Dag-Rune sin bloggstad

* Heathrow Terminal 5 - ute og inne.... Flyplassen verden elsker å hate - det var jo en måte å omtale V erdens verste flyplass . Som om det er en midlertidig motegreie. Men det finnes verre flyplasser enn Heathrow, men ikke så veldig. Og de er upop fordi de faktisk gjør reisen til en ekstra belastning for dem de er laget for. Flyplasser er ikke noe man bør trakte etter å være på, men det finnes unntak. Nå nettopp fikk jeg høve til å sammenligne Chiang i Singapore med Bangkok International og Hong Kong International. Chiang i Singapore har toppet lista over å være den aller beste flyplassen i verden, også min. Nye Hong Kong International (fra 1998) har lagt seg i hælene. Og la meg si det sånn: Hadde Hong Kong hatt enklere tilgang til laptop-strøm og en skikkelig lounge for tilfeldige reisende, så hadde den vært suveren. Men der Chiang fortsatt virker litt gammel, er Hong Kong Int. hypermoderne, med gode øvrige fasiliteter. Spesielt flytogtjenesten , som er hypereffektiv og bra, med veld

* Idyllisk i våtmarksparken i Hong Kong - se neste bilde nederst for bakgrunnen veien rundt. Med nærmere femti anbefalte steder å besøke, i tillegg til shopping, byvandring, restauranter og så bortetter, må det knallarde prioriteringer til. I dag fant jeg ut at jeg ville se noe annet enn asfalt, og dro til Hong Kong Wetlands , en park lagt til rette i et våtmarksområde vernet etter Ramsar-konvensjonen. Fantastisk sted, med en helt riktig blanding av pedagogikk og natur. Selv om det i større og mindre grad er blokker, bygninger og smog rundt om på alle kanter. Men den gode blandingen av ulike leveforhold som en våtmark er, kom godt fram. Oppsiden er at det er steder å se og besøke selv etter ei uke i Hong Kong. Og jeg gleder meg til at sjansen til det skal by seg. Forøvrig har Cathay Pacific passert Air New Zealand som det nest beste flyselskapet jeg veit om. Fortsatt troner Thai på toppen, men service og innstilling til folka hos CP er neimen ikke langt unna.

* Utsikt fra hotellrommet - endelig kom sola, men det kommer til å bli hett her i dag. Med (minst) sju millioner innbyggere og ikke så reint få besøkende er Hong Kong fullt av folk, som går i forskjellige typer køer hele tiden. Dette går stort sett bra, ihvertfall for oss som har gode sko og er høyere enn snittet. Imidlertid er det snodigheter, for eksempel den hårfine grensen mellom høflighet og idioti. For eksempel er det riktig å stoppe for eldre og damer om det er trangt et sted, men nøler du - eller dem - et brøkdels sekund for mye, flommer en annen kø, gjerne i feil retning inn i tomrommet. Av en eller annen grunn er det likevel ikke store problemet for meg, siden jeg kommer fram i tett befolkning om jeg vil. En interessant detalj er at europeere gjerne advares mot at ditt personlige rom i asia alltid er mindre enn i europa, og nordmenn av lundteigen-typen *) vil altså mistrives vanvittig. Men jeg synes ikke Hong Kong er særlig ille, det er mer romslig her enn New York og Bangkok

* Utsikten fra hotellrommet mot Victoria-bukta og Hong Kong-øya i bakgrunnen. Når jeg skulle velge sted å bo i Hong Kong, jaktet jeg med hensikt etter noe i Kowloon  , eller fastlandssiden av Hong Kong-området som i sin tid ble leid av Storbritannia. Selve øya Hong Kong ligger sør for Victoria-bukta. Grunnen var at tipsene jeg har fått forteller om en dyr og mindre spennende del av byen er den som ligger på øya, mens landssiden er mer preget av moderlandet. Kowloon er nå en liten del av det forholdsvis store, men tettbefolka området som utgjør den særskilte adminstrative regionen Hong Kong. Dette er også den minst europeiske delen av Hong Kong, noe jeg ser som en fordel for å starte å bli bedre kjent med Kina. Jeg var heldig og fant et hotell mellom Mong Kok og Olympic-metro-stasjonene. Det viste seg å være lurt, fordi den aller enkleste måten å komme seg rundt til de forskjellige bydelene i Hong Kong er via Metroen.  Metroen her er svært velorganisert, godt merket og med suveren infor

