Sommertider nei-nei...

* Mange undervurderer de harde sidene med å dra over Atlanteren - Mandalay Bay, Las Vegas.

Tidssoner og hele dager som kommer og går uten det faktisk er din skyld har jeg sagt noe om før. Denne gangen tenker jeg å si noe om skillet mellom sommertid og vintertid, som gjør at timer kommer og går uten at du ser det som annet enn plutselige tallskifter på klokka.

Her i høst kunne jeg oppleve å reise mellom en sommertid til en vintertid fra New Zealand til Sydney. Nå ligger Sydney i delstaten New South Wales, så da de uka etter skiftet til sommertid, så var det bare å stille klokka igjen. I to dager. For i Brisbane, i delstaten Queensland nord for NSW, har de en annen tidssone enn de andre delstatene langs østkysten av Australia. Argh!

En bekjent opplevde nylig sitt lengste døgn noensinne. En reise fra New Zealand til Los Angeles innebar flyging over datolinja, og en dag som varte 44 timer. Min oppleving av det samme innebar fredag den trettende-galore. Godt jeg ikke er tempelridder.

Nå har jeg nettopp vært i Las Vegas, og kunne oppleve det absurde i å lande i vintertid, og våkne i sommertid. Og alle omregninger (det er normalt ni timer tidsforskjell mellom Las Vegas og Oslo, og seks timer mellom New York og Oslo), ble begge en time kortere. Og når man endelig har kommet seg tilbake til Oslo, skifter vi selvsagt over til sommertid her også. Verden og Las Vegas faller på sin sære plass, og klokka begynner å bli et anstrengenede irrelevelant instrument. Men det er snodig å ha jetlag etter skifte til sommertid...

Oppdatering: DinSide.no har en sak om andre følgeplager.