Orgeltramp, med innslag av berg-og-dalbane

Veier er nødvendige saker for mennesket, om det nå er fysiske eller digitale. Behovet for samkvem og utveksling har drevet oss fra hominidene tråkket ut av dagens Tanzania for noen millioner år siden.

Som vestlending har jeg også hatt rikelig mulighet for å utforske forskjellige veistandarder, sjøl om de fleste norske veier er gode sett i forhold til veier jeg har kjørt på i de fleste andre verdensdeler.

I enkelte afrikanske land er imidlertid veistandarden ofte en blanding  av forferdelig kombinert med det absolutt horrible. Greit nok, i Republikken Sør-Sudan er det ikke bare regntid som vasker ut veiene. Det hjelper at borgerkrigene stadig ødelegger så mye at det er andre ting som må prioriteres å bygges opp.

Bølgeveien

Det meste av veiløpene i Kamerun er heller skagre greier, der selv fastdekke ikke innebærer høl som ikke blir tettet eller gruset. Men en tur vestover mot grensen til Nigeria avdekket noe av det aller verste jeg har opplevd, og opplevelsen varer: Det er ikke korte stykker med elendighet, men timer. Godt man er godt trent og godt polstret.

Det er ikke bare fordi vi er langt ute på landsbygda i distriktskamerun at veiene er temmelig grusomme. Landet er ikke så stinkende rik at de kan bygge flotte veier for fe, mer fe og noen folk ute på den ytterste nøgne ø. Og veimidler "forsvinner" inn i viktige tiltak som hus til sjefer, for at planer skal få godkjenningsstempel og slikt noe.

Det er rød sand, grus og leire som er byggemateriale, og med regntider og myndigheter som vasker bort materialene er det grøfter, dumper, kløfter, avgrunner og skjæringer i selve veiløpet.

I grensetraktene er det en annen utfordring. Bander, noen rene kjeltringer, andre religiøse skrullinger og forbrytere, som trekker inn i grensetraktene på flukt fra sikkerhetsstyrker. De plyndrer. De stjeler. Det bidrar ikke til å prioritere veiløpene.

Terra roxa

Og selv når det er tørketid, som da jeg reiste der, så kommer den røde, jernrike jorda til sin rett. Ikke min. Ikke din. Ikke for noen andre enn den røde jorda sin rett: Støvet blir en evigvarende plage, som legger seg på klær, hud, utstyr og sekker. Det er et støv som farger rosa hud rød, irriterer og som kombinert med svette blir en gugge som gjør at selv mangel på varmtvann er helt OK: En dusj med kaldtvann gir noen timer fri fra det verste.

Og den setter evige spor. Klær lar seg ikke vaske skikkelig, og sekker har røde renner i sømmene.

Flere av fotoene her er tatt fra bilen, en Toyota Landcruiser, i fart. Den heller varierende kvaliteten må tilskrives at selv en kvalitetsbil ikke makter å kompensere for alt. I tillegg varierer lyset gjennom dagen, og jeg har måttet kompensere dette for å få fram detaljer i foto som har vært bare sorgen.

FAST DEKKE: Denne turen startet i Ngaoundere, der det ihvertfall var antydning til fast dekke.

FLERE OM VEIEN: Dyreflokker fraktes både mellom beiter og til markedene.

EGET TRÅKK: Ved Ngaoundere var det egne tråkk ved siden av veien for fotgjengere.

GODVEI: Vi er på vei til Tingier, og grusveien er fortsatt OK. Med rom for egen bane for fotgjengere.

DET STARTER: Vaskebrett, dere.

VASKEBRETTSLUTT: Og vi bare, "nå er det snart slutt på vaskebrettet, dere!"

IKKE ALLTID RØDT: Dette er med bare for å vise at det ikke alltid er rød jord, grus og stein. Ikke at det hjelper på veiene.

LANDSBYEN: Vi er sju timer ut fra Nguandere på vei til Gadjiwan. Inn til denne landsbyen ble veiene bedre. Der fikk vi også ei høne som gave og bidrag til reisekosten.

UT AV LANDSBYEN: Etter en pause, var det solnedgang, og dette var veien videre - ut av landsbyen.

SIDEVEI OG OMVEI: Hovedveien fortsetter rett fram, men vi er på vei over grøfta og inn i skauen på en vei som er oppkjørt. Støvskyen  fra bilen foran viser hvor denne veien går, parallelt med hovedveien og hakket bedre. Litt hakket, riktignok.

VEIEN TIL STASJONEN: Dette er avkjøringen og innkjøringen til den gamle misjonsstasjonen i Gadjiwan. Vi er rundt fem  mil fra grensen til Nigeria. 

PÅ VEI IGJEN: Dette bildet er tatt fire dager etter det forrige. Veien er ut av Gadjiwan, men vi kom dit i bekmørke.

RETT TIL SIDE: Hovedveien går rett fram. Vi er på vei til venstre for i det hele tatt komme fram.

UTE I HØYDEN: Sola steiker, veien går framover og vi skal en laaang tur ut over grøfte og inn i skauen til venstre for å komme fram.

IKKE SÅ VERST: Man venner seg til det meste. Der har du homo sapiens sapiens i et nøtteskall.

VEIEN VI TOK: Dette er på veiskuldra ved siden av hovedveien til venstre.

GEITETRÅKK: Gjeit hvem som trivdes på hovedveien?

 

STEMNINGSFULLT: Veiene går hardt ut over bil og dekk. Et punktert dekk og en ødelagt jekk ga oss et par timer afrikansk natt og jekking "by the flashing light", eller noe.

RØDT STØV: En dag ved åpent bussvindu setter sine spor på reisefølget. Dette utviklet seg til et betent sår. Det grodde etter et par uker.

UT PÅ TUR: Det er litt bedre enn et kutråkk, det skal a' ha.