Litt om Biskop Jens Nilssønsgate, Gamle Oslo

Velkommen til reformasjonen og Oslo i årene fram til 1600. Biskop Jens Nilssøn i Oslo (1538-1600, Biskop 1580 til 1600), var en nordmann av format; bøker og historier nevner ham på en imponerende mengde steder. Han var en av de første reiseforfatterne i Norge, siden han hadde bispevisitaser i eininga – og siden dette var i gammal tid, finne vi ham nevnt i svenske kilder også, siden Båhus Len framdeles var en del av Oslo og Hamar Bispedøme. Og han var visst den første ”ekte” protestantiske biskopen i Oslo etter Reformasjonen (1537), altså ikke en konvertert katolikk. Her er en oppsummering, og den er lang, håper flere finner litt glede og opplysning i den.

Typisk for hva man finner av lokalhistorie er denne passussen om slektlisten til Eidsberg gård i Østfold, hvor denne oppsummeringen kommer:

"Superintendenten, biskop Jens Nilssøn, var flere ganger på visitas i Eidsberg. Jens var den evangelisk-lutherske kirkes store mann i vårt land og gjorde et stort og grunnleggende arbeid for kirken ved sine mange visitaser. Han er kjent som en enfoldig kristen og en lærd humanist. I sine visitasbøker har han gitt oss et levende bilde av de kirkelige og kulturelle forhold i landet. Han var født i Oslo i 1538 og døde i 1600. Faren var dansk og moren, Hilleborg Jonsdatter, født på Moen i Eidsberg.”

Han ble forøvrig biskop etter svigerfar, som var sønn av en bildeskjærer:
"Frants Berg ca 1505 - 1591, født i Odense, gift med Karine Lauritsdatter dansk norsk Geistlig, sønn av Claus Berg. Påvirket av Luthers lære under et studieopphold i Rostock. 1531 rektor i Odense, 1540 evangelisk sogneprest i Ribe, derpå i København, og i 1546 superintendent (biskop) i Oslo og Hamar stift. I 1580 fratrådte han sitt embete til fordel for sin svigersønn Jens Nilssøn. "

En annen sak er som myndighetsperson: Biskopen er i 1592 tilkalt som vitne i en sak som gjelder Tenol kirke og viser her sitt rettsinn og sin gjennomførte hederlighet. Det foreligger en lagtingsdom av 28.06.1592. En bonde, Einar Tallaksen på Kjeserud i Eidsberg, hadde angitt for stattholderen, Axel Gyldenstjerne, at Henrik Hansen på Sletner, Jon Bjørnsen på Slitu og Rasmus Reiersen på Mo samt deres foreldre for 30 år siden, hadde tilegnet seg Tenol. Biskopen hadde i ikke funnet noe som viste at Tenol kirkegods hørte kirken og dermed nå kongen til."

Altså, hederlig og rettskaffen, senere også intellektuell byborger:
Litt om Biskop Jens Nilssøn og kretsen rundt ham i Oslo:

”Rent religiøst var de ortodokse, men de var også svært opptatt av klassisk litteratur, språk og kultur. De var glimrende latinere og skrev dikt på dette språket. Det mest berømte er Hallvard Gunnarssøns "Akrostichis" til hyllingen av Christian IV på Akershus festning i 1591, hvor blant annet Akerselva med tilliggende herligheter skildres i hyrdepoesiens ånd. Den lærde Hallvard var lektor i teologi på Katedralskolen. Også til Annas bryllup ble det begått latinpoesi, av rektor ved Katedralskolen, Jacob Jacobssøn Wolf, "Carmen in nuptias".”

Men Nilssøn spilte en virkelig viktig rolle for nasjon og forskning før han ble biskop, bl.a. fant jeg omtale av en doktoravhandling for Universitetet i Bergen, som framholder at han var en av dem som sørget for at innholdet fra "Heimskringla" av Snorre Sturlason ble bevart relativt uskadet fram til vår tid:

"Snorres Heimskringla i handskriftet Jöfraskinna

Cand.philol. Rune Kyrkjebø disputerer 15. juni for dr.art.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlinga:
"Heimskringla I etter Jöfraskinna. Karakteristikk av tekstvitna samt tekstkritisk utgåve av Jens Nilssøns avskrift i AM 37 folio" Det gammalislandske handskriftet Jöfraskinna frå ca. 1325 inneheldt mellom anna Snorre Sturlasons kongesoger. Saman med så mange verdifulle skinnbøker gjekk handskriftet tapt i den store brannen i København i 1728, men det var heldigvis før brannen blitt skrive av i fleire forskjellige papiravskrifter. På den måten er teksten frå Jöfraskinna bevart opp til vår tid. Denne avhandlinga argumenterer for at den avskrifta som Jens Nilssøn, seinare biskop i Oslo og Hamar, laga i 1567-68, er den beste av papiravskriftene av Jöfraskinna. Avhandlinga inneheld også ei kritisk undersøking av dei andre papiravskriftene. "

Her er en lenke til historien om Oslo-humanistene fra historien til Oslo Katedralskole.