Arbeidslunsj i ranchland

* Om du noensinne skulle trenge god og rikelig mat i Tri-cities-area, i Walla Walla-området, prøv Garibaldi i Pasco.

På bordet foran meg har dagens lunsj-burrito (7,95 dollar) blitt servert hos Garibaldi Mexicanske restaurant. Vi snakker om en 12-tommers tortilla fyllt med store deler av en okse (de best spiselige, sjølsagt) i en kraftig stuing. Supplert med like deler varme brunbønner og salat til randen ved siden. På toppen guacamole av en hel avokado og en dæsj rømme - lik mengde som med guacomole. Gratinert med ost. Det er en kombinasjon av protein og kalorier for arbeidsfolk. Eller en anorektiker sitt siste måltid.


* Eksempel på landbruksområdene i Columbia-bassenget. Endeløst. Ikke rart fattigfolk emigrerte hit for å skaffe seg utkomme.

Jeg er i Pasco, Washington, sør i delstaten og i landbruksområdet som er Columbia-bassenget. Jeg har kjørt fra Spokane samme morgen, og har tilbrakt noen timer i 70 miles per time på Interstate 90 og Highway 390. Dette er jordbruksland, og det vil si endeløse strekk med gule kornområder. Det er en varm dag, 102 grader Fahrenheit/ca 41 grader Celsius, og landskapet avløses av strekk med grøntanlegg og noen van(n)vittige vanningsløsninger. Og noen små tornadoer, en liten en på et par meter i diameter rister godt i bilen idet den sneier innom motorveien.

Byen jeg kommer til ser ut som noe fra en typisk amerikansk småbyreklame kombinert med Felleskjøpet på syre. Det er enorme anlegg for landbruksutstyr, og produksjons- og pakkeanlegg. Det er noe genuint sært å kjøre gjennom epletreskau som strekker seg laaangt i begge retninger av veien - avløst av kornmarkene og eplekasser plassert i store stabler. Virkelig store stabler. Området er i Walla Walla-området, noe som avstedkommer masse teit humor. En burger-burger lunsj-lunsj i Pasco-Pasco, for eksempel. Og reklamene på lokalradion er ikke stort bedre.

Maten jeg får servert er naturligvis laget for folk som jobber med tungt fysisk arbeid. Men veloppdragen som jeg er, spiser jeg opp alt. Og er mett til dagen etter. Sist gang jeg var utsatt for noe lignende var i Window Rock hos Navaho Inn i Navaho-reservatet i Arizona åtte år tilbake. Det var riktignok tynnere brød, og basert på sauekjøtt. Mye sauekjøtt. Likheten var at det også var et landbruksområde, og maten som serveres er laget for å drive folket gjennom dagen. Riktig, omtrent samme porsjon som min burrito-lunsj. Men til frokost...yiiiiha.

Jeg er på vei sør mot Oregon, og møter Columbia-elven i det den går over til å bli grenseelv mellom delstatene Washington og Oregon. Målet er elvesluktet og The Dalles, en gammel handelsby (rundt 10 000 år gammal) ved en av de store demningene i Columbia-elven. Etter å ha fulgt en nordlig arm av the Oregon Trail østover, har jeg koplet meg over til Lewis and Clark-ekspedisjonen vestover. Noe mer komfortabelt, og i langt høyere hastighet. Og ser fram til værvarselet som lover temperaturer under tredve grader Celsius over helga.