Godt voksen eller gamling på tur?

* På reise hjelper det å leie en annen bil enn den du har hjemme for å oppleve mer. Ford Focus bringer minnene tilbake til årntli' gamle dager, den gang Ford var bra bil.

- Leier du samme bil som du har hjemme, og møter opp på flyplassen fem timer før avgang, spør hun ertende. Jeg møtte et sett med irer i tjueåra som reiste verden rundt i Bounty Island, Fiji. I motsetning til meg reiste de rundt til pengene var brukt opp, og jobbet kortere eller lengre tid underveis. Pengene ble brukt til neste flybillett, og neste reisemål. For disse tre, fra henholdsvis Belfast, Dublin og Galway, var målet å dra videre til sør-amerika, sørøst-asia og tilbake til Australia for å jobbe mer. Irene er et morsomt og hyggelig folkeferd, uansett hvor man treffer. Replikken hennes fallt i en diskusjon rundt reisende som turister, som tvungne og "the global travelling class" som ser reisen som like viktig som å komme fram og som bruker mye ressurser på å reise.

Å reise som en gamling ("travelling old") er et uttrykk som dukket opp fra tid til annen. I Fiji, hvor man kan backpacke og reise ekstremt spartansk eller leve det virkelig gode liv i en luksusferiepark, gjerne i samme reiserunde, ble det satt litt på spissen. Her møtes nemlig alle typer reisende på et veldig lite område. Relativt sett.

Det som kjennetegner en som reiser som en gamling er 

• - Han (som regel er det en han) har hele reisen planlagt i detalj på forhånd.
• - Han møter opp på flyplassen seinest fem timer før avgang.
• - Han leier samme biltype som den man har hjemme.
• - Han reiser til steder hvor det ikke er fare for at noen overraskende skjer, gjerne der landsmenn (!) har  reist mye før.

Litt avhengig av nasjonale særtrekk dukker det opp noen særegne regler for gamlingene fra land til land. Som at engelskmenn reiser til de tradisjonelle, tidligere kolonier i imperiet (det britiske) . Eller at eldre japanere ikke reiser i følger som er mindre enn tjue stykker, med personlig guide/oppasser. Eller at nordmenn reiser til steder det er mange nordmenn fra før, og hvor spriten er billig.

De lange tanker i lufthavna

En av de beste tinga med å reise som godt voksen, er at ventetida på flyplassene er mindre plagsomme enn før. Det viktigste er at man har mer å tenke over, og i en flyplass (og i et fly) er det viktig å lære seg å tenke lange tanker når man uansett ikke kan gjøre annet. Og man setter pris på dette etterhvert. Kombinert med lette bærbare pc-er og en evigvarende baklogg av bøker man ikke får lest ellers, er ikke ventetid så ille som det var.

Når man er yngre, misliker man dette intenst, det føles kjedelig og er bortkastet tid. I tillegg vil man gjerne maksimere tiden man er på et kult sted, man har betalt relativt mye og trives som regel. Ulempen er litt for mange heseblesende sisteliten reiser til og i flyplassen. Når ventetida får kvalitet, er ikke dette viktig lenger. Det innebærer at jeg som regel de siste årene er på flyplassen to-tre timer før avgang. Fem timer blir tross alt å trekke for hardt på kvaliteten...

En helt annen bil

I de siste reisene mine har jeg leid biler som ikke er i nærheten av bilene jeg kjører i Norge. Dette innebærer tøffingen PT Cruiser i sambandsstatene, Toyota Corolla/Nissan Bluebird i New Zealand og Ford Focus i Australia. 

Jeg skal innrømme at jeg av disse har kjørt min dose corolla-klasse kompaktbiler, men fordelen med slike biler er at de er rommelige, driftssikre og har rimelig god motor med lave drivstoffutgifter. I ettertid må jeg innrømme at kompasset i PT Cruiseren og trafikkinformasjonssystemet i Focus-en var ting jeg satte pris på under lange turer. Og støtten for MP3 også via audiokabel. Corollaen jeg leide på nordøya, NZ, hadde sine særegenheter - den eneste irriterende var at den i starten bar preg av å ha vært litt daukjørt. Det preget forsvant etter hvert. Snodig nok. På sørøya blei jeg utsatt for en Bluebird med bare radio, ingen støtte for kassett eller cd. Legg til at det var en usannsynlig dårlig radio uten RDS i et land med spredt radiodekning, så kan man si at jeg fikk min dose radiostøy. På den annen side: Av alle land hvor du må nyte storslått natur og landskap uten tonefølge, så rangerer New Zealand helt i topp.

Que sera, sera

En fordel med å ha reist siden man var en en stor neve stor (...), er at man utvikler et reiseflegma. Jeg planlegger sjelden ting i detalj på forhånd, ut over at flyreisene som regel er de første tinga som er på plass. I tillegg er hotellet for første overnatting etter ankomst som regel tidlig i prosessen. Etter ti-femten timer med flyging og sånt er tilgang til en dusjen noe man vil vite er helt klar.

Men all erfaring rundt hva som kan skje, veit man at det må settes av tid til å improvisere. Ting vil gå galt, noen eller noe blir forsinket, eller går ikke som planlagt eller avtalt. Jo mer man låser dette på forhånd, jo mer stressende blir konsekvensene når det går åt skogen. Av og til innebærer at man må betale mer for innfall av hva man vil gjøre på kort varsel. Men det mer enn kompenseres av at man slipper å betale for noe som ikke skjer, eller tap i stress og tidsforbruket med å fikse noe som ikke går etter nøya lagte planer. 

Jeg reiser gjerne tilbake til land jeg synes har vært OK, og dermed ikke føler meg ferdig med. Det er ikke så mange, det er flere nye steder som står på lista først. Forøvrig tar jeg ofte ut fordelen av å være flink i engelsk når jeg møter fremmede norskinger på tur. Jeg er flink til å tie stille på norsk.

Min samtalepartner fikk kortversjonen av dette en sein kveld i Fiji. Jeg slapp gjennom filteret. Det skulle bare mangle.

* Mitt reisefølge fem dager på Nordøya i New Zealand. Agnes, eller "daukjørt r'us", som jeg kalte henne de første dagene...