Bio-festningen Kiwi-land - Better safe than sorry

Har man reist til en øystat, er det vanlig at de er strenge i vern av øyas bio-miljø. Vi ser det enklest i Europa når vi drar til England, Skottland, Irland, eller til Island. Men reglene er relativt milde, og veldig tillitsbaserte.

I Stillehavet drar de dette opp noen hakk, Australia er strenge, Fiji er strengere og New Zealand er ultra-strengt.

En side er at det ike er lov å ta med noen type mat inn i landet, og i det man forlater flyet aner man en svak duft av desinfeksjonsmidler som sprayes over utgangen ved ankomst. Gjennom korridorene til bagasjehentingen står toll-betjenter og stopper folk og intervjuer dem om de har lest og utfyllt ankomstkortet til NZ. Reglene er strenge. Og innimellom står det spesielle avfallspann hvor man kan kvitte seg med alt man måtte ha av mat og biologisk materiale.

Våren har kommet til vakre New Zealand :-)

Dette kortet, som ligner ankomstkort verden rundt, inkludert det sambandsstatene har. Men der sambandsstatene vil stoppe ODC-s og terrorister, vil NZ stoppe biogisk materiale som kan ødelegge den unike naturen og landbrukssektoren i landet. Som et eksempel, all vin fra New Zealand er økologisk. De har nemlig ingen skadedyr som det trenger sprøytes mot. Og de er blitt strengere, mer informasjon finnes hos disse hjemmesidene.

Denne gangen hadde jeg vært på farten en stund, og måtte deklarere at jeg hadde støvler brukt til å klatre i fjell, og at jeg hadde produkter skåret i tre med meg. Inn i en laaaaaaaaang kø, hvor en betjent så på treet, og tok støvlene mine med for å børste dem rene og dyppe dem i desinfeksjon. Verdien av den skopussen reduserte prisen på flybilletten betraktelig, dette er stedet sitt for støvelpuss. Men litt omstendelig, kanskje.

Deretter ble bagasjen merket med tape, før de ble kjørt gjennom skannere for å sjekke for - biologisk materiale. Dette må alle passasjerer gjennom, og den som blir tatt for ikke å ha deklarert bio-materiale får beslagt hva det nå måtte være, og får bøter på opp til 42 000 kroner (10 000 NZD). Regelen er "better safe than sorry". Er man i tvil, deklarerer man. Tar man sjansen, er det dyrt.

Utenfor gikk turen til nærmeste kaffebar. Ingen lager sterk kaffe ("long blacks") som New Zealandere (muligens med unntak av svenskene). Og etter en drøy time i bio-kontrollkø skal Bob vite at man trenger en skikkelig sterk kaffekopp.