En de facto hovedstad for det meste som er bra med Australia

* Melbourne er en av verdens mest trikketette byer - og har både klassisk og samtidsarkitektur å vise fram.

Villgjengere, trikker og god mat og drikke. Melbourne ble aldri hovedstad i forbundsstaten Australia, men den spiller likevel en sentral rolle som den nest største byen. Når man kommer ned til kystbyen, har den på nordamerikansk vis et sentralt område med høybygg og skyskrapere som en øy i et hav av lavere bygg. Og et nett av omkjøringveier, motorveier, bomveier og dets like.  

Med fire millioner innbyggere i metro-området sier det seg at dette er en by som det tar sin tid å komme seg inn og ut av. Men Melbourne har et fungerende trikke- og kollektivnett. Det har flere fordeler, spesielt om man kommer med bil og ikke har egen kartleser: Vi faller tilbake til den klassiske IFR *)-orienteringen, og finner oss en trikkelinje og følger den sånn cirka i retning av bykjernen. Der Sydney kveles i biltrafikk og beslutningsvegring for å få plass en kollektivløsning, er det enkelt å komme seg rundt i sentrum og ut i bydelene kollektivt i Melbourne. Men det er også en lettråkket by, heldigvis.

Det neste man oppdager etter trikkene i Melbourne er fotgjengerne. De lar seg ikke overse, jeg har aldri sett så mye villgange som her. Som man kan se av det ene bildet, kan en hodeløs kryssing alltids kompenseres med å springe... foran trikken. Sjøl om det er trivelig å vandre i byen, kan man skjønne hvorfor man vandrer fritt og risikofyllt over trafikkerte veier, der det nå måtte falle seg: Det er ikke alltid fotgjengerfelt i alle kryss, og om det er lysregulering, må fotgjengere vente votter og vintre, og må legge beina på nakken når den grønne...eh, figuren?..dukker opp.

For meg er det likevel et par opplevinger som gjør at jeg har Melbourne som favorittby etter å ha besøkt en del av byene her på østkysten av Australia: De har flere kvartaler med fotoforretninger, iblandet ymse gadget-sjapper. Og som kulinarisk hovedstad i Australia holder Melbourne mål. Jeg har spist en serie av nydelige måltider. I den grad at jeg måtte forsøke flere stiler for å sjekke om det holdt mål (stakkars meg? Ikke særlig): Og ja, japansk, kinesisk, thai, klassisk australsk (må inneholde pølse med grovmalt fyll) og italiensk leverte karakteristisk og god mat. Jeg har ikke vært så kulinarisk fornøyd siden...vel, ja, New Zealand.

Melbourne har i tillegg til gratis sirkeltrikk og gratis guidebuss et enormt utvalg av overnatting i flere prisklasser. Og om man er lei av å tråkke rundt i interessant arkitektur, fra samtidsarkitektur og bakover til moderne og nybyggerby, så er det museer, utstillinger og historiske forsteder. En viktig detalj er at om man har egen bil, så kan den parkeres i et av de sentrale parkeringshusene før klokka ti og stå trygt hele dagen for en lav leie. Man må bare huske å få verifisert parkeringsbilletten som "early bird" hos betjeningen før man forlater parkeringshuset. 

En artig detalj: Melbourne har få, men flinke gatemusikanter. Verdt å høre på, verdt å betale litt til. Noe jeg aldri gjør heime i kongeriket. Den eneste grunnen til å betale en gatemusikant i Norge er som regel for å få vedkommende til å slutte med dét... Og om digderidoo er det bare å si at det er tøff musikk både i seg selv og kjørt gjennom en god mikser.

*) "I Follow (Rail)roads" - om man er på villspor, vil et jernbanespor eller til nød en bilvei som regel føre deg til sivilisert område. Sånn er det med den saken, gamle speidere som aldri dør, de bare lukter sånn...