* Kvegland, her på grensa mellom delstatene Queensland og New South Wales, omtrent to timer sørvest av Brisbane - ei uke seinere herjes dette området av "bush-fires". Det er Angus cattle -biff  som gjelder, og Australia bygger en industri rundt kjøttet fra dette skotske feet, spesielt populært i nord-amerika. Og for en som liker en god biff i ny og ne, er Angus blant de bedre kjøttypene. Også fordi de ofte blir til svært gode hamburgere. Og her kommer både en nedtur og en opptur. Angusbiffer selv på relativt gode (=dyre, med opplærte servitører, med biff som spesiale..) restauranter har vært en kjip oppleving. Det er tørt, og smakløst...slik at man lurer på åssen det er mulig. Men for en gangs skyld er McCafe, en australvariant av McDonalds*), verdt et besøk. Jeg stakk innom fordi å se om kaffebaren deres, som de utvider med en god konditori-avdeling, kunne være bedre enn Starbucks. Jepp, skikkelig kaffe, og gratis Internett. En Angus-burger-kampanje fristet meg til å prøve,

* Melbourne er en av verdens mest trikketette byer - og har både klassisk og samtidsarkitektur å vise fram. Villgjengere, trikker og god mat og drikke. Melbourne ble aldri hovedstad i forbundsstaten Australia, men den spiller likevel en sentral rolle som den nest største byen. Når man kommer ned til kystbyen, har den på nordamerikansk vis et sentralt område med høybygg og skyskrapere som en øy i et hav av lavere bygg. Og et nett av omkjøringveier, motorveier, bomveier og dets like.   Med fire millioner innbyggere i metro-området sier det seg at dette er en by som det tar sin tid å komme seg inn og ut av. Men Melbourne har et fungerende trikke- og kollektivnett. Det har flere fordeler, spesielt om man kommer med bil og ikke har egen kartleser: Vi faller tilbake til den klassiske IFR *)-orienteringen, og finner oss en trikkelinje og følger den sånn cirka i retning av bykjernen. Der Sydney kveles i biltrafikk og beslutningsvegring for å få plass en kollektivløsning, er det enkelt å komme

* Det føderale Parlamentsbygget i Canberra er unikt, vakkert og flott. Det er ikke å legge skjul på at ingen australier jeg har møtt har snakket varmt om hovedstaden Canberra  i forbundsstaten Australia. Jeg har ikke lagt skjul på at det er dit jeg var på vei når jeg har snakket med lokabefolkningen her, og stort sett fått nøytrale miner tilbake. Et par ganger har det utviklet seg til et oppgitt grin.  Canberra er en av de konstruerte hovedstadene i verden, valgt, utformet og bygd fordi de største rivalene til å få hovedstaden bare kunne enes om én ting: Den andre byen skulle ikke bli hovedstad. Så Sydney og Melbourne laget et føderalt spesialområde midt mellom byene, og anla Canberra som hovedstad for forbundsstaten. Det meste ligger i delstaten New South Wales, hvor Sydney er hovedstad, mens Melbourne ligger i sør i delstaten Victoria. Kjøredistansen er lenger til Melbourne, fordi det ligger et enormt naturreservat som veien til Melbourne er lagt i ring rundt. Som designet by er Canb

