Slutt på Kodachrome

• Minner som varer - Kodachrome er sagt å kunne vare hundrevis av år om de lagres riktig. Om de varer bare noen tiår, er det nok for seint å klage...

Et tips hos Fotojournalisten - Pressefotografenes Klubbs online-magasin minner meg om hvordan forrige lengre reise tilbake i 2001 også var den siste der jeg bruke analog film i noe stort monn. Den gangen gikk turen via Bangkok og Singapore til Auckland, og fra Christchurch via Auckland til Tahiti. Deretter var det LA som var målet, og etter ti dager og 4300 miles og seks delstater reiste vi videre til Amsterdam fra San Fransisco via Washington DC.

Kodachrome var den gang en definitiv favoritt, ikke fordi den kunne brukes til alt, men til det aller meste. For eksempel fantes det ingen film som kunne gi liv i fargene på grå og tåkete eller regnfulle dager som det den kunne. Dette var en fordel for en som vokste opp og startet fotografere i det norske vestlandet, hvor været kom i rikelige og varierte mengder.

Men dessverre, den ble dyrere og dyrere i bruk og vanskeligere og vanskeligere å framkalle. Samtidig ble digitalkameraet enklere og bedre å bruke. Og selv om jeg har noen ruller igjen i fryseren, er det mulig at det er like greit å la dem gå i fotosamlingen ubrukt og mint. Vi får se.

I og for seg er den største utfordringen å få digitalisert neste tjue år med lysbilder. Spesielt siden Kodachrome krever en god del finjusteringer i oppsettet før min dedikerte lysbildeskanner (Nikon, sjølsagt) er klar for jobben. Men det blir et prosjekt for de lange vinternetter.

Bildet er hentet hos Kodak sitt fotoarkiv.