En hilsen fra noen du kjente

Julegaven til meg sjæl var en pakke jeg sendte fra Hong Kong for to måneder siden. Siste hilsen heim inneholdt resten av turutstyret, overskytende klær og litt småting jeg hadde shoppa i Hong Kong. Hong Kong sine posttjenester var hjelpsom og effektiv, og hadde de vært litt mer hjertelige hadde de vært like bra som New Zealand Post.

Det mest interessante med å motta og åpne pakker som du har sendt til deg sjøl måneder i forveien mens du var på reise, er at de er som en hilsen fra noen du møtte en gang. Reiser har den egenskapen at den endrer oss. Heldigvis. Og i pakkene finner du minner om hva du tenkte da du pakket, hva du vurderte som ikke viktig å ha med i neste etappe, hvordan du vurderte hva som var verdt å sende og hva som like gjerne kunne droppes. I løpet av halvannen gang rundt kloden sendte jeg fem esker heim, som alle kom strødd utover de to siste månedene i år. Og jeg fikk drøyd gleden med en reise utover de fem månedene jeg var på farten.

Dette er en av de store forandringene fra forrige rundtur. Da blei noe av det samme gjort, mest fordi vi reiste fra sommer til vinter og til sommer igjen. Noen av klærne og shoppingen som kom til var det ingen mening i å dra på fra etappa til etappe. Så da blei vinterklær sendt fra New Zealand og lett turutstyr fra Amsterdam. Men nå er det forholda i luftfarten som har endret seg drastisk. 

Det er bare å innse at den som liker å reise er og blir rammet av innsparingene om man velger å fly. Spesielt i økonomi-klasse er både mengde bagasje og vekt blitt et tema som koster dyrt å overse. Sjølsagt er det ikke så ille som med ruteflyende charterselskap som Norwegian, hvor tilleggskostnadene for alt mulig er en gebyrskjærsild som gjør at man kvier seg ekstra for å fly med selskapet *).

Jeg reiser gjerne med Star Alliance, og er blant de som trives godt med en profesjonell reisepartner med et sammenhengende verdensnett. Men sjøl der må de ta tak, og jeg betalte rundt 200 kroner per kilo over maks grensa da jeg fløy fra Bangkok til Oslo her i høst. De fem kiloene var imidlertid verdt å betale ekstra for, etter en litt hissig og stresset advarsel i Nadi, Fiji, hadde jeg sendt en god del greier med post fra New Zealand. Der koster det 60-70 kroner per kilo å sende en pakke halve kloden rundt, og det tar fem-seks uker. 

Siden det fortsatt er steder i verden hvor det er mulig å få tak i unike ting eller gjøre varp, er det bare å legge inn en sjekk av postfasilitetene som en del av reiseplanlegging og gjennomføring. En rein bonus er sjølsagt at det blir mindre å dra på... For eksempel er det sjelden vits i å ta med seg vanlige klær for mer enn et par dager samme hvor lenge man er på reise. Klær er enkelt og som regel billig å skaffe. Bedre å sette av plass til godt inngåtte støvler og sko, eller dyre, varme klær. Det første fordi detspare deg for plagsomme gnagsår, det andre fordi dette har en tendens til å være like dyrt overalt. Og sjølsagt, er klærne bra nok, vurder å send dem hjem med post framfor å få gebyrsjokk på en flyplass.

Post kloden rundt

Kiwi-post er forøvrig nesten verdt et besøk i seg sjøl. For slik skal det gjøres, ideen minner veldig mye om norske Posten, men det er i sterkere grad lagt til rette for sjølbetjening, og utvalget av produkter og tjenester er storslagent - fra store pakker for internasjonal sending til suvenirmynter og postkort. Og alt av pakke- og senderekvisitta, samt bank/finanstjenester. Servicen er framifra, vennlig, hjelpsom og alt man venner seg til når man forholder seg til kiwiene. Selve designet og innrettingen av postkontorene er interessant. Det er lyst, med enkle anvisninger og "stasjoner" for informasjon, for utfylling av info m.v. Informasjon i kortform er på vegger og reoler, mer utfyllende i elegant designete foldere og brosjyrer, og web-sidene deres har alle mulige og umulige detaljer.

Posten i Hong Kong var en mindre hjertelig oppleving, men effektiviteten og nøyaktigheten var høy. Både esker og sendekostnader er lave, og er det eneste stedet hvor den norske grensa på tjue kilo per eske virket i minste laget... Og det er noe genuint trygt med å overlate noe til sending i Hong Kong. Det er så mye av den byen som er bygd på logistikk og distribusjon, og det er ikke bare det at de har en av verdens aller største havner. 

Australia var et snodig sted når det kom til postsending. Starten var manglende tilgjengelighet og dårlige hjemmesider. Videre var postkontorene trange, mørke og alltid full av køer. De selger også en masse tøys (minnekort og sminke , t.d.) men mangler et godt utvalg av esker. Autralpost er heller ikke åpne på lørdager, unntatt i de store internasjonale flyplassene.  Igjen minnet det om nordamerika, reint bortsett fra at servicen i us fungerer, om enn den er like overfladisk som lavbetalte massetjenester som den pleier.

I Fiji var posttjenestene plassert i de større tettstedene, mens ordinær brev og kort blei fikset av de lokale resort-resepsjonene på øyene i øyarkipelet. Det største sirkuset i Fiji var å finne høvelige esker, men alt går. Uansett er det dyrt å sende pakker på langfart fra øyene, så store esker var uansett ikke aktuelt.

Men i Bangkok fant jeg ut at det mest effektive var å å droppe en bag, noen småting og noen billige klær på hotellet før jeg tok siste etappe heim. Det er klart at en t-skjorte man har betalt en femtilapp for, ikke er verdt å betale ekstra for hverken til post eller flyselskap for. Og det er ren bonus, den som tok servicen på rommet fikk en bag som jeg knapt hadde brukt og noen praktiske reisesmåting. Så de var fornøyd. Selv om varme hansker antagelig ikke er så veldig nyttig i Thailand...

Forøvrig var jeg samarbeidsvilligheten sjøl når Thai Airways krevde ekstrabetaling. Og som vanlig lønte det seg, og jeg ble oppgradert en klasse. Og det er verdt mer å sitte godt med bedre mat tolv timer heim til Europa, enn å betale for noen skarve kilo ekstra bagasje....

*) De andre grunnene til at man kvier seg for å fly med Norwegian er innstilte fly, forsinka fly, fly som går fra odde flyplasser, trange fly...