkling, spesielt oppå bølgblikktaket over badet mitt - døgnet gjennom. Og siste dagen klarte de til og med å få løftet opp en flik, slik at en av dem kunne komme vandrende inn i hovedrommet fra badet. Med en positur som en eiendomsmegler som sjekker ut salgsoppdraget, var den omtrent like paff som meg når vi oppdaget hverandre. Den var ute to sekunder etter, og jeg begynte å lukke døra til badet når jeg gikk ut.

Man kan bli overrasket, også. En natt på vei tilbake til senga etter en lite luftetur, traff tærne mine noe hardt skallaktig. Som øyeblikket etter skjente rett i veggen før den fór i full fart mot badet. Omtrent da nådde responsen hue mitt og kom et klart, skarpt, overrasket og utvetydig "Huh?". Fram med lykta, og i lyset fra den kom en kvit krabbe...krabbende fram fra badet, før den skjente inn under senga. Helt greit egentlig, en krabbe klarer ikke å klatre opp i senga, og er langt unna farlig. Denne var dessverre også uspiselig, så jeg lå og hørte på at den proddet seg veggen rundt på jakt etter et hull den kunne krype ut av, noe som tok den tjue minutter. Ikke lenge etter starte hanene morrakonserten.

Hanene i Fiji mener at soloppgang kun har teoretisk interesse, har jeg en mistanke om . Når det har vært mørkt lenge nok, begynner de å gale. Noe som vil si at vi hører hanene fra rundt halv fire om morran til en stund etter at sola har stått opp - sånn i sekstida om morran.

De er ikke så ille som hanene på Tahiti, som jeg en natt for mange år siden kunne nyte i vekselbruk med de lokale kattene, hundene og grashoppene. Rytmisk vekselbruk, når bikkjene var ferdig med å bjeffe og gneldre til hverandre og folk som lusket seg fram i natta, startet kattene å slåss og denslags katter gjør, før gresshoppene spilte høylytt nattmatiné avsluttet av hanegal. Og så startet hundene igjen... Det eneste forutsigbare med den noe søvnløse natta, var at hanene før eller siden ville treffe riktig.

Fargekoloritt betegner hundene som flakker omkring. Det finnes sikkert noen renrasete i velmøblerte hjem, men den vanligste er blandings. Svært mange av dem minner om noe som Pirarro eller Larson kunne ha tegnet, riktignok... Resort-hunden her jeg er nå, set ut som noe en colli kunne gjort med en golden retriever og en fotskammel, kombinert med lynnet til den nervebikkjetypen som kalles "bacon frikassé" blant ikke-kjennere.

Hotellkatten ser mer normal ut, korthåret europeisk tabby som sannsynligvis er godt foret av hotellet. For som jaktmarker er resort-området relativt håpløst, vi kan høre hvor katta er etter varselkonserten myna-ene spiller opp etterhvert som hun går rundt mellom trærne.

Tror jeg. For det er aldri helt stille her, du hører dyrelivet hele tiden. Og man kan fint venne seg til det.

* Duene, sikkert god spise, og endel mindre enn europeiske varianter.

Ad noe helt annet, jeg har endret kommentarfunksjonen til bloggen, slik at det er enklere å legge igjen kommentarer og spørsmål. Som anti-spam-tiltak må man bekrefte innlegg, men det trengs ikke en e-postadresse lenger. Enjoy!

Øyhopping i Fijiarkipelet

2009-08-22T01:09:00.000-07:00

* Hytteanlegget i Coralview Resort, Fiji

- You like him? His name is Snoopy! Kokken Bill (d'ække kødd) slapper av i solen og forteller om Coralview. Helt nord i de vestlige øyrkipelet ligger et sett med overnattingsplasser med standard fra økonomi (backpacker) og oppover.

