Biskop Jens Nilssøn og kongebryllupet i Oslo i 1589

Dette er hentet fra historien om prinsesse Anna; opphavsmor til de Stuart'ene som kom på den engelske tronen etter Tudorene og Elisabeth den store. For så vidt var dette også opphavet til tapet av Shetland og Orknøyene for den norske kronen...pantsatt som medgift, hva slags skjebne er det for noen stakkars forblåste øyer? På den andre siden, om jeg ikke tar feil mistet en sønn av denne skotsk-engelske kongeslekten både rike og hodet i fordi han var en utsøkt drittsekk, men det hører ikke til her – da hadde Jens Nilssøn vært død i 49 år. Men det var skriften, ja, her er den. Prinsesse Anna av Norge-Danmark skal giftes bort til Jacob, konge av Skottland, som engelskmennene kaller James den første, han tok over etter Elizabeth den Store i 1603. Drittvær hindrer det første forsøket å sende prinsessen over Nordsjøen:

"Den 25. oktober 1589 går altså Anna og hennes fornemme reisefølge i land i Oslo, trolig nede ved Øra, der Mariakirken hadde stått. Hele den vesle byen er på bena, og hun blir høytidelig mottatt av verdslige og geistlige myndigheter, de siste med den berømte biskop Jens Nilssøn i spissen, og borgervæpningen er stilt opp fra bryggen og opp til borgermester Christen Mules gård, der Anna skal bo under Oslo-oppholdet. Det er vel å anta at prosesjonen gikk opp det gamle Vestre Strete.

Dessverre eksisterer det ikke noen avbildninger av Oslo på den tiden - eller før. Det eneste som finnes, er noen høyst tvilsomme på Fredrik II's sarkofag. Oslo hadde siden Svartedauen i 1350 vært gjennom harde nedgangstider og flere bybranner, den siste i 1567. I byens storhetstid omkring år 1300 hadde den hele fem kirker. Nå var alle borte, unntatt domkirken, Hallvardskatedralen, men den var også nokså medtatt. I 1523 hadde den mektige kongskirken, Mariakirken, nede på Øra, brent, og tyve år senere var det bare murrester tilbake. Etter reformasjonen i 1537 var byens klostre stengt, og bispeborgen delvis revet. Olavsklosteret stod fortsatt, og deler av det var disponert av Katedralskolen. Siden 1554 var også Olavsklosteret i bruk som bispebolig. I 1579 var den forfalne bispeborgen gitt til borgermester Christen Mule, som bygde sitt hus på restene av den, og det var nettopp her Anna bodde mens hun oppholdt seg i Oslo.

Det bodde ikke mange mennesker i byen i 1589, kanskje i overkant av 2000.Men mot slutten av 1500-tallet var det oppgangstider for Oslo, særlig knyttet til sagbruk og trelasthandel. Handelsmonopolet til hanseatene, som Absalon Pederssøn Beyer kaller "en Hob groffue, nesevise Kumpaner", var nå brutt. Denne økende velstanden blant deler av byborgerskapet ga seg også utslag i en mer moderne byggeskikk: i den byen Anna oppholdt seg denne høsten 1589, var flere bygårder bygd i stein eller tegl, og det var nettopp i en slik som tilhørte Anders Skredder, for øvrig biskopens bror, at kong Jacob bodde da han senere på høsten kom til Oslo.
Også på det kulturelle området var det nye tider på slutten av 1500-tallet i Oslo. Byen hadde en krets av meget lærde geistlige, de såkalte Oslo-humanistene, anført av biskop Jens Nilssøn (1538-1600)."

