Mat-mat-mat over hele linja

* Basal proteiningrediens i Fiji-kjøkkenet...

Fiji er et skummelt godt matsted. Noe skyldes råvarene, med frukt og grønt i mengder og fisk fra Stillehavet. Kjøtt kommer ellers fra hønsefugler og geiter. Det er vanskelig å drive fram annet kjøttfe i mengder, så det meste av rødt kjøtt importeres fra New Zealand (sau og gris....) og fra Australia (storfe, gris og oksekjøtt). Dette kjøttet er dyrt, og brukes i begrensete mengder, og det er lett å anta at det meste går til turistindustrien.

Med andre ord hjelper man det lokale næringslivet best med å holde seg til fisk- og kyllingretter, og geitekjøtt om man vil slå seg løs. En tur rundt øya Kuata, som har den landsbyeide resorten av samme navn, innebærer også en innføring i kunsten å jakte villgeit. Noe som langtfra er enkelt, siden disse dyra kan klatre omtrent rett opp fjellvegger og hoppe laaangt. Men godt smaker det (som en kraftigere smak enn av norsk villsau).

Kjøkkenet i Fiji har to distinkte retninger, en fiji-polynesisk og en fiji-indisk. I tillegg er det mengder at øvrige asiatiske kjøkken her, det mest påfallende er at kinesisk kjøkken er internalisert inn som krysskjøkken-stil sammen med europeisk kjøkken og de to lokale hovedretningene. Rene kinesiske restauranter er det få av her. Men thai og koreansk er det flere av, og japansk og vietnamesisk finnes det også noen av.

Fiji-indisk er en lettkrydret variant av subkontinentets kjøkken, men styrkegradene på restaurantene følger det vi kjenner fra europa. Det er ikke rart, siden det fiji-polynesiske kjøkkenet har et krydringsnivå som minner om nord-europa, med unntak av bruken av ingefær, og langt mindre pepper. I basis er det mye fisk og grønt, med høns/kylling som preferert kjøtt. Smakene til det polynesiske kjøkkenet er milde og preget av grønt, med frukt gjerne i hele stykker som søt/syrlig følge.

Sukker er generelt ikke vanskelig å få tak i. Og her er grunnen til at indere er en så stor del av befolkningen, de emigrerte hit da britene bygde opp sukkerrør som landbruk og sukker som eksportnæring. Og sukker er også blitt et problem, etterhvert som de kraftige negative helsefølgene av overdreven sukkerbruk er blitt klarere. Verden dropper sukkerbruken, og det rammer dessverre Fiji hardt. Og her er plug'en: For Fiji er dette i realiteten nada problemo, siden de kan satse på turistindustrien, og det virker som de er smarte nok til å ta grepene som verner miljø, naturmiljø og kultur.

Overnattingsstedene leverer kontintal frokost som standard. Det innebærer toast, smør, to-tre sorter søtt pålegg (gjerne peanøttsmør...uhaa), søt jus og kaffe/te. I tilegg kan man gjerne få kjøpt eggebasert varme retter i tillegg, og Fiji har et såpass godt dyrehelsemiljø at det er trygt å spise flytende eggeplomme. Men personlig er min favoritt omelett med frisksnittete lokale grønnsaker. Det er godt, det.

Siden utvalget av kjøkkenretninger er stort, innebærer det at en som liker variasjon i kosten kan finne noe godt hver dag. Flere av rettene inenbærer potetmos med hvitløk. Her det snakk om skikkelige saker som ikke kommer fra pose, så det er ofte en grovstappet rotstuing krydret med hvitløk og løk. Som følge til kjøttretter er det nydelig, spesielt en kineisk-marinert svineribbe med en kraftig thai(!)-inspirert saus var nydelig.

En av kveldene i Kuata var det "Fiji-kveld", noe som innebar at kjøttet (lam og kylling) var bakt i jordovn over noen timer, med lett krydderfølge uten salt. Minner om mat bakt i leirgryte, med følge av dampet gresskar og yam-rot. Nydelige greier. De fleste rettene følges av ris og nudler, og rask og rimelig mat er som regel stir-fries med en av disse som basis og gjerne kylling.
Det finnes kjeder her, inkludert McDrittburger, men en lokal kjede som er verdt å prvøe er Pizza King (det er engelsk, orddelingen er riktig). Pizza er etter noen år på nei-lista (seks år med Pizza som overtidsmat gjorde noe med...smaken...) igjen ok, og her lager de en variant med tjukk, sprø bunn, og rikelig med fyll, og de bruker lokale osteprodukter som smaker helt riktig.

Prisnivå: En enkel lunsj koster fra 25 - 60 kroner, avhengig av mengde og type kjøtt. Middag koster fra 60 - 90 kroner.En øl koster en tier, mens en flaske vin koster 40 kroner. I en bar/pub koster typisk en flaske øl 20, en spritdrink lokalproduser 25, en internasjonal spritdrink 29, et glass vin 33, en coctail (schwær, fargerik greie med krimskrams stikkende i og oppå, men nå kan jeg lite om coctails) 40 og en flaske vin rundt 60 kroner. Rødvin er dyrere enn hvitvin, og de fleste typene kommer fra New Zealand og Australia. Dyrere vin kommer fra sambandsstatene og fra Europa, men ærlig talt: Hvem trenger annen vin enn det kiwiene og aussiene produserer? En advaring: De har kjøleproblemer, og er spesielt lite flinke med rødvin. Rødvin kan derfor fort få et kokt preg i smak, så gå for servering i glass.

Rødt kjøtt er som regel importert (selv om det finnes storfe lokalt), og det prises høyt - en tohundregramsbiff kommer fort opp i et par hundre norske kroner.

Fiji har et høyt nivå på innføringskontrollen både av folk, fe og anna mat (...) for å hindre matbårne sykdommer til øya, og den interne hygienenivået er høyt. Ikke ekstremt som i Skandinavia, men høyere enn flere land jeg har besøkt i Europa.

Jeg starter matregimer på nye steder med å kjøre ren vegetar de første dagene. Frukt og grønt skal det mye til før det blir feil, og om de ikke er varmet opp, er det enkelt å vaske og skrelle. Og innen man venner seg til den basale varianten av lokal bakterieflora er det ingen vits i å ødelegge reisen med dårlig mage. Selv om jeg sjølsagt denne gangen også fikk bakteriepjolter som en del av vaksineregimet før jeg dro fra Norge. Dukoral som den kalles kan anbefales, magesystemet trives bare så bra etter en oppfrisker av motstandsverket mot kolera og dysenteri. Ikke ironisk i det hele, selv om prisen er lik to drinker på Grand Hotell, så er nytten høyere og varigheten lenger.