Hva standarden innebærer? Vel, NAF 2-stjerner, men med innlagt dass, og fullpensjon med tildels glimrende mat. Med andre ord glimrende for oss som synes ferie på femstjerner er nioe ordentlig stress. Helt greit i jobbsammenheng, sjølsagt, fordi slike hoteller gir fri tiil å jobbe.
Med andre ord, min lille hytte med hage og egen øyjungel har seng, vask, dass, dusj og et par skap. Ute er det solsenger i fleng, sol på himmelen og palmer og hav. Inkludert er kontinental frokost, lunsj og middag, samt kaffe/te klokka fire. Fiji er en republikk i british commonwealth, må vite.

Etter lunsj første dag viser det seg at folk her er som ellers: Har man pc - og kamera - kan man hjelpe med pc, mobiltelefon, fotoapparat, bildeoverføring, bildevisninger for de som jobber på resorten...en glimrende mulighet til å komme i kontakt med vertskapet, med andre ord.
Og av en eller annen grunn klarer jeg alltid å gjøre meg til venns med kokkene på de forskjellige stedene nedover øyarkipelet. De er sjølsagt alle kokker av den betryggende typen (=har fylde). Mulig det er derfor, jada :-)

Nå er det ikke vanskelig å komme i kontakt med vertskapet, vi som reiser på egen hånd er takknemlige kontakter for nysgjerrige og entusiastiske fijianere. Og vcvs, sjølsagt, parene som reiser her gir vi mest mulig tid tid til å sose rundt og være hjertens søte kjærestepar. Det skulle bare mangle.

* Snoopy...'nuff' said...

Snoopy viser seg forøvrig å tilhøre FFF - Freesbeenes Frigjøringsfront. Den bjeffer alt den klarer på de som forsøker å sende denne plata mellom seg, og forsøker av og til djervt å frigjøre freesbeen, for å rømme med den. Den reneste svart/hvite pimpernell, altså.

Alt skal prøves

2009-08-20T23:14:00.000-07:00

* Morrakaffen dagen etter en Kava-seremoni kan ha verre utsikter enn dette (Kuata, Fiji)

Den lokale festdrikken kalles Kava, og det kan både være seremoni og temmelig langt unna seremoniell når den drikks/nytes. Ganske lik nordmenns drikkevaner med hensyn til alkohol, altså.

En formell Kava-seremoni gjøres for eksempel ved gjesting til lokale landsbyer. I det lokale samfunnshuset samles høvdingen og stammens eldste (tror ikke det er helt bokstavelig, i den ene landsbyen var det medlemmer av dette rådet som var yngre enn..eh..meg...)

En talsmann hilser velkommen og deretter tilbys kava i en drikkebolle til den første "chiefen" blant gjestene, for turistgrupper velges disse stort sett frivillig. Deretter er det talsmannen sin tur, også han en frivillig (guiden vår fleipet om at vedkommende måtte være "eldre" i år men ung i sinn).

Etter at dette er gjort, hilser talsmannen for gjestegruppen landsbyen med noen hyggelige ord etter linjene om vennskap, respekt, gjestfrihet osb. Dette aksepteres av rådet med samtykkende lyder underveis, og et høylytt Bula! som aksept. Gjestene sitter bak sin chief og talsmann under seremonien. Etter dette sies noen ord på engelsk om landsbyen, før seremonien er over. Deretter kan de øvrige gjestene også få smake kava. Tidligere var dette kun forbeholdt menn, men denne delen av nyvinning har også blitt adoptert i Fiji, og kvinner kan delta i seremonien og rikke fra kava-en etterpå. Etter å ha møtt de voksne kvinnene her, er jeg ikke sikker på at det kan kalles import utenfra heller, det er et stolt folk uavhengig av kjønn. Påvirkning utenfra kan vel så mye være snakk om eksempelets makt.

Selve seremonielet med å drikke kava er identisk i alle høve (litt mer slaft etter noen drikkeboller, rifftignok..):
Den som er drikkemester byr på kava, gjesten aksepterer med et klapp (Hult klapp, det skal høres), tar bollen med begge hender og sier Bula! før drikken går ned i en vending. Mens den drikkes, klapper drikkemesteren tre ganger, og gjesten klapper tre ganger i respons/aksept etter at bollen er levert tilbake.

