Dag-Rune sin bloggstad

* Inngangen til besøkssenteret i Waitangi Waitangi er stedet hvor Maori-høvdingene i New Zealand inngikk en avtale med Storbritannia. som dannet opptakten til den moderne staten New Zealand. Treaty of Waitangi skulle garantere gjensidighet i forholdet mellom europeere og urbefolkningen. Delvis ble det en gjensidig pyrrhos-seier, britene fikk ikke en ny koloni, og la kimen til framtidige problemer på grunn av forskjellige versjoner og tolkinger av avtalen. Maoriene ble en minoritet i et land som artet seg som koloni med herrer og undertrykte. Selv det uavhengige New Zealand er et land i det britiske samveldet, med Dronningens portrett på mynter og sedler, og med unionsmerket til Storbritannia (Union Jack-kombinasjonen av det engelske, skotske og irske flagget) øverst mot stangen i New Zealands flagg. Kanskje derfor er Waitangi, en odde ved en elv i Nordland på nordøya i New Zealand et mollstemt sted. En stele viser avtalen skrevet i maori, og en portal viser urbefolkningen kunst

* Inngangen til besøkssenteret i Waitangi Waitangi er stedet hvor Maori-høvdingene i New Zealand inngikk en avtale med Storbritannia. som dannet opptakten til den moderne staten New Zealand. Treaty of Waitangi skulle garantere gjensidighet i forholdet mellom europeere og urbefolkningen. Delvis ble det en gjensidig pyrrhos-seier, britene fikk ikke en ny koloni, og la kimen til framtidige problemer på grunn av forskjellige versjoner og tolkinger av avtalen. Maoriene ble en minoritet i et land som artet seg som koloni med herrer og undertrykte. Selv det uavhengige New Zealand er et land i det britiske samveldet, med Dronningens portrett på mynter og sedler, og med unionsmerket til Storbritannia (Union Jack-kombinasjonen av det engelske, skotske og irske flagget) øverst mot stangen i New Zealands flagg. Kanskje derfor er Waitangi, en odde ved en elv i Nordland på nordøya i New Zealand et mollstemt sted. En stele viser avtalen skrevet i maori, og en portal viser urbefolkningen kunst og mark

* Fra Auckland, Queen Street. Når det gjelder informasjon og tilrettelegging er kiwiene sjelden flinke. Allerede ved ankomst ligger kart og reisetips klare i gode, tjukke hefter - som faktisk ikke bare er reklame, men som inneholder nyttig informasjon. Som immigrasjonsregler, alternativer og pris for å komme seg fra flyplass til nærmeste by, hvordan kjøre bil (spesialreglene, som rundkjøring og vikepliktsregler...). Her er en av de mer populære stedene - Gotta Love NZ . Det er lett å reise rundt her. Og verdt det. Gleder meg.

Har man reist til en øystat, er det vanlig at de er strenge i vern av øyas bio-miljø. Vi ser det enklest i Europa når vi drar til England, Skottland, Irland, eller til Island. Men reglene er relativt milde, og veldig tillitsbaserte. I Stillehavet drar de dette opp noen hakk, Australia er strenge, Fiji er strengere og New Zealand er ultra-strengt. En side er at det ike er lov å ta med noen type mat inn i landet, og i det man forlater flyet aner man en svak duft av desinfeksjonsmidler som sprayes over utgangen ved ankomst. Gjennom korridorene til bagasjehentingen står toll-betjenter og stopper folk og intervjuer dem om de har lest og utfyllt ankomstkortet til NZ. Reglene er strenge. Og innimellom står det spesielle avfallspann hvor man kan kvitte seg med alt man måtte ha av mat og biologisk materiale. Våren har kommet til vakre New Zealand :-) Dette kortet, som ligner ankomstkort verden rundt, inkludert det sambandsstatene har. Men der sambandsstatene vil stoppe ODC-s og terrorister, vi

* Der Fiji startet - ungene har skoleferie, og bak ser vi odden der de første Fijianerne gikk i land, og ser den første giganten ligge på rygg. Lokalbefolkningen rundt Nadi Bay er lokalpatrioter, og skryter fælt av det gode været som de, i motsetning til hovedstaden Suva på østkysten, har masse av. En annen grunn er at odden nord for Nadi Bay også er der de første Fijianerne etablerte bosetninger - for 3500 år siden, eller så. Og fjellkjeden som vokser opp fra denne odden og hegner Nadi Bay mot nord, kalles "The Sleepings Giants" - og det er ikke vanskelig å se de tre "trollene" som vi hadde kalt dem som ligger på rekke og rad nedover mot kysten. * Det tredje trollet ligger med hodet mot en stein bak "Smugglers Cove" innerst i bukta, et veteran-backpackersted i Nadi Bay. Bra sted. Her ligger også naturparken The Garden of the Sleeping Giant, som er et utfartsmål for den som vil se mer av plante- og dyreliv i Fiji.

