Antipode-landet - på gjensyn!

* Grønt, vakkert, dramatisk...

Det er fortsatt noe av det tristeste jeg veit. Å dra fra New Zealand er noe som merkes i det flyet skyves ut fra terminalbrua. Men til tross for at jeg nå har vært der fire ganger, og både helt nord, helt sør, langt vest og helt øst og har kjørt øyene på langs, er det beste med å forlate kiwi-land å se fram til neste besøk. Og starte å tenke og lage lista over hva som skal ses og gjøres da. 

Antipode betegner noe som er diametralt motsatt på kloden, og det sære er at man faktisk skal kunne like et land som ligger så p*****s langt unna så godt. Det kan være folket. Eller maten. Eller drikken. Eller stemningen. Eller landskapet. Hvor enkelt det er å reise. Eller bo en stund. Og jo, kulturen? Definitivt naturen. 

En bekjent spurte en gang hvorfor New Zealand spilte en så stor rolle for en som er så glad i å reise som meg. Jeg tror det koker ned til trivsel. Jeg har sjelden behov for å dra tilbake til alle de stedene jeg har reist til, av den enkle grunn at jeg som en grunnregel ikke tror noe på å gjenta en suksess. Eller, å krysse samme elv to ganger. Målet mitt med å reise er å bli bedre. Men at samme område i denne lille verdenen viser seg å være grunntrivelig på nye måter ved hvert besøk - det er trivsel med å reise som er verdt å undersøke nærmere.

Så, nok for denne gangen. Nå til Australia, som jeg egentlig veit fint lite om (det blir en snodig suppe av kulturreferanser som inkluderer Monty Python, Tornefuglene, Tintin og Franquin). Men jeg gleder meg til å se landet med den lange, hvite skya igjen.