Kava lages av roten til en spesiell plante, som støtes i en morter til et pulver, enkelt å frakte og lagre. Pulveret puttes i et rent tøyklede, og deretter siles/eltesvanlig vann gjennom pulveret i et eget drikkekar. Drikken er en gråbrun sak, og smaken er svakt grønn, bitter og ellers ikke overvettes smakfull. Noen av turistene syntes bitterheten var vel kraftig, andre synes smaken er som fargen: De er ikke begeistret.

Den umiddelbare effekten er at kjeftamanget blir numment. Det er en bedøvende drikk, som lenka øverst fortelle mer om. Stoffene i drikken virker ellers å være helsesame nok, en antiseptisk effekt er nok viktig for europeere vokst opp med sterke sanitære vaner: Selv om drikkebollen deles er nok tryggheten god, om ikke helt sjukehus-standard.

Drikker man flere boller, er effekten først og fremst muskelavslappende, etterhvert blir man stadig mer sløv og døsen, og som en kopp før sengetid følges den av tung og god søvn. I en av pub-ene ble de av oss som hadde lakenskrekk sittende med personalet utover kvelden. De har ikke lov å nyte alkohol mens de er på stedene ute i øyarkipelet, noe som betyr at de drikker og deler kava med oss. Og vi skyller det ned med...annen drikke... Etterhvert sliter våre verter med å holde øynene åpne, mens vi som blander kan se fram til en ekstra tung natts søvn.

I følge en talsmann er effekten av alkohol og kava motsatt, noe jeg ikke tror er helt presist, men bildet kan egne seg generelt. Alkohol sløver først og fremst sjølkontrollen, mens kava er muskelbedøvende. Og kombinasjonen? Samme mann sa forøvrig at om de trengte å reparere etter en sterk runde kava-drikking, så gjorde et par øl nytten.

Kava drikkes under forskjellig navn i Stillehavsregionen fra Samoa, Tonga og Fiji til Hawaii. Jeg gleder meg til å se hvordan dette arter seg i disse øystatene.

Statistikk, noen?

2009-08-20T05:04:00.000-07:00

* Soloppgang over Coralview, Vasava, Fiji

- Da kjenne du kanskje ho mamma?
Noen, som er flinkere i statistikk enn meg, kan få regne ut denne sannsynligheten: Etter tre uker på reise uttafor Europa uten å snakket med en norsking, så møter jeg to. Begge fra Molde kommune, der foreldrene mine bor og jeg tråkket ned mine barneskolesko. Og den ene datteren til min gamle...eh, min daværende norsklærer i niende klasse på Vågsetra Ungdomsskole. Hvor sannsynlig er det?

Forøvrig et veldig hyggelig par, ute på et halv års reise mellom studier og jobb, han doktor.ing, hun biolog fra NTNU. En solrik formiddag går med til prat om å reise og hva som skjer heime i kongeriket.

Men hjelp meg den sannsynligheten, noen...

Av alle dager måtte det være den trettende

2009-08-13T11:46:00.000-07:00

* Frekkas uten fuglehjerne

Datolinjen er en abstraksjonsøving, og jeg har i tillegg fått den koplet til den trettende. I den grad at fredag den trettende ble kjørt to ganger sist gang jeg krysset linja.

Reisen fra LA denne gangen var seint tirsdag kveld, og etter 10,5 time landet vi i Fiji i femtida torsdag morra. I Oslo-tid er dette fra halv ni onsdag morra, til klokka sju onsdag kveld. Jeg har altså gått fra å ligge ni timer etter 11 timer foran på bare ti timer... Men jeg har levert tilbake dagen jeg fikk to ganger, mot å gi fra meg den 12.8.2009. Men det innebærer at jeg altså starter med torsdag den trettende i Fiji.

Det interessante er at forrige gang jeg krysset datolinja, på vei fra Auckland til Tahiti, så innebar det at jeg fikk fredag den trettende to ganger. Flyet fra Auckland gikk om kvelden fredag den trettende i 2001, og vi landet på Tahiti om morgenen fredag den trettende. Det er godt jeg ikke opplever fredag trettende som spesielt kjipe (det er tross alt fredag, det er som regel en toppers dag). Men så er jeg ikke tempelridder heller.