* Basal proteiningrediens i Fiji-kjøkkenet... Fiji er et skummelt godt matsted. Noe skyldes råvarene, med frukt og grønt i mengder og fisk fra Stillehavet. Kjøtt kommer ellers fra hønsefugler og geiter. Det er vanskelig å drive fram annet kjøttfe i mengder, så det meste av rødt kjøtt importeres fra New Zealand (sau og gris....) og fra Australia (storfe, gris og oksekjøtt). Dette kjøttet er dyrt, og brukes i begrensete mengder, og det er lett å anta at det meste går til turistindustrien. Med andre ord hjelper man det lokale næringslivet best med å holde seg til fisk- og kyllingretter, og geitekjøtt om man vil slå seg løs. En tur rundt øya Kuata, som har den landsbyeide resorten av samme navn, innebærer også en innføring i kunsten å jakte villgeit. Noe som langtfra er enkelt, siden disse dyra kan klatre omtrent rett opp fjellvegger og hoppe laaangt. Men godt smaker det (som en kraftigere smak enn av norsk villsau). Kjøkkenet i Fiji har to distinkte retninger, en fiji-polynesisk og en fij

* Kontraster i luksusanlegget Denerau havn Det er ikke vanskelig å være tilreisende og turist i dette landet. Og de satser, en interessant utvikling er at de bygger videre i den retnignen som er blitt så vanlig i vesten, luksusresorten kombinert med leiligheter og hus for dem med dype lommebøker. De minner om slike områder som vi ser i Florida, eller i områdene langs den spanske sørøstkysten. Siden vi allerede snakker om et land der det allerede er optimalt å reise som backpacker eller på enkleste sett, er det ikke rart de velger den utviklingsretningen. Ved Nadi er det Port Denerau som bygges ut. Dette er er en halvøy og et gammelt elvedelta, og ligger et kvarter kjøring sør for den internasjonale lufthavnen i Nadi. Det er også den beste naturlige havnen, med tilstrekkelig dybde og avgrensing mot havet. Her har båttrafikken ut til øyene og øyarkipelet vest og nordvest av Veta Levu (Hovedøya i Fiji) hatt sitt utspring lenge. Etterhvert er hele halvøya avsperret med eget vakthold, og ho

* Bula Fiji! Det viktigste ordet i Fiji er Bula - som er en universalhilsen som kan bety alt fra "hei" til "god morgen" til "hyggelig å se deg" eller "jippi", og videre til "hurra", "ok" og "Hør!Hør!" Det brukes hele tiden, som jeg nevner i omtalen av kava-seremonien . Og de første dagene blir man lett overumplet fordi et Bula ropes fra en butikk, en benk ved bussholdeplassen, fra taxi-sjåføren - men man lærer seg å returnere hilsenen med et smil. Ordet betyr "Life", og den mest direkte oversettingen vil vel være "Det står til liv?". Det andre ordet er Vinaka - takk. Fiji-engelsk er nok en variant av engelsk og ikke av de verste (Prøv kreol-"engelsk" i Lousiana...), og man kommer langt med vanlig engelsk. Imidlertid er ikke alle formuleringene fra klassisk eller moderne engelsk litteratur like kjent, men de fleste unge kan alt om amerikansk pop-kultur. Så det er sjelden vanskelig å gjøre

