Tilbake på riktig spor: NSU+StL= NSO fra 2010

Torsdag kveld vedtok Landsmøtet til Studentenes Landsforbund sammenslåing med Norsk Studentunion til det som sannsynligvis blir hetende Norsk Studentorganisasjon - en "Historisk studentmobilisering". Norsk Studentunion vedtok sammenslåingen på sitt Landsting forrige lørdag. 

Jeg gratulerer noe så grassalt og innmari med vedtakene, som er overmodent, men fortjent. Endelig ble mulighetene i én felles organisasjon satt i høgsetet, mens de utfordringene som er og som vil komme er plassert der de hører hjemme: For å løses av en samlet studentorganisasjon, en etter en.

Det er sikkert på tide å skrive mer om prosessene, forhandlingene, snodigheter og snurrigheter som har ført fram til dette. Det får komme i bredden seinere, i denne bloggposten henter jeg noe fra arkivet. Til femårsjubileet for StL i 2001 ble det laget et festskrift til Landsmøtet på Gjøvik, hvor flere av veteranene fra nittitallet skrev om forskjellige sider av oppkjøring, samkjøring og gjennomføring av Studentenes Landsforbundet.

Mitt bidrag omhandler de tidlige årene, som for min del startet i Trondheim i 1991, hvor studentene ved Universitetet forfattet "Motmelding nr. 1" til Statsråd Gudmund Hernes sin Stortingsmelding om høyere utdanning. Den startet en helt nødvendig endring og omveltning i høgere utdanning. Endringer som ennå ikke i dag er ført til ende, og hvor en bedre studentorganisering bare er en del som har tatt sin tid. 

Jeg for min del var året etter tillitsvalgt i DHL, seinere organisatorisk nestleder på landsplan. Etter dette fulgte fire år i sekretariatet i NSU, før jeg avsluttet som NSU-tillitsvalgt og møteleder for Landsstyre og Landsting fra 1999 til 2002. Jeg ble spurt om å bidra til dette festskriftet våren 2001, og skulle skrive om tilløpet. Her følger mitt bidrag:

"Forhistorien…et dokument på en kopimaskin

Gudmund Hernes sin kongstanke om en omfattende reform og samkjøring av norsk høgere utdanning hadde ikke studentene sitt tillitsmannssystem i tankene. Men etter en NOU i 1988 (Norsk offentlig utredning) og en stortingsmelding i 1991, var det i 1992 klart for å tenke nye tanker om studentorganisasjonene. Vel, nye var de egentlig ikke; men en ytre fiende er en sikker vei til indre samling.

Noen vil vel si at Gudmund Hernes i det store og hele ikke brydde seg om verken studenter, forelesere eller andre innsatte og ansatte i kongeriket sine utdanningsinstitusjoner. For de som måtte gi avkall på noe av sin makt og innflytelse, er dette en naturlig reaksjon. For studentene ledet det fram til en nødvendig opprydding og konsolidering, som ennå ikke er ferdig. For vi som var med, kan årene huskes fordi det var gøy, spennende og mye gammalt ble hevet ut – heldigvis.

Flere av de gamle i studentpolitikken ville gjerne ha fadderskapet til den nye samkjørte organisasjonen StL, slik som for eksempel nestlederen i LO, de fleste ledere og nestledere fra 1989 osv. Men den aktive hendelsen som startet balletten, var ett gjenglemt strateginotat i en kopimaskin. Dokumentet skulle til sentralstyret i Distriktshøgskolestudentenes Landsforbund (DHL). Som den yngste, men største av høgskoleorganisasjonene hadde de den rette kombinasjonen av mangel på tradisjoner, og abnorm selvtillit til å sette i gang en utredning om en stor studentorganisasjon for alle studenter. ”En krigserklæring!” var den sterkeste responsen fra enkelte i de andre organisasjonene, og dette ble repetert, om enn svakere ett år seinere når utredninga ble sendt ut til DHL sitt Landsmøte (Landsmøtet 1993, forf. anm.). Som slike utredninger skal, ble den kritisert for sine svake sider, og sablet for sin mangel av forankring i organisasjonene. Men konklusjonen ble vedtatt; følere skulle sendes ut og samtaler settes i gang.  Også i organisasjonen Norsk Elevsamskipnad for Teknisk Studerende (NETS), ingeniørstudentenes organisasjon, ble saken debattert. Men skikkelig fart ble det først høsten 1993, når en nasjonal konferanse; ”Studentenes Omorganiseringskonferanse”, ble gjennomført i Oslo. Etter heftige debatter, ble det en slags enighet om å komme seg litt videre. I starten var ”alle” med, men ett team av DHL, NETS, LNS (Landslaget for norske sykepleierstudenter) og LNL (Landslaget for Norske Lærerstudenter) kom lengst før LNL hoppa av i svingen.

Den første runden med forhandlinger gikk mildest talt kjelkete; og selv med store mengder dokumenter og høringsrunder, gikk kulturene ikke helt sammen, og organisasjonene strittet i mot. Landsmøtene i 1995 konkluderte med at det skulle forhandles ett år til, etter kritiske merknader til svake sider og nedsabling av den lokale forankringen. Midt i dette fant DHL det opportunt å skifte navn til HSL – Høgskolestudentenes Landsforbund. I 1995 var de tross alt 25 år og kunne skifte navn som de ville. Akkurat populært var det ikke, men navneskiftet ble vedtatt. HSL ble ett år gammel, for året etter kom en så langt i forhandlingene til at et framlegg kunne sendes alle tre organisasjoner – og de fikk sin tilslutning i alle tre landsmøter.  H’en forsvant og Studentenes Landsforbund så dagens lys på et eget Stiftelsesting i mai 1996. StL kunne tre fram på arenaen som en orntli’ studentorganisasjon."

Den som vil ha mer av hva som ble skrevet i dette heftet, kan henvende seg til meg for informasjon om redaktøren av skriftet - jeg synes det ikke er riktig å publisere dette uten samtykke av mine medforfattere eller av ham. Det er også mulig Studentenes Landsforbund har dette i sine arkiver, for den som vil spørre der.

Hva jeg føler etter dette vedtaket? Vi parafraser: Endelig, endelig, endelig... :-)