* Tøffing med toppdusk

En kommentar til fuglebildene. Den øverste mattjuven er overalt her, og de er frekke som få, og flakser nær mat og annet interessant konstant. Smarte er de også, jeg observerte en som glefset i seg smør fra en porsjonspakke. Etterpå var nebbet fullt av smør, men det gjør ingenting: Den hoppet bort til en serviett og tørket av nebbet... Det er slik som gjør "fuglehjerne" meningsløst.

Lokalbefolkningen kaller den Peré, hva fyren med toppdusk heter har jeg ikke funnet ut av ennå.

Og så var vi halvveis. Nå: Fiji

2009-08-12T13:21:00.000-07:00

* Mitt mobilkontor hos Smugglers Cove, Fiji.

Så er jeg halveis rundt i denne omgangen, i morges landet jeg med et halvfullt 747 fra Air Pacific i Nadi/Nandi, Fiji. For en gangs skyld sov jeg gjennom store deler av turen, delvis fordi jeg hadde lagt opp til det. Og delvis fordi flyet var gammalt (men tatt over fra Quantas, og da er jeg forholdsvis trygg) med et underholdningssystem som for monkey-class var begrenset. For å si det sånn, søppelanimasjonen "Monsters vs. Aliens" var det mest interessante. Men godt sov man.

Så tidlig er jeg kommet til Fiji at jeg ikke har fått hotellrommet hos Smugglers Cove ennå, men det er frokost og internett her, og en sval bris fra det sørlige Stillehav gjør frokosten og morrakaffen helt ålreit, for å si det pent.

Fiji har så langt (noen timer, bare) gitt et positivt inntrykk. Folkene her er ekstremt blide, og til tider er de hjertelig hyggelige. Om det ikke slår inn en grad eller ti med britisk høflig reservasjon, da. Dagen skal brukes til å akklimatiseres, gjøre ferdig et par jobbsaker og pakke om til de neste dagene med øyhopping. Så oppdateringene her blir nok temmelig sporadisk den neste uka :-)

Beste stedet å vente på fly i LA

2009-08-11T16:39:00.000-07:00

* Utsikt til hektisk flyplass fra Lounge'n.

Det er noen timer til flyet går, og jeg ville vanligvis vært ute for å tyne litt ekstra av byen før jeg drar. Men, dette er Los Angeles, og alt tar tid og er kavsomt i LA. Og med ti timer flytur foran deg, er det siste du ønsker å være god og varm etter en dag rundt i byområdet i tredve grader sommervarme før du tar plass i flykabinen. Så kursen settes til flyplassen ganske mange timer før avgang, med håp om at det kan ordne seg med en krok et sted med strøm og trådløst nett, og med kaffe tilgjengelig. Litt jobbing kommer alltid godt med.

Det jeg finner er reLAX Lounge. Etter noen år på farten er jeg ikke fremmed for fordelene med forretningsloungene som følger enkelte billetter, med ulempen er at de kan variere sterkt i kvalitet. Den verste her i sambandsstatene er Star Alliance og deres lounge hos Tacoma Airport, Seattle. Mens Lounge'n deres i København er...glimrende.

Billetten min denne gangen inneholder ikke denne fordelen, men fra 10 dollar er det tilgang til en stor, luftig og lys lounge med utsikt til taksefeltet på to sider. Trådløst nett, strøm og kaffe er tilgjengelig, sammen med kalde drikker og snacks. ReLAX er rett innenfor restaurantområdet i terminalen, og det er lov å handle seg alt fra drittburger fra McD til real Sushi og ta med inn i lounge'n. Det er også mulig å ta med seg bagasje mens man venter på sjekk-inn, og det er mulig å komme tilbake til loungen etter at bagasjen er sjekket inn.

Behagelige seter gjør det hele glimrende, det eneste som er litt plagsomt, er snorkingen fra enkelte medpassasjerer som dormer i sola. Eller en bunke skotske pappagutter, som gjør som denslags dill gjør overalt: Støyer og tar opp plass som kunne vært brukt til noe viktig. Mens de snakker om siste tur til Las Vegas, neste tur til Las Vegas, store vinnerpotter og damer de *nesten* fikk. Soss i alle land, dere er alle like patetiske, er min konklusjon.