* Oppslag på Korovou Eco-Resort, Fiji...sa dessverre mye om stedet. - Vi har fått motortrøbbel på den ene katamaranene, og det har aldri skjedd før! Meldingen fra en av mannskapet på reservekatamaranene som henter oss, la oss kalle ham Pinokkio, er beklagende, men det er lite å gjøre med. Avgangen fra Coralview til Korovou ble noe forsinket, selv her får åpenbart båter motortrøbbel. En annen, mindre, katamaran settes opp til å ta resten av ruta til den gule katamaranen som vanligvis går helt nord i arkipelet. Dette innebærer en dag i sola, og det finnes verre ting å vente i. Fire timer forsinket blir vi fraktet til en mindre reservekatamaran, men vi har i det minste ikke vært ombord i et sånt eggeskall i fire timer. Et par jeg møter fra Dublin setter sjøbein selv til middag den kvelden, og håper det gir seg innen neste morra. Ulempen er selvsagt at her man blir man solbrent selv med sunblock (30), så det blir litt til at man sitter inne eller i skyggen og lar passaten kjøle oss. Vukovo

* Hegre på jakt Naturlig (!) nok er det ikke mangel på liv i et område med rikelig vann, næring og varme. Og for dem som ikke liker yrende insekter, vil nok Fiji være plagsom: De er overalt, fra små hvite maur til en og annen kakkerlakk og noen schwære sommerfugler. Det farligste dyret her er myggen, som i visse tilfeller er bærer av dengue-feber . Mest plagsom, men kan være farlig, og kun mulig å verne seg mot med antimyggtiltak. Noe som innebærer myggnetting, antimyggmiddel og myggspray i mengder. Men det er fuglene vi legger merke til. alt fra små kolibrier til større skarv, hegrer og fregattfugl. Enkle å kjenne igjen som regel, de har i basis samme design som fugler i europa, men av og til større, av og til mindre, og som regel med en helt annen fargekoloritt. * Myna.... - Myna-ene ? Ja, de kan virkelig ødelegge et hjem totalt, sukker taxisjåføren. Han forteller at disse Myna - fuglene av stær-arten er overlat og plagsomme. En australier jeg møtte, kalte dem en pest og en plage (

* Hytteanlegget i Coralview Resort, Fiji - You like him? His name is Snoopy ! Kokken Bill (d'ække kødd) slapper av i solen og forteller om Coralview. Helt nord i de vestlige øyrkipelet ligger et sett med overnattingsplasser med standard fra økonomi (backpacker) og oppover. Hva standarden innebærer? Vel, NAF 2-stjerner, men med innlagt dass, og fullpensjon med tildels glimrende mat. Med andre ord glimrende for oss som synes ferie på femstjerner er nioe ordentlig stress. Helt greit i jobbsammenheng, sjølsagt, fordi slike hoteller gir fri tiil å jobbe. Med andre ord, min lille hytte med hage og egen øyjungel har seng, vask, dass, dusj og et par skap. Ute er det solsenger i fleng, sol på himmelen og palmer og hav. Inkludert er kontinental frokost, lunsj og middag, samt kaffe/te klokka fire. Fiji er en republikk i british commonwealth, må vite. Etter lunsj første dag viser det seg at folk her er som ellers: Har man pc - og kamera - kan man hjelpe med pc, mobiltelefon, fotoapparat, bild

* Morrakaffen dagen etter en Kava-seremoni kan ha verre utsikter enn dette (Kuata, Fiji) Den lokale festdrikken kalles Kava , og det kan både være seremoni og temmelig langt unna seremoniell når den drikks/nytes. Ganske lik nordmenns drikkevaner med hensyn til alkohol, altså. En formell Kava-seremoni gjøres for eksempel ved gjesting til lokale landsbyer. I det lokale samfunnshuset samles høvdingen og stammens eldste (tror ikke det er helt bokstavelig, i den ene landsbyen var det medlemmer av dette rådet som var yngre enn..eh..meg...) En talsmann hilser velkommen og deretter tilbys kava i en drikkebolle til den første "chiefen" blant gjestene, for turistgrupper velges disse stort sett frivillig. Deretter er det talsmannen sin tur, også han en frivillig (guiden vår fleipet om at vedkommende måtte være "eldre" i år men ung i sinn). Etter at dette er gjort, hilser talsmannen for gjestegruppen landsbyen med noen hyggelige ord etter linjene om vennskap, respekt, gjestfri

* Soloppgang over Coralview , Vasava, Fiji - Da kjenne du kanskje ho mamma? Noen, som er flinkere i statistikk enn meg, kan få regne ut denne sannsynligheten: Etter tre uker på reise uttafor Europa uten å snakket med en norsking, så møter jeg to. Begge fra Molde kommune , der foreldrene mine bor og jeg tråkket ned mine barneskolesko. Og den ene datteren til min gamle...eh, min daværende norsklærer i niende klasse på Vågsetra Ungdomsskole. Hvor sannsynlig er det? Forøvrig et veldig hyggelig par, ute på et halv års reise mellom studier og jobb, han doktor.ing, hun biolog fra NTNU. En solrik formiddag går med til prat om å reise og hva som skjer heime i kongeriket. Men hjelp meg den sannsynligheten, noen...