Litt senere:

"Det er jo egentlig underlig at ikke Anna ble med størstedelen av flåten ned til København, i stedet for å dra til Oslo. Alt tyder nok på at den arme 14-åringen var fullstendig utslitt av Nordsjøstormene og det usle husværet i uthavner på Sørlandskysten. Når hun bare fikk hvilt seg ut, skulle hun til København. Og bare en uke etter ankomsten begynner hun å planlegge avreisen fra Oslo. Men så kommer en overraskende melding: Jacob var på vei til Oslo ! Han hadde landet ved Flekkerøy med en liten flåteeskadre på fem skip og drar mot Oslo over land. Det var dristig gjerning av Jacob å forlate Skottland: på innenriksfronten var landet svært ustabilt, med stadige opprør i høylandet. Populært var det heller ikke blant skottene at han reiste, så Jacob kidnappet sin kansler og tvang ham til å være med til Norge, for, som han skriver i et brev, at ikke den arme mann skal bli utsatt for ubehageligheter på grunn av Jacobs avreise til Norge. Og ubehageligheter i datidens Skottland var nokså håndfaste.
Anna benytter tiden i Oslo bl.a. til vennskaplig kontakt med Jens Nilssøn, han blir bedt til aftens hos henne og hoffet, ja, den 9. november holder han privat messe og opplever den nåde å få spise ved prinsessens eget bord.Hun og hoffet går til messe i Hallvardskatedralen, hvor også Jens Nilssøn preker. Opptoget fra Christen Mules gård over Nordre stræte til katedralen var praktfull: Anna var selv kledd i rød fløyelskjole og gull-lue med perlepynt, og over kjolen en sort fløyelskappe foret med sobel. Hennes hoffdamer fulgte henne i skarlagenskjoler.
Endelig, den 19. november, kom den kongelige brudgom til Oslo, og han blir mottatt med prakt og ære: da kongen kom til det stedet der biskopen stod, "da stod han stille, og bispen gik frem og gav hannem paa det ydmygeligste haand og havde en liten latine oratione til hannem, udi hvilken han ønskede H. Maj. til lykke. Og H. Kgl. Maj. tog sin hat af og straks satte den paa igjen og gav nøye akt paa, hvad bispen talede, og der (da) orationen var endt, tog H.M. atter hatten af og gav bispen sin haand, takkendes hannem ærbødigen". Kong Jacob var på mange måter en lærd mann, og latin behersket han.

Jacob kan neppe ha hatt noe annet motiv for å begi seg på den farlige ferden over Nordsjøen senhøstes enn "å få se og omfavne den deilige prinsesses virkelige skikkelse", "mitt nye ribb-ben", som han senere kalte henne, på solid bibelsk grunn. Og etter mottakelsen begir han seg rett til Christen Mules gård for å ta sin brud i øyesyn, "with buites (støvler) and all". Han tok seg ikke engang tid til å kle seg om etter reisen. Han ville kysse henne, men det var ikke så enkelt, forteller en skotsk kilde: "His Majestie myndit to give the Quenie a kiss after the Scotis faschion at their meeting, which she refused, as not being the forme of hir (her) countrie". Men heldigvis ble kulturkollisjonen glattet over "after a few words privily spoken betwixt his Majestie and hir, thair (they) past (both) familiareties and kisses".

* Det er noen interessante omskrivinger av hva han egentlig vil med fjortenåringen, men det er vel liten tvil...litt seinere går det veien:
"Neste dag er de to sammen fra 9 om morgenen til kl. 4 om ettermiddagen.
Den 23. november blir Anna og Jacob viet i storsalen i Christen Mules gård av den skotske hoffpredikant David Lindsay. Seremonien foregikk på fransk.Men deretter talte Jens Nilssøn på dansk, av hensyn til dronningen. Og selvsagt lykkeønsker han Jacob, på latin, "hvortil H. Maj. svarede: Hoc scio ex corde precari. Det er: Jeg ved, at De ønsker det af hjertet. Og hans kansler, som stod derhos, sagde: "Certe ex corde precatur", det er: visserligen ønsker han det av hjertet. Da svarede H. Maj og sagde: Hoc lubens accipio, det er: det er mig kjært". Det ser i det hele tatt ut til at det utviklet seg et nært vennskap mellom den skotske konge og Oslo-bispen: ved kongens avreise får Jens Nilssøn to gullforgylte sølvfat og et gullstykke med kongens portrett."