Men ReLAX Lounge anbefales, og jeg vil tro at forretningsreisende til LA får mye for pengene med en rimelig flybillett og noen timer i denne loungen. Min flytur er fire tidssoner på vei hit. Det tror jeg blir ordentlig bra, kanskje jeg får tatt meg noen fridager også, mens jeg er på de kanter. Selv om jeg er skikkelig dårlig til å feriere, dessverre.

En by i byen - eller en forstad - eller en bydel

2009-08-10T21:31:00.000-07:00

* Fant denne kolonihagen i nabolaget...det er alltid noe som overrasker her.

Av og til er det vanskelig å bruke vanlige ord når det kommer til fenonemer i sambandsstatene. Slik er det med Torrance, California, som ligger sørvest for downtown Los Angeles. Rettere sagt, det som kalles downtown. Mye av det mest turist-interessante ligger lenger nord, som i området rundt Hollywood. LA er mer en ansamling av byer eller bydelsaktige ansamlinger av boliger og næringsvirksomheter, gjennomskåret av et enormt veisystem. Man reiser hit fordi man er i transitt, jeg overnattet i en annen utkant øst her forrige natta på vei til San Diego.

Torrance er et sted som er litt preget av nedgangstidene - og at de er over. En nokså pen bydel, med utpreget blandingsinnboere. Mange av næringsvirksomhetene rundt her annonserer med nye eiere, og andelen rimelig gode og moderne biler er høy. Ryddig er det også, med gode grøntområder og bygg som sjelden går over to etasjer. Opphavlig ser det ut til at innbyggerne kommer fra hele Asia, og delvis fra Afrika. Innslaget av latino er defintivt til stede. Og selvsagt bleikrosa av europeisk opphav. Men her innebærer denne blandingen muligheter for nærings- og samfunnsutvikling. Det er godt å tenke på, etter at debatten i Norge har rotet seg inn i en blindgate av småproblemer blåst opp til overproporsjoner. Og er temmelig sur.

Etter å ha sett hvordan sambandsstatene sliter med trange tider, er det egentlig optimistisk og trivelig her. Forskjellen fra tidligere år i sambandsstatene i de andre stedene jeg har vært, er at det har vært langt flere tomme butikkvinduer, og at servicen i butikker og restauranter nærmer seg det parodiske. Eller hva skal man si til at en til to ansatte står i døråpningen og hilser deg velkommen. OG de takker for besøket når du går, selv om du ikke handler noe. Men lyspunktene er mange, og Presidenten avsluttet nedgangstidene i en tale for ei uke tilbake, rundt to måneder etter at bånnen nåddes i kongeriket der heime.

I dag leverte jeg også PT Cruiseren tilbake, med 3200 utkjørte miles på meteret. Det slo den gamle rekorden fra 2001 med 600 miles, men da var man også to sjåfører. Og hadde bare ti dager. Til gjengjeld rakk vi seks delstater, mens jeg bare har fått med meg fire på denne. Så nå må det finnes tid og høve til å kjøre midtvesten på langs. Som det meste annet, det har jeg ikke gjort før, så det fikser jeg.

Og nå, setter jeg kursen over Stillehavet. Som er et vennlig hav med en dyp stemme (resonnansen fra de største dypene og de lengste strekkene med hav, innbiller jeg meg). I motsetning til kjente nord-atlanteren som sender småpratet sitt med golf-strømmen opp til våre kyster. Det kan bety litt mindre hyppige oppdateringer på disse sidene, siden internett er litt mer krøkkete å få tilgang til enn her. Vi får se. CU L8TR.

Mission Accomplished - San Diego etter 3000

2009-08-10T08:18:00.000-07:00

* Sentrm av San Diego

Så nådde man det delmålet, San Diego, helt sør i California, siste by før den meksikanske grensen (drøyt to metriske mil ). Jeg har kjørt ned hele vestkysten, og lagt til Oregon og Idaho til lista over stater jeg har besøkt. Nå har jeg bare midtvesten igjen, og det er overkommelig. Og så Hawaii og Alaska, som har litt lenger leveringstid.