* Frekkas uten fuglehjerne Datolinjen er en abstraksjonsøving, og jeg har i tillegg fått den koplet til den trettende. I den grad at fredag den trettende ble kjørt to ganger sist gang jeg krysset linja. Reisen fra LA denne gangen var seint tirsdag kveld, og etter 10,5 time landet vi i Fiji i femtida torsdag morra. I Oslo-tid er dette fra halv ni onsdag morra, til klokka sju onsdag kveld. Jeg har altså gått fra å ligge ni timer etter 11 timer foran på bare ti timer... Men jeg har levert tilbake dagen jeg fikk to ganger, mot å gi fra meg den 12.8.2009. Men det innebærer at jeg altså starter med torsdag den trettende i Fiji. Det interessante er at forrige gang jeg krysset datolinja, på vei fra Auckland til Tahiti, så innebar det at jeg fikk fredag den trettende to ganger. Flyet fra Auckland gikk om kvelden fredag den trettende i 2001, og vi landet på Tahiti om morgenen fredag den trettende. Det er godt jeg ikke opplever fredag trettende som spesielt kjipe (det er tross alt fredag, det er

* Mitt mobilkontor hos Smugglers Cove, Fiji. Så er jeg halveis rundt i denne omgangen, i morges landet jeg med et halvfullt 747 fra Air Pacific i Nadi/Nandi, Fiji. For en gangs skyld sov jeg gjennom store deler av turen, delvis fordi jeg hadde lagt opp til det. Og delvis fordi flyet var gammalt (men tatt over fra Quantas , og da er jeg forholdsvis trygg ) med et underholdningssystem som for monkey-class var begrenset. For å si det sånn, søppelanimasjonen "Monsters vs. Aliens" var det mest interessante. Men godt sov man. Så tidlig er jeg kommet til Fiji at jeg ikke har fått hotellrommet hos Smugglers Cove ennå, men det er frokost og internett her, og en sval bris fra det sørlige Stillehav gjør frokosten og morrakaffen helt ålreit, for å si det pent. Fiji har så langt (noen timer, bare) gitt et positivt inntrykk. Folkene her er ekstremt blide, og til tider er de hjertelig hyggelige. Om det ikke slår inn en grad eller ti med britisk høflig reservasjon, da. Dagen skal brukes til

* Utsikt til hektisk flyplass fra Lounge'n. Det er noen timer til flyet går, og jeg ville vanligvis vært ute for å tyne litt ekstra av byen før jeg drar. Men, dette er Los Angeles , og alt tar tid og er kavsomt i LA. Og med ti timer flytur foran deg, er det siste du ønsker å være god og varm etter en dag rundt i byområdet i tredve grader sommervarme før du tar plass i flykabinen. Så kursen settes til flyplassen ganske mange timer før avgang, med håp om at det kan ordne seg med en krok et sted med strøm og trådløst nett, og med kaffe tilgjengelig. Litt jobbing kommer alltid godt med. Det jeg finner er reLAX Lounge. Etter noen år på farten er jeg ikke fremmed for fordelene med forretningsloungene som følger enkelte billetter, med ulempen er at de kan variere sterkt i kvalitet. Den verste her i sambandsstatene er Star Alliance og deres lounge hos Tacoma Airport, Seattle. Mens Lounge'n deres i København er...glimrende. Billetten min denne gangen inneholder ikke denne fordelen, men

* Fant denne kolonihagen i nabolaget...det er alltid noe som overrasker her. Av og til er det vanskelig å bruke vanlige ord når det kommer til fenonemer i sambandsstatene. Slik er det med Torrance, California , som ligger sørvest for downtown Los Angeles. Rettere sagt, det som kalles downtown. Mye av det mest turist-interessante ligger lenger nord, som i området rundt Hollywood. LA er mer en ansamling av byer eller bydelsaktige ansamlinger av boliger og næringsvirksomheter, gjennomskåret av et enormt veisystem. Man reiser hit fordi man er i transitt, jeg overnattet i en annen utkant øst her forrige natta på vei til San Diego. Torrance er et sted som er litt preget av nedgangstidene - og at de er over. En nokså pen bydel, med utpreget blandingsinnboere. Mange av næringsvirksomhetene rundt her annonserer med nye eiere, og andelen rimelig gode og moderne biler er høy. Ryddig er det også, med gode grøntområder og bygg som sjelden går over to etasjer. Opphavlig ser det ut til at innbyggerne

* Sentrm av San Diego Så nådde man det delmålet, San Diego, helt sør i California, siste by før den meksikanske grensen (drøyt to metriske mil ). Jeg har kjørt ned hele vestkysten, og lagt til Oregon og Idaho til lista over stater jeg har besøkt. Nå har jeg bare midtvesten igjen, og det er overkommelig. Og så Hawaii og Alaska, som har litt lenger leveringstid. Jeg har ikke kjørt straka vegen fra Seattle, som de som har lest denne bloggen underveis har sett, men jeg noterer drøyt 3000 miles/4800 kilometer på måleren. Det hjelper å være glad i å reise med bil...og sambandsstatene er klar for den slags :-) San Diego er en solbrent og varm by med en nydelig havn. Mye turister, naturlig nok, og de korteste kvartalene jeg har sett i en større by i sambandsstatene. De minner litt om europeiske, faktisk. Er heller ikke helt sikker på hva de egentlig synes om fotgjengere, enkelte vel trafikkerte sentrumsgater har fotgjengerfelt. Uten lysregulering. Velvel. Geek-fakta: USS Midway ligger som fly

- Oh, your poor little thing! Det er noe med folket her borte, liten er vel ikke det jeg oftest assosieres med (men det finnes tilfeller ...). Men nå er omsorgen fra motellverten av matrone-typen basert på at jeg har vært oppe i nord i varmebølgen nylig. Og der har de ikke luftkondisjonering...stakkars lille meg, altså... Dagen startet i King City, California , hyggelig og solbrent oase i en tørr slette lags Highway 101. Jeg ville skifte over til innlandet og se de sørlige delene av Sierraen og tok veien via Coalinga, California. Målet var i og for seg å komme seg rundt LA sørover, siden jeg ikke gidder for mange dager der. Og Interstate 5 er mitt veivalg for et par dager framover. Å reise gjennom sør-california etter å ha kjørt gjennom grønne og skogrike stater som Washington og Oregon, er en fenomenal overgang. Det er tørke her, noe som ikke er uvanlig, men det er ekstremvær for perioden også her. Det vil si kaldere og tørrere. De er ikke begeistret lokalt. Området er preget av føl

Det skal litt til, men denne gangen traff jeg litt feil på en motorvei og havnet langt nede Napa Valley, men heldigvis innen jeg fant overnatting ikke mer enn en drøy time unna Sacramento, California. Denne byen ligger i landskapet av typen "flatt-flatt-flatt-noen skyskrapere-flatt-flatt-flatt". En koselig by, viste det seg, med gode muligheter for å gå, for å sykle, og med trikker og busser (på gass). En egen gamleby viste seg å være litt vel mye underholdningspark av plastikk-typen (som DisneyWorld eller Aker Brygge), men noen detaljer som er perler. Geeks, jeg på vei til Sillicon Valley , og har drukket kaffe i Cupertino :-)

* Skalaen illustrert med den blå bilen nede til høyre... En tur i skogen er stort sett greit, men denne er litt utenom det vanlige. Litt snoodig å kjøre bil på en tilrettelagt bilvei gjennom "Avenue of Giants" nord i California, og denne veien svinger seg på kryss og tvers av Highway 101. Denne veien mellom og delvis gjennom giganttre like nord for Eureka (som er naboby til Fortuna...:-)) og er vel verdt turen. Sequoiadendron eller redwood er verdens høyeste tretype, og kan bli fryktelig gamle - over 2000 år. Stemningsfullt, vakkert og med en helt egen lyd og stemning i denne skogen. Men for å sitere en tegneseriemammut: "I feel so...puny...". Mer turabsurditeter: Highway 101 har et t-kryss med Highway 1 nord i Napa Valley, og her kjørte jeg - og cirka 10 andre bilister feil, fordi krysset er laget slik at det ser ut som 101 fortsetter som en sidevei - rett fram. Rett nedenfor krysset, inne på H1, var det masse lett forvirra turisttrafikk som forsøkte å snu i farts

* Mater man spiser: Beste maten er å hoppe av fra de store kjedene og heller sjanse på de mindre - som denne pizza-restauranten i Coos City. - Oh, you are from Norway. My grandfather was from Norway, his name was Olsson, du you know him? Of course, I married a british, and changed my name. This place, I wondered once if I should sell, , but I love this place, even if it does not add a nickel to a dime from time to time. Is the state taxes...min hyggelige vertinne bruker de første tjue minuttene til å fortelle mer om familiehistorien, problemene i lokalpolitikken, hva som er verdt å se - og spise - i området, hvordan familien har det, hvordan hun fortsatt tar vare på matskikkene fra gamlelandet ("baking lleffsa"). Sjølsagt tar jeg rommet jeg tilbys med utsikt til sandynene som rammer inn Coos Bay. Jeg er i North Bend, Oregon. Byen er en av tre byer uten tydelige bygrenser som ligger ved Coos Bay langs kysten i Oregon. De to andre, Coos City og Charleston er sammen med North B

* Et lite stemningsbilde, en grå dag ved Highway 101. Og Stillehavet, som høres...stort ut... Har tilbrakt en dag i Crescent City, California. Jeg måtte få skrevet unna en del og vasket noen klær, og været inviterer ikke til å kjøre videre - regnfullt her på morran og formiddagen i dag. Men det er helt greit med noen svale dager .-) Jeg kom hit etter å ha kjørt kystveien Highway 101 fra Coos Bay, og det var en kjøretur verdt en tur. Nydelige natur, fin variasjon av innland og kyst, og et flott landskap. Siden jeg allerede har kjørt Highway 1, som er en mer kjent kystvei mellom LA og San Fransisco, er det bare å understreke at 101 er verdt turen. For meg var ikke Highway 1 noe stor sak, kjedelig for å være ærlig. Grunnen er sjølsagt at jeg vokste opp og lærte å kjøre bil langs norske vestlandsveier. Kombinert med norsk kystlandskap er dette langt mer spennende og interessant enn H1. Men H101 mætsjer norsk vestland, sjøl om det er ganske annerledes. Jeg er ellers tilbake i California, og

* Langtur langs Interstate i rekordhetebølge... Mellombølgen på radioen er sprøe saker her borte. Det brukes til en masse rare sendinger, ikke bare internasjonale nyheter, været og veimeldinger. Her er det en type speakers corner som mildest talt er spesielt. Noen er ultraliberale etter europeisk modell, andre er ultraliberalister av typen som kaller det Republikanske parti for venstreorientert. Forskjellen er at seriøse politikere som guvernører i delstatene som vil markere seg på den nasjonale arena faktisk deltar i disse programmene. Her er Presidenten en marxist og de venstreorienterte styrer alt. Med andre ord det er omtrent som kommentarfeltene til Hegnar Media på web, bare at dette er radio, med svært engasjerte radiostemmer. Men, og det er viktig: Det er nyttige saker også. For eksempel er det noen som er svært dyktige folk som bruker journalistiske metoder for å få fram ny informasjon. Og som går i dybden og presenterer en helhet, noe som repetisjonene i hovedmedia ikke får fr

* Om du noensinne skulle trenge god og rikelig mat i Tri-cities-area, i Walla Walla-området, prøv Garibaldi i Pasco. På bordet foran meg har dagens lunsj-burrito (7,95 dollar) blitt servert hos Garibaldi Mexicanske restaurant. Vi snakker om en 12-tommers tortilla fyllt med store deler av en okse (de best spiselige, sjølsagt) i en kraftig stuing. Supplert med like deler varme brunbønner og salat til randen ved siden. På toppen guacamole av en hel avokado og en dæsj rømme - lik mengde som med guacomole. Gratinert med ost. Det er en kombinasjon av protein og kalorier for arbeidsfolk. Eller en anorektiker sitt siste måltid. * Eksempel på landbruksområdene i Columbia-bassenget. Endeløst. Ikke rart fattigfolk emigrerte hit for å skaffe seg utkomme. Jeg er i Pasco, Washington, sør i delstaten og i landbruksområdet som er Columbia-bassenget. Jeg har kjørt fra Spokane samme morgen, og har tilbrakt noen timer i 70 miles per time på Interstate 90 og Highway 390. Dette er jordbruksland, og det vil