* Repeterende reklame langs motorveien i Australia... Dette bildet er tatt rett sørvest for Brisbane , på vei sørover etter å ha rundet byen, og på vei inn i New England og indre motorvei til Sydney. Nordover fra Sydney valgte jeg ytre motorvei (Pacific Hwy), og denne reklamen har dukket opp med jevne mellomrom. Første gang tenkte jeg det måtte være en feil, etterhvert fikk jeg litt hetta. For hva var bakgrunnen for å velge motorveien for å selge denne type hjelpemidler? Jeg mener, hvor bekymret skal man være om noen kjører litt rart etter motorveien? Og bekymringen er med god grunn, de kjører som svin her... Noe som fører til at det andre oppsiktsvekkende langs veiene er offentlige kampanjer mot råkjøing, fyllekjøring og kjøring uten bilbelte. Meldinger av typen "Rest or R.I.P.", "Rest, Revive, Survive", eller "Speeding. No one things big of you" ledsaget av en vakker blondine med et vitende, oppgitt uttrykk *) som viser det internasjonale tegnet for &quo

* Innerst i Darling Harbour, Sydney - unektelig deilig med litt godvær. Å skaffe hotell etter en tanke om at nyerenoverte byområder basert på gammal industri er lurt har jeg gjort noen ganger. Denne gangen havnet jeg i Darling Harbour, inne i bukta vest for Sydney Bridge, et mesterverk av ingeniørkunst. Nede ved bukta ligger en mektig kunstpark, en kinesisk hage, og diverse kongressenter, Imax, det nasjonale maritime museet og Sydney Akvarium. De har også en seksjon lik Aker Brygge i Oslo, altså et område med restauranter og små sjoppesteder like kos som en gravplass og like intim som en parkeringsplass. Legg til at mat og drikke er dyr og ikke spesielt god, så er dette et strøk hvor visse typer liker å se og bli sett.  Det beste er at Holiday Inn Darling Harbour ligger ved Chinatown, Sydney , som er et strøk rundt det som kalles Haymarket, og sentrert rundt Dixon Street og med en god del aktivitet i bymarkedene som Paddy's Market. Det innebærer også god og billig mat rett rundt hj

* Grønt, vakkert, dramatisk... Det er fortsatt noe av det tristeste jeg veit. Å dra fra New Zealand er noe som merkes i det flyet skyves ut fra terminalbrua. Men til tross for at jeg nå har vært der fire ganger, og både helt nord, helt sør, langt vest og helt øst og har kjørt øyene på langs, er det beste med å forlate kiwi-land å se fram til neste besøk. Og starte å tenke og lage lista over hva som skal ses og gjøres da.  Antipode b etegner noe som er diametralt motsatt på kloden, og det sære er at man faktisk skal kunne like et land som ligger så p*****s langt unna så godt. Det kan være folket. Eller maten. Eller drikken. Eller stemningen . Eller landskapet. Hvor enkelt det er å reise. Eller bo en stund. Og jo, kulturen? Definitivt naturen.  En bekjent spurte en gang hvorfor New Zealand spilte en så stor rolle for en som er så glad i å reise som meg. Jeg tror det koker ned til trivsel. Jeg har sjelden behov for å dra tilbake til alle de stedene jeg har reist til, av den enkle grunn at

* Milford Sound, krus-båtterminalen til høyre. Milford Sound er fjorden guden lagde når han hadde perfeksjonert fjordbyggeteknikken sin. Slik ble Fiordland i Aotearoa   (Land of the long, white cloud, som maoriene kaller New Zealand) ble gravd ut av en maori-gud, og han startet i sør. Når han var kommet nord til Milford Sound, var han klar for et absolutt mesterverk.   La oss ta det med det samme: For den som er hekta på fjell og fjord og hipp-hurra, vil få like mye og mer igjen i Geiranger, Nærøyfjorden eller innerst i Sognefjorden der nord. Men turen langs veien ned til Milford Sound er en oppleving av de sjeldne. Og sjølsagt, det er skrekkelig unge fjell her i forhold til den norske kysten. For den som vil se hvordan fjell og fjord i Norge så ut da de var unge. Naturen er uvanlig, sterk, urovekkende vakker, til tider spennende (rundt 20 kilometer av veien har stoppforbud pga. fare for snøras), og det er natur og fugleliv ulikt det meste. Selve Milford Sound har et motell, et hotel