Jeg har ikke kjørt straka vegen fra Seattle, som de som har lest denne bloggen underveis har sett, men jeg noterer drøyt 3000 miles/4800 kilometer på måleren. Det hjelper å være glad i å reise med bil...og sambandsstatene er klar for den slags :-)

San Diego er en solbrent og varm by med en nydelig havn. Mye turister, naturlig nok, og de korteste kvartalene jeg har sett i en større by i sambandsstatene. De minner litt om europeiske, faktisk. Er heller ikke helt sikker på hva de egentlig synes om fotgjengere, enkelte vel trafikkerte sentrumsgater har fotgjengerfelt. Uten lysregulering. Velvel.

Geek-fakta: USS Midway ligger som flytende fly-museum i havna. Dette skipet var standard som plastmodell av hangarskip i US Navy på 70- og 80-tallet, oppkalt etter slaget ved Midway som snudde Stillehavskrigen sommeren 1942. En slags Stalingrad til havs, med andre ord.

Nå settes kursen mot LA, hvor jeg skal levere inn PTC-en og forberede neste etappe.

En varm dag i tørt land

2009-08-09T19:33:00.000-07:00

- Oh, your poor little thing! Det er noe med folket her borte, liten er vel ikke det jeg oftest assosieres med (men det finnes tilfeller...). Men nå er omsorgen fra motellverten av matrone-typen basert på at jeg har vært oppe i nord i varmebølgen nylig. Og der har de ikke luftkondisjonering...stakkars lille meg, altså...

Dagen startet i King City, California, hyggelig og solbrent oase i en tørr slette lags Highway 101. Jeg ville skifte over til innlandet og se de sørlige delene av Sierraen og tok veien via Coalinga, California. Målet var i og for seg å komme seg rundt LA sørover, siden jeg ikke gidder for mange dager der. Og Interstate 5 er mitt veivalg for et par dager framover.

Å reise gjennom sør-california etter å ha kjørt gjennom grønne og skogrike stater som Washington og Oregon, er en fenomenal overgang. Det er tørke her, noe som ikke er uvanlig, men det er ekstremvær for perioden også her. Det vil si kaldere og tørrere. De er ikke begeistret lokalt.

Området er preget av følgene av Dust Bowl - katastrofen . Feilslått landbruks- og miljøpolitikk i midtvesten endret næringsforhold og demografi (befolkningssammensetting) for alltid i sambandsstatene. Mange fra de sentrale delstatene flyttet ut til California, de verste delene. (Jada, les mer i John Steinbeck, East of Eden). Nå er det litt fascinerende å farte gjennom et område i 120 km/t - 70 miles/t når det er så tørt og varmt. Det er som å kjøre i flere gigantiske hårfønerne. Og igjen så dukker de små skypumpene opp, i dag så jeg det lett surrealistiske i å se en skypumpe dele seg i to og danse i hver sin retning over tørre jorder.

Dagens mater: En tjukk soppstuing med hummerbase servert til en australsk krydret biff hos Outback. Nyyyydelige greier.

Trivelig, men litt typisk i Sacramento

2009-08-08T10:17:00.000-07:00

Det skal litt til, men denne gangen traff jeg litt feil på en motorvei og havnet langt nede Napa Valley, men heldigvis innen jeg fant overnatting ikke mer enn en drøy time unna Sacramento, California.

Denne byen ligger i landskapet av typen "flatt-flatt-flatt-noen skyskrapere-flatt-flatt-flatt". En koselig by, viste det seg, med gode muligheter for å gå, for å sykle, og med trikker og busser (på gass). En egen gamleby viste seg å være litt vel mye underholdningspark av plastikk-typen (som DisneyWorld eller Aker Brygge), men noen detaljer som er perler.

Geeks, jeg på vei til Sillicon Valley, og har drukket kaffe i Cupertino :-)