Tiltrekt av ørken

ØRKENGRØNT: Ja, det er grønt i ørkenen. Men grønnfargen er spesiell. Dette er tatt en halvtime inn i Den store saltørkenen i Utah. 


- Hvorfor vil dere dra dit? Det tørt, varmt, skittent og støvete!

Motellverten i Victorville prøver å holde styr på to unger og bestillingen av hotellrommet til de to gærne norskingene, som frivillig vil "se Mojave-ørkenen".

- Om dere virkelig vil dere selv så vondt, kan dere like godt kjøre nordover til Death Valley. Det er den verste ørkenen som finnes, la han til med et småfult flir.

Ørken: Det tørt, varmt, skittent og støvete

Vi hadde kommet av flyet fra Tahiti denne julidagen i 2001, hentet leiebil og satt som dagsmål å komme oss ut av Los Angeles. Før eller siden måtte jeg lære meg å kjøre bil i nordamerikansk storby, men det sto ikke øverst på lista i jetlagged tilstand. Målet var ørkenen i Mojave og Four Corners-reservatet. Fjernere fra grønne New Zealand og tropiske Tahiti er det vanskelig å komme - målet var ørken i to varianter. Motellverten i ørkengrensebyen Victorville mente muligens med rette at vi var spik sprøyte gærne.

Spor etter aktivitet varer lenge i tørt miljø.

Vann i mengder 
Å forklare ham om hvordan ørken høres ut for folk som er vant til at vannet kommer i bøtter i hue på oss, ofte, eller i perioder hele tiden, var litt som å lense Titanic med en spiseskje. Men det sier en del om hvorfor jeg er fascinert av ørken, og har sett en del av dem siden - fra arktisk steppetundra til sanddynene i Sinai, Nord-Afrika og aboriginenes ørken i Australia.

Det finnes togtrafikk i US - men det er som regel dryge godstog som  nytter lange strekk med slette og ørken.

Ørken-biotoper er så langt borte fra hjemlandet som det er mulig å komme. De grønne skogene avbrutt av kaldtvann og gråstein som tross alt er det nordvestlige Skandinavia er kulturelt og nasjonalt landskapet hjemme. Det er vått og utrivelig, helt uerstattelig og usigelig vakkert. Kontrasten her har imidlertid noe av den samme delte sjarmen.

Høyslettene i Nevada.

Galninger i ørkenen

På høyden vest for West Wendover - tenker på de som hadde
ridd ørkenen første gang.

Når jeg står ved høyden vest for Wendover Nevada/Utah og ser ned på den store saltørkenen, tenker jeg på de andre gærningene som hadde kommet gjennom der. Kanskje på denne utstikkeren har de sett tilbake på det solbrente, varme infernoet de har overlevd, og tenkt at verre kan det ikke bli. De tok feil, jeg hadde passert Reno med Donner Lake og Donner Pass som et dystert minne om hvor galt det kan gå, selv på kanten av målet. Det ligger noen dagsreiser rett vest, og er siste hinder før California for de som dro denne ruta.
















Jeg tenker på hvordan det kan ha vært, sikkert med folk som kom fra samme del av Europa som meg. Dager på å trekke en vogn gjennom den saltblandete, nesten kritthvite sanden som må ha gjort noen snøblinde (eller tilsvarende), tørt og antagelig med mangel på noe å drikke og ingen sjangs til å etterfylle hverken mat eller drikkelager. Hva skjedde med barna som var med? Hvordan var det å være liten i et følge som må ha vært preget av desperasjon og voksne med redsel?



Slike følger hadde også babyer med, hvordan taklet en liten kropp denne belastningen? Hvordan det var å være voksen og ha så lite å tape at det å gå videre virker som en bedre idé for familien enn å gå tilbake er forståelig, men lett kan det ikke ha vært.




Eller: Var de som meg? Litt spent, litt overrasket, litt overveldet og egentlig veldig fornøyd med å se noe helt annet enn det jevne, kjente, vanlige? Så de forbi strevet og så hvilke muligheter som tross alt lå der, som de kunne nå om de bare strakk seg? Tenkte de at det de så og opplevde ville endre dem, forhåpentligvis til det bedre?








Kanskje. Det finnes antagelig ikke ett svar, fordi mennesker er mangfoldig. Heldigvis.

Veien vestover mot California var ikke mindre farefull - både tørre fjellsletter og Sierra Nevada var igjen.

Bibelbelte mot morro
I dag ligger Den Store Saltørkenen på Utah-siden av delstatsgrensen. Der ligger tvillingbyene Wendover og West Wendover. Skillet er ikke overraskende spill. West-delen har flere casino, med restauranter, hotell bensinstasjoner og snarmatsteder. Det er faktisk det eneste de har. Det skyldes selvsagt at Utah er bibelbelte-staten foran noen, der nabostaten Nevada er gøy- og moro-staten foran noen.

West Wendover: Casino, og det som hører med.

Disse to delstatene illustrerer den snodige dualismen i det nordamerikanske samfunnet. Det ligger innebygd i motsetningen mellom det absolutt frihetlige og friheten til å være ekstremt overtroisk med religiøs innpakking og ønske om å binde medmennesker ned i ufrihet. Man kan like det eller la være. For meg er det at det eksisterer et land som gjør dette mulig en av grunnene til at jeg faktisk liker dette store, rare landet i vest.

Krigersk og vilt

På vei gjennom 132 miles med saltørken østover mot Salt Lake City.

På vei gjennom denne hvite ørkenen kjører jeg mellom militære prøvefelt på begge sider. Flybasen ved Wendover er nå sivil, men under siste store krig var det treningsbase for tunge bombefly. Det inkluderte verdens mest masseproduserte bombefly, B-24 Liberator, den kjente tøffe arbeidshesten B-17 Flying Fortress som var den viktigste dagbomberen i Europa under siste krig, og selvsagt B-29 Flying Superfortress. Mannskapet i den mest kjente B-29-maskinen, Enola Gay, trente her i den gruppa av fly og flygere som skulle levere atombombene over Japan i 1945. Enola Gay var først ...

Kart fra rasteplassen, den grønne stripa er Interstate 80. Det grå og hvite er ørken og fjell.

Det er også helt vest at det er en stripe ørkensand hvor fartstrekordene for kjøretøy til lands blir satt. Det er mulig det hadde større betydning før, men Bonneville er tydelig markert. Og skiltet peker mot et annet stykke, vel, sand.











Det er ikke tillatt å kjøre av langs avkjøringene i denne veien, og det er ingen tjenester, men det er mulig å se en og annen bygning til forfalls. Når ørkenen går over i slette etter nesten to timer i hastighet på 70 mile per time, kommer en rasteplass på en liten høyde. Toalettene der var første gang jeg opplevde kø til langs noen av rasteplassene ved Highway-en. Etter et par timer er det ikke så rart.





Dagens rute var kort, siden jeg prioriterte å bruke tid på å se mer av området rundt saltørkenen. Det lovte jeg meg sjæl første gang jeg kjørte der, i oktober 2011. Riktignok på vei vestover fra Salt Lake City. Men jeg kom meg over delstatsgrensa